Institutt
Kapittel 37: Helaman 10–12

Kapittel 37

Helaman 10–12

Innledning

Det er en stor ære å ha Guds fulle tillit. I Lectures on Faith lærer vi at det er nødvendig for vår tro å vite at vi har Guds anerkjennelse: “Enhver trenger kunnskap om at det liv han eller hun lever, er i samsvar med Guds vilje. Dette er helt avgjørende for å ha den tillit til Gud som ingen kan oppnå evig liv uten” ([1985], 7).

Tillit og anerkjennelse kommer ved lydighet mot alle Guds bud. Helaman kapittel 10–12 belyser hvor viktig det er å følge Åndens tilskyndelser. Bare ved å gjøre dette kan vi være sikre på at vi lever i samsvar med Guds vilje. Disse kapitlene belyser også hvor viktig det er å ønske det Gud ønsker. Herren visste at Nephi ikke ville be om noe som var i strid med Guds vilje (se Helaman 10:5). Når vi viser oss trofaste i de små ting, vil Herren betro oss større ting.

Kommentarer

Helaman 10:1–3. Å grunne

  • Å grunne er å “meditere og tenke dypt, ofte over Skriftene eller andre ting som er av Gud. Kombinert med bønn, kan man ved å fordype seg … motta åpenbaring og forståelse” (Veiledning til Skriftene, “Fordype seg”). Nephi og andre profeter mottok åpenbaring mens de fordypet seg. Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum sa: “Vi kan alle fra tid til annen ha godt av å tenke og meditere. I de stille stunder med granskning av vårt indre, kan Ånden lære oss mye” (i Conference Report, okt. 1995, 4; eller Lys over Norge, jan. 1996, 5).

  • Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum sa at et fredelig sted gjør det lettere å grunne: “Finn et fredelig og rolig sted hvor du fra tid til annen kan trekke deg tilbake for å meditere og la Herren gi deg veiledning” (i Conference Report, april 2001, 8; eller Liahona, juli 2001, 9).

  • Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum nevnte følgende fordeler ved å fordype seg i noe: “Når du grunner på og ber angående doktrinære prinsipper, vil Den hellige ånd tale til ditt sinn og hjerte [se L&p 8:2]. Fra hendelser som omtales i Skriftene, vil det komme ny innsikt, og prinsipper som er relevante for din situasjon, vil falle som dugg på din sjel” (i Conference Report, okt. 2000, 19; eller Liahona, jan. 2001, 19).

Helaman 10:4–5. “Du kommer ikke til å be om noe som strider mot min vilje”

  • Hvis vi, i likhet med Nephi, lærer å be “i Ånden” (Helaman 10:17) og i samsvar med Guds vilje, da skjer det vi ber om (se L&p 46:30; 50:29–30). President Marion G. Romney (1897–1988) i Det første presidentskap pekte på noen nødvendige aspekter ved passende bønner:

    “Når vi ber til Faderen i Jesu navn om bestemte personlige ting, skulle vi i dybden av vår sjel føle at vi er villige til å underlegge våre bønner vår himmelske Faders vilje …

    Den tid skal komme da vi vil kjenne Guds vilje før vi ber. Da vil alt vi ber om, være ‘tjenlig’. Alt vi ber om, vil være ‘riktig’. Det blir når vi på grunn av et rettferdig liv har Ånden med oss i den grad at han dikterer det vi ber om” (i Conference Report, okt. 1944, 55–56).

    President Romney opplevde en situasjon hvor Herren ga ham et løfte som minnet om Nephis. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum talte om dette:

    “I 1967 ble søster Ida Romney rammet av et alvorlig slag. Legene fortalte eldste Romney at skadene etter blødningen var alvorlige. De tilbød seg å holde henne i live på kunstig vis, men anbefalte det ikke. Familien stålsatte seg for det verste. Bror Romney sa til sine nærmeste at til tross for sin forpinte lengsel etter at Ida skulle bli frisk og få fortsette å være sammen med ham, ønsket han fremfor alt ‘at Herrens vilje måtte skje og at han ville kunne takle det som måtte komme uten å klage’.

    Etter hvert som dagene gikk, reagerte søster Romney stadig mindre. Hun hadde naturligvis blitt salvet, men eldste Romney ville ‘nødig råde Herren i saken’. Ettersom han tidligere hadde opplevd å be om at han og Ida måtte få barn, uten å få sitt ønske oppfylt, visste han at han aldri kunne be om noe som ikke var i harmoni med Herrens vilje. Han fastet for å få vite hvordan han kunne vise Herren at han hadde tro og ville godta Guds vilje for dem. Han ville forsikre seg om at han hadde gjort alt han kunne. Men hun ble stadig dårligere.

    En kveld han var spesielt nedtrykt fordi Ida var ute av stand til å snakke eller gjenkjenne ham, dro bror Romney hjem, og slik han hadde for vane, vendte han seg til Skriftene for å forsøke å komme nærmere Herren. Han fant frem Mormons bok og fortsatte der han hadde stoppet kvelden før. Han hadde lest i Helaman om profeten Nephi, som ble utsatt for falske anklager om oppvigleri. Etter en mirakuløs utfrielse fra sine anklagere, dro Nephi hjem for å grunne på det han hadde opplevd. Mens han gjorde det, hørte han en røst.

    Selv om Marion Romney hadde lest denne historien mange ganger før, slo det ham at akkurat denne kvelden var den en personlig åpenbaring. Skriftenes ord rørte ham så dypt at han for første gang på flere uker følte en påtakelig fred. Det virket som om Herren talte direkte til ham. Skriftstedet lyder: ‘Velsignet er du … for de ting som du har gjort … Du har ikke … forsøkt å redde ditt eget liv, men du har forsøkt å gjøre min vilje og holde mine bud. Og nå, fordi du har gjort dette så utrettelig, vil jeg velsigne deg for evig, og jeg vil gjøre deg mektig i ord og i handling, i tro og i gjerninger, ja, så alle ting skal gjøres for deg ifølge ditt ord, for du kommer ikke til å be om noe som strider mot min vilje.’ (Helaman 10:4–5.)

    Der var svaret. Han hadde bare søkt å få vite og adlyde Herrens vilje, og Herren hadde talt. Han falt ned på sine knær og utøste sitt hjerte, og idet han avsluttet bønnen med ordene ‘Din vilje skje’, enten følte eller faktisk hørte han en røst som sa: ‘Det er ikke i strid med min vilje at Ida skal bli helbredet.’

    Bror Romney reiste seg straks. Klokken var over to om natten, men han visste hva han måtte gjøre. I full fart tok han på seg slipset og frakken og gikk ut i nattemørket for å besøke Ida på sykehuset. Han kom frem like før klokken tre. Hans hustrus tilstand var uforandret. Hun reagerte ikke da han la sine hender på hennes bleke panne. Med usvikelig tro nedkalte han prestedømmets kraft på hennes vegne. Han uttalte en enkel velsignelse og deretter det fantastiske løftet om at hun ville gjenvinne sin helse og sine mentale evner, og at hun fremdeles hadde ‘en stor oppgave’ å utføre på jorden.

    Selv om han ikke tvilte, ble eldste Romney forbløffet da Ida åpnet øynene idet han avsluttet velsignelsen. Temmelig lamslått etter alt som hadde hendt, satte han seg på sengekanten idet han fikk høre sin hustrus svake stemme for første gang på flere måneder. Hun sa: ‘Men i himmelens navn, Marion, hva gjør du her?’ Han visste ikke om han skulle le eller gråte. Han sa: ‘Hvordan går det, Ida?’ Med det glimtet i øyet som var så karakteristisk for dem begge, svarte hun: ‘Sammenlignet med hva, Marion? Sammenlignet med hva?’

    Ida Romney startet rehabiliteringen i samme stund, forlot snart sin sykehusseng og fikk se sin mann oppholdt som medlem av Kirkens første presidentskap, i sannhet ‘en stor oppgave på jorden’. (F. Burton Howard, Marion G. Romney: His Life and Faith [Salt Lake City: Bookcraft, 1988], s. 137–42.)” (Jeffrey R. Holland og Patricia T. Holland: On Earth As It Is in Heaven [1989], 133–35).

Helaman 10:7. Beseglingskraften

  • Nephi virket med så stor flid at Herren ga ham stor makt. Han fikk makt over menneskene og jordens elementer. Han mottok også den hellige beseglingskraft, den samme myndighet som profeten Elijah hadde: “Elijahs kraft er prestedømmets beseglingskraft, og ved hjelp av den blir det som bindes og løses på jorden, også bundet og løst i himmelen (L&p 128:8–18)” (Veiledning til Skriftene, “Elijah”).

    Bilde
    Elijah gjengir prestedømsnøkler

    © 1985 Robert Barrett

  • President Joseph Fielding Smith (1876–1972) sa følgende om den beseglingskraft som har blitt gitt til forskjellige profeter:

    “Herren overdro myndighet til noen av sine utvalgte tjenere og ga dem ualminnelig kraft … Slik fikk Elijah prestedømsnøkler til å oppvekke døde, helbrede syke, lukke himmelen så det ikke regnet ved hans ord, og det regnet ikke på over tre år, og for øvrig hadde han myndighet til å nedkalle ild fra himmelen for å ødelegge Kirkens fiender …

    Herren ga lignende myndighet til Nephi, Helamans sønn, som også hadde myndighet til å lukke himmelen og utføre andre mektige gjerninger, ganske enkelt ved sin tro og etter befaling fra Herren [se Helaman 10:7]. Denne storartede myndighet har bare blitt gitt til noen få av Herrens tjenere” (Answers to Gospel Questions, red. Joseph Fielding Smith jr., 5 bind. [1957–66], 4:95).

Helaman 10:13–15. “Til tross for det store mirakel”

  • Profeten Joseph Smith sa at “mirakler er troens frukt” (History of the Church, 5:355). Noen søker tro gjennom mirakler, men dette er i strid med himmelens orden. Tro går forut for miraklet – den følger det ikke. Da Nephi på mirakuløst vis identifiserte Seantum som overdommerens morder, var dette en følge av profetens tro. Dessverre levde flertallet av de som var vitne til dette miraklet, uten tro. Miraklet omvendte dem ikke, for “tro kommer ikke ved tegn [eller mirakler], men tegn følger dem som tror” (L&p 63:9). Den nødvendige forandringen i deres liv måtte begynne med “tro til omvendelse” (Alma 34:15–17). Dessverre fortsatte disse menneskene som hadde sett et stort mirakel, å forherde sitt hjerte, og istedenfor å omvende seg, forfulgte de Nephi.

Helaman 11:1–16. Profeter ber for folket

  • Nephis bønn på vegne av sitt folk illustrerer en profets omtanke for sitt folk. I tillegg til å representere Gud overfor folket, hender det også at profeter prøver å megle på vegne av sitt folk. Da de ble plaget med giftslanger, gikk Israels barn til Moses og tryglet ham: “Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss! Og Moses bad for folket” (4 Mosebok 21:7).

    I Amerika skrev Nephi, Lehis sønn: “Jeg ber uopphørlig for [mitt folk] om dagen, og mine øyne væter min pute om natten på grunn av dem. Jeg roper til min Gud i tro” (2 Nephi 33:3).

  • Våre profeter i dag ber også for oss. På generalkonferansen rett etter de tragiske terroranslagene 11. september 2001, ba president Gordon B. Hinckley (1910–2008):

    “O Gud, vår evige Fader … hvis barn vi er. Vi henvender oss til deg i denne mørke og alvorlige tid. Vær så snill, kjære Fader, velsign oss med tro. Velsign oss med kjærlighet. Velsign oss med nestekjærlighet i våre hjerter. Velsign oss med standhaftighetens ånd til å utrydde de fryktelige onder som finnes i denne verden. Beskytt og veiled dem som er aktivt engasjert i krigshandlingene. Velsign dem, bevar deres liv, vern dem mot skade og alt ondt. Hør deres kjæres bønner om at de må være trygge …

    O Fader, se i nåde til denne, vår egen nasjon, og dens venner i denne nødens stund. Spar oss og hjelp oss til alltid å vandre i tro på deg og din elskede Sønn, ham hvis barmhjertighet vi setter vår lit til og som vi ser hen til som vår Frelser og vår Herre. Velsign du fredens sak og bring oss raskt fred igjen, det er vår ydmyke bønn, og vi ber deg tilgi vår arroganse, forbigå våre synder, vise oss mildhet og nåde og vende våre hjerter og vår kjærlighet til deg. Vi ber så i hans navn som elsker oss alle, ja, den Herre Jesus Kristus, vår Forløser og vår Frelser. Amen” (i Conference Report, okt. 2001, 112; eller Liahona, jan. 2002, 105).

Helaman 11:4–5. Herren bruker noen ganger naturen til å irettesette sine barn

  • President Spencer W. Kimball (1895–1985) forklarte at “Herren bruker noen ganger været til å straffe sitt folk for brudd på hans lover” (i Conference Report, april 1977, 4; eller Ensign, mai 1977, 4; se også L&p 43:21–25).

Helaman 11:18–12:6. Syklusene med rettferdighet og ugudelighet

  • En rekke ganger i Mormons boks historie gjennomgikk folket en syklus av rettferdighet, fremgang, rikdom, stolthet, ugudelighet, ødeleggelse, ydmykhet og rettferdighet igjen. Du finner mer informasjon om dette og en oversikt over stolthetssyklusen i “Syklusen med rettferdighet og ugudelighet” i tillegget (side 403).

    Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum beklaget seg over menneskenes manglende evne til å bryte ut av onde sirkler: “Jeg tror ett av jordelivets største mysterier er hvorfor menneskene ikke greier å lære av historien” (i Conference Report, okt. 1992, 19; eller Lys over Norge, jan. 1993, 14). Herren har utvilsomt tatt disse tydelige adferdsmønstrene med i Skriftene for at vi skal ha nytte av dem, for å hjelpe oss å unngå de samme problemene i vårt eget liv (se L&p 52:14–19).

Helaman 11:22–23. “Den sanne lære”

  • Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum forklarte hva Kristi sanne lære består i: “Kristi sanne lære er at alle mennesker må komme til ham, utvikle tro, omvende seg, bli døpt, motta Den hellige ånd og holde ut i tro til enden for å bli frelst. (2 Ne 31:17–21; 3 Ne 11:29–41; L&p 10:67; 68:25.)” (Mormon Doctrine, 2. utg. [1966], 204).

  • President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, uttalte følgende om styrken i den sanne lære:

    “Sann lære som forstås, forandrer ens holdninger og adferd.

    Studiet av evangeliets læresetninger vil endre adferd raskere enn et studium av adferd vil forbedre adferden … Det er grunnen til at vi legger så stor vekt på at alle skal studere evangeliet” (i Conference Report, okt. 1986, 20; eller Lys over Norge, jan. 1987, 12).

Helaman 11:21–38. Ugudelighet gjengjeldt

  • Profeten Joseph Smith sa at “djevelen oppretter alltid sitt rike samtidig for å gjøre motstand mot Gud” (History of the Church, 6:364). Hver gang Frelserens kirke blir opprettet eller styrket, prøver djevelen å skape motstand i en eller annen form for å motvirke den fremgang som gjøres av Guds hellige. Vi ser et eksempel på Satans motstand i emning i Helaman 11. Gadianton-røverne hadde blitt utryddet fra landet. De rettferdige nephittiske og lamanittiske medlemmene av Kirken hadde stor fred (se Helaman 11:21). Det gikk imidlertid ikke mange år før Satans innflytelse på folket fikk dem til å vende tilbake til ondskap, slik at Gadianton-røverne igjen kunne få makt og innflytelse.

Helaman 12:1–3. Menneskenes ustadighet

  • Eldste Neal A. Maxwell (1926 2004) i De tolv apostlers quorum gikk nærmere inn på noen mulige grunner til åndelig ustadighet:

    “Er det bare utilsiktet glemsomhet? Eller er det mangel på intellektuell integritet når vi nekter å minnes eller erkjenne tidligere velsignelser? Eller er det mangel på saktmodighet som krever at slike strenge lærepenger gjentas, fordi vi neglisjerer de mildere og varsommere tegnene som kaller oss til å ‘minnes ham’? …

    … Vi trenger Ånden daglig til å hjelpe oss å minnes daglig. Ellers vil vi få hukommelsessvikt akkurat når vi er som mest sårbare. Det er ikke naturlig for det naturlige menneske å minnes gårsdagens velsignelser med takknemlighet, særlig når dagens kjødelige behov stadig tynger ham” (Lord, Increase Our Faith [1994], 101–2).

  • President Henry B. Eyring i Det første presidentskap tilføyde følgende innblikk i hvorfor vi kan være ustadige: “Avhengighet av Gud kan svinne fort når bønner blir besvart. Og når vanskelighetene avtar, gjør bønnene det samme. Mormons bok gjentar den triste historien, om og om igjen” (i Conference Report, okt. 2001, 15; eller Liahona, jan. 2002, 16).

Helaman 12:2. Når Gud lar det bli vel med sitt folk, glemmer de ham

  • President Ezra Taft Benson (1899–1994) beskrev hvilke vanskeligheter som kan følge fremgang: “Vår prøve synes derfor å være den vanskeligste av alle, ettersom ondskapen er mer underfundig, mer finurlig. Det hele virker mindre truende og er vanskeligere å avsløre. Selv om enhver prøve på rettferdighet innebærer en kamp, virker det slett ikke som om denne prøven er noen prøve eller kamp, og derfor kan den godt være den mest bedragerske av alle prøver. Vet du hva fred og fremgang kan gjøre med et folk? Det kan dysse dem i søvn” (Larry E. Dahl, “Fit for the Kingdom” i Studies in Scripture, bind fem: The Gospels, redigert av Kent P. Jackson og Robert L. Millet [1986], 5:369).

  • President Harold B. Lee (1899–1973) sammenlignet den prøve som “luksus” er, med andre prøvelser i livet: “Vi må gjennomgå mange prøvelser. Kanskje er vi ikke engang klar over hvor alvorlige de prøvelser vi gjennomgår er. I Kirkens tidlige tid forekom det mord og mobbing. De hellige ble drevet ut i ørkenen. De var sultne, nakne og kalde. Vi har arvet det de ga oss. Men hva gjør vi med det? I dag nyter vi en luksus vi aldri har sett maken til i hele verdenshistorien. Dette kan godt være den vanskeligste prøven vi noensinne har opplevd i denne kirkens historie” (Dahl, “Fit for the Kingdom”, i Studies in Scripture, 5:369).

Helaman 12:4. “Legge sin elsk på verdens verdiløse ting!”

  • Mormon understreket hvor tåpelige de var som la sin elsk på verdens verdiløse og meningsløse ting. Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum sa: “Blant ‘verdens verdiløse ting’ er en hvilken som helst kombinasjon av de fire verdslige kjennetegn – eiendom, stolthet, fremtredende stilling og makt. Med hensyn til alle disse minner Skriftene oss på at ‘du kan ikke ta dem med deg’ (Alma 39:14). Vi skulle søke den slags skatter som Skriftene lover de trofaste: ‘kunnskapens store skatter, til og med skjulte skatter’ (L&p 89:19)” (i Conference Report, april 2001, 109; eller Liahona, juli 2001, 101).

Helaman 12:5–6. Raske til å bli “oppblåste av stolthet”

  • I sin klassiske tale om stolthet beskrev president Ezra Taft Benson stolthetens mange sider:

    “Stolthet er i bunn og grunn utfordrende av natur. Vi setter vår vilje opp mot Guds vilje. Når vi retter vår stolthet mot Gud, skjer det i en ånd av ‘min vilje skje, ikke din’ …

    De stolte kan ikke godta at Guds myndighet gir veiledning for deres liv (se Helaman 12:6). De setter sin oppfatning av sannhet opp mot Guds store kunnskap, sine evner opp mot Guds prestedømskraft, sine bragder opp mot hans mektige gjerninger.

    … De stolte vil at Gud skal være enig med dem. De er ikke interessert i å forandre mening for å være enig med Gud …

    Stolthet fører til hemmelige forbund som organiseres for å få makt, rikdom og heder i verden (se Helaman 7:5; Ether 8:9, 16, 22–23; Moses 5:31). Denne frukten av stolthetens synd, dvs. hemmelige forbund, tilintetgjorde jaredittenes og nephittenes samfunn, og vil fremdeles forårsake mange nasjoners fall (se Ether 8:18–25)” (i Conference Report, april 1989, 4–5; eller Lys over Norge, juli 1989, 3).

  • Eldste Joe J. Christensen i De sytti sa at stolthet fører til urettferdige sammenligninger og også kan føre til at vi faller:

    “Stolthet får oss til å bli overdrevent opptatt, ettersom vi sammenligner oss med andre, av hvor intelligente vi tror vi er, merket på buksene eller andre klær – de ‘kostbare klær’ vi bruker, hvilke organisasjoner vi tilhører, på hvilken side av byen vi bor, hvor mye penger vi har, vår rase eller nasjonalitet, hva slags bil vi kjører og til og med hvilken kirke vi tilhører, hvor mye utdannelse vi har blitt privilegert med å kunne skaffe oss, og så videre.

    I Skriftene er det mange indikasjoner på at stolthet har utviklet seg med den konsekvens at enkeltpersoner, nasjoner og i noen tilfeller selve Kirken har blitt ødelagt …

    Det er beregnet at sykluser med fred og fremgang har blitt ødelagt ikke mindre enn 30 ganger i løpet av Mormons bok, hovedsakelig som følge av menneskers stolthet” (One Step at a Time: Building a Better Marriage, Family, and You [1996], 138–39). (Se oversikten “Syklusen med rettferdighet og ugudelighet” i tillegget, side 403.)

Helaman 12:7–19. Menneskets ubetydelighet

  • President Joseph Fielding Smith hjalp oss å forstå at uttrykket “menneskenes barns ubetydelighet” (Helaman 12:7) ikke henspiller på menneskets verdi: “Denne profeten mente ikke å si at Herren har større omtanke for og elsker jordens støv høyere enn sine barn … Poenget hans er at jordens støv er lydig. Det beveger seg hit og dit på Herrens befaling. Alle ting er i harmoni med hans lover. Alt som finnes i universet, adlyder den lov som er gitt det, så vidt jeg vet, med unntak av menneskene. Hvor man enn ser, finner man lover og orden, elementene adlyder den lov som er gitt dem, tro mot sitt kall. Men mennesker gjør opprør, og i denne forstand er menneskene mindre enn jordens støv fordi de forkaster Herrens råd” (i Conference Report, april 1929, 55).

Helaman 12:15. Kunnskap om astronomi

  • Helaman 12:14–15 viser at Mormon hadde grunnleggende forståelse av universets lover: “Det blir her henvist til Bibelens beretning som viser at Josva befalte solen og månen å stå stille, slik at hans hær kunne fullføre sin hevn over amorittene (Josva 10:12–14). Her finner vi en korrigerende kommentar til denne beretningen, som gikk ut fra at solen gikk i bane rundt en stillestående jord. (Se også Jesaja 38:7–8; 2 Kongebok 20:8–11.) Disse versene gir en diskré, men sikker forvissning om at profeten og redaktøren Mormon, i likhet med mange av oldtidens åndelige ledere, var alt annet enn primitiv i sin forståelse av Gud, mennesket og universet” (Joseph Fielding McConkie og Robert L. Millet: Doctrinal Commentary on the Book of Mormon, 4 bind. [1987–91], 3:397).

    Bilde
    Fremstilling av universet

    © Corbis

Helaman 12:23–24. Omvendelse fører oss til Kristi nåde

  • Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum gikk nærmere inn på styrken i Guds nåde:

    “I Veiledning til Skriftene lærer vi at ordet nåde ofte brukes i Skriftene i betydningen styrkende kraft:

    ‘Hovedbetydningen av ordet er en guddommelig hjelp eller styrke, gitt gjennom Jesu Kristi store nåde og kjærlighet.

    … Det er på samme måte ved Herrens nåde at den enkelte gjennom tro på Jesu Kristi forsoning og omvendelse fra sine synder, mottar styrke og hjelp til å gjøre gode gjerninger som de ikke ville kunne ha gjort på egen hånd. Denne nåden er en kraft som gjør det mulig for menn og kvinner å gjøre krav på evig liv og opphøyelse når de selv har gjort sitt aller beste’ (Bible Dictionary, s. 697).

    Slik hjelper den styrkende delen av forsoningen oss å se og gjøre godt og bli gode på måter som vi aldri ville kunne erkjent eller oppnådd med våre begrensede jordiske evner. Jeg vitner om at den styrkende kraften i Frelserens forsoning er reell” (i Conference Report, okt. 2004, 79; eller Liahona, nov. 2004, 76–77; se også L&p 93:20, 27–28).

  • Eldste Gene R. Cook i De sytti redegjorde for hvor personlig Frelserens nåde er:

    “Herrens nåde gjennom forsoningen kan både rense oss for synd og hjelpe oss å fullkommengjøre oss gjennom våre prøvelser, sykdommer og til og med karakterbrister … Kristus kan reparere lyter hos oss som ellers ikke kan repareres (se 1 Mosebok 18:14; Markus 9:23–24).

    Denne store sannhet skulle fylle oss med håp, så lenge vi er snare til å huske at nådens virkning i vårt liv er betinget av at vi omvender oss fra våre synder …

    Et angrende hjerte og gode gjerninger er forutsetninger for at nåden skal tre i kraft for oss. Når noen holder en inderlig bønn om å få et svar, kan svaret være mer betinget av omvendelse fra personlige synder enn av noen annen faktor (se L&p 101:7–8; Mosiah 11:23–24).

    Man behøver ikke være fullkommen for å oppnå nåde, men man må prøve å holde budene etter beste evne. Da vil Herren la ham motta denne kraften” (i Conference Report, april 1993, 99–100; eller Ensign, mai 1993, 80–81).

Punkter å grunne på

  • Hva gjør du for å unngå stolthetssyklusen i ditt eget liv?

  • Hvor har du sett prestedømmets kraft i virksomhet i ditt liv?

  • Hva kan du gjøre for å komme til et stadium i dine bønner hvor du ikke ber om noe som er i strid med Herrens vilje?

Forslag til oppgaver

  • Fremlegg på en familiens hjemmeaften det du har lært av Helaman 12–14 om hvordan og hvorfor Herren refser sine barn.

  • Skriv i dagboken din om hvordan du håndterer stolthetssyklusen i ditt eget liv.