Alma og hans brødre forkynte Guds ord for zoramittene, som befant seg i en frafallen tilstand. På grunn av sine prøvelser var en gruppe zoramitter forberedt til å motta ordet. Alma og Amuleks forkynnelse om personlig og organisert religionsutøvelse kommer inn på noe av det aller viktigste i Jesu Kristi evangelium – den kraft som ligger i forsoningen, omvendelse, tro, Guds ord og bønnens viktighet. I tillegg til sine egne vitnesbyrd benyttet Alma og Amulek seg av tre fordums profeters vitnesbyrd og budskap. De læresetninger og prinsipper som finnes her, utgjør et mektig vitnesbyrd om Jesus Kristus.
Et viktig poeng i Alma 32 er å ha tro på Guds ord. Alma hadde erfart at når Guds ord blir sådd i hjertets fruktbare jord, vil det begynne å svulme og vokse. Ved å prøve ordet, eller ved å pleie det ved lydighet, vil Guds ord bære frukt som er svært verdifull, søtere enn alt som er søtt, hvitere enn alt som er hvitt og renere enn alt som er rent. Forsømmer man Guds ord, får man ingen slik frukt.
Hvordan gir vi næring til vår tro på ordet, slik at vi kan få glede av denne frukten? President Joseph Fielding Smith (1876–1972) sa: “Hvis vi ønsker å ha en levende og vedvarende tro, må vi aktivt utføre alle våre plikter som medlemmer av denne kirke” (Frelsende læresetninger, red. Bruce R. McConkie, 3 bind [1954–56], 2:253).
Eldste Joseph B. Wirthlin (1917–2008) i De tolv apostlers quorum sa noe lignende: “Tro er tilstede når fullstendig tillit til det vi ikke kan se, kombineres med handling – fullstendig i samsvar med vår himmelske Faders vilje. Uten alle tre – først fullstendig tillit, dernest handling og så fullstendig samsvar – uten alle disse tre har vi ikke annet enn en etterligning – en svak og utvannet tro” (i Conference Report, okt. 2002, 89; eller Liahona, nov. 2002, 82).
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum understreket viktigheten av å studere Alma 32–34 som en sammenhengende helhet:
“I den fremragende avhandlingen [i Alma 32] forflytter Alma leseren fra en generell kommentar om tro på Guds ord, som han sammenlignet med et frø, til en målrettet avhandling om tro på Kristus som Guds ord som har vokst til et fruktbærende tre, et tre hvis frukt er akkurat den som Lehi tidligere hadde oppfattet som Kristi kjærlighet … Kristus er livets brød, det levende vann, det sanne vintre. Kristus er det evige livs frø, tre og frukt.
Den dype og sentrale billedbruk som livets tre representerer i denne avhandlingen, går imidlertid tapt, eller taper seg i det minste betydelig, hvis leseren ikke følger den videre til de neste to kapitlene i Mormons bok” (Christ and the New Covenant [1997], 169).
Alma forsto at de fattige zoramittene var beredt til å bli undervist i evangeliet. De velstående zoramittene hadde avvist dem, og dette bidro til deres ydmykhet.
Biskop Richard C. Edgley i Det presiderende biskopsråd sa at ydmykhet og underkastelse er dyder som gir tilgang til evangeliets velsignelser: “Mange av oss bor eller arbeider i omgivelser hvor ydmykhet ofte blir misforstått og betraktet som en svakhet. Ikke mange selskaper eller institusjoner innlemmer ydmykhet i sine verdier eller som en ønsket egenskap i sin ledelse. Men når vi lærer om Guds handlemåte, blir kraften i en ydmyk og lydig ånd tydelig. I Guds rike begynner storhet med ydmykhet og lydighet. Disse ledsagende dyder er de første viktige skritt til å åpne døren til Guds velsignelser og prestedømmets kraft. Det spiller ingen rolle hvem vi er eller hvor imponerende våre kreditiver er. Ydmykhet og lydighet overfor Herren, sammen med et takknemlig hjerte, er vår styrke og vårt håp” (i Conference Report, okt. 2003, 104; eller Liahona, nov. 2003, 97).
Ydmykhet er såpass viktig i Herrens øyne at han noen ganger hjelper oss å være ydmyke. Alma 32:8–16 omtaler to måter å bli ydmyk på. Vers 13 beskriver dem som er “tvunget til å være ydmyke”. Vers 14 og 16 omtaler andre som frivillig ydmyker seg “på grunn av ordet”.
Eldste Carlos E. Asay (1926–99) i De sytti beskrev disse to gruppene: “De fleste av oss synes å ha ‘nephittenes syklus’ som en del av vår karakter. Det finnes et punkt hvor vi er lærevillige. Vår ydmykhet gjør oss i stand til å vokse og ri på åndelighetens bølgetopp. Så kommer tider da vi begynner å føle oss selvtilfredse og oppblåste av stolthet … Tenk hvor mye bedre det ville ha vært om vi husket vår Gud og vår religion og brøt syklusen med konsekvent religionsutøvelse og et rettskaffent liv. Tenk hvor mye bedre det ville ha vært om vi var ydmyke på grunn av Herrens ord og sterke nok i ånden til å huske vår Gud uansett hvilke omstendigheter vi måtte befinne oss i” (Family Pecan Trees: Planting a Legacy of Faith at Home [1992], 193–94). Du finner mer informasjon og en oversikt over stolthetssyklusen i “Syklusen med rettferdighet og ugudelighet” i tillegget (side 403).
President Ezra Taft Benson (1899–1994) forklarte hvordan vi kan ydmyke oss og unngå de prøver som noen ganger kommer når vi må tvinges til å være ydmyke:
“Vi kan velge å ydmyke oss ved å overvinne vårt fiendskap overfor våre brødre og søstre, ved å akte dem som oss selv, og ved å løfte dem like høyt eller høyere enn oss selv (se L&p 38:24; 81:5; 84:106).
Vi kan velge å ydmyke oss ved å elske Gud, underkaste vår vilje hans vilje og sette ham først i vårt liv (se 3 Nephi 11:11; 13:33; Moroni 10:32)” (i Conference Report, april 1989, 6; eller Lys over Norge, juli 1989, 3).
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum talte om farene forbundet med å søke tegn for å få tro:
“Et tegn kan virke til fordømmelse for dem som bringes til kunnskap på denne måten. De går glipp av anledningen til å utvikle tro, og de setter seg selv i fare for en strengere straff for tilbakefall enn dem hvis åndelige utvikling følger den normale måten å utvikle tro på.
Også andre ting kan virke til ‘fordømmelse’ for dem som søker tegn uten først å utvikle den tro som Gud har satt som forutsetning.
Én ting er at de kan bli villedet. Gud advarte oldtidens Israel mot å følge profeter som viste tegn og undere, for så å lede dem bort for å tilbe fremmede guder. (5 Mos 13:1–3.) Frelseren lærte sine apostler at i de siste dager ‘skal det også stå frem falske Kristus’er og falske profeter og skal vise store tegn og undere, så de om mulig skal bedra selv de utvalgte, de som er utvalgt ifølge pakten’. (JSO Matteus 24:23; se også Matteus 24:24; Markus 13:22.) …
… I våre dager bruker ikke Gud mirakler eller tegn som et middel til å undervise eller overbevise den vantro. Derfor skulle vi ikke be om tegn i denne hensikt, og vi skulle være dypt mistenksomme overfor de såkalte åndelige beviser fra dem som gjør det” (The Lord’s Way [1991], 85–86).
President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, gir oss større innsikt i hva tro er:
“For at tro skal være tro, må den fokusere på noe vi ikke vet. For at tro skal være tro, må den strekke seg ut over det som det finnes bekreftende beviser på. For at tro skal være tro, må den strekke seg inn i det ukjente. For at tro skal være tro, må den bevege seg til lysets utkant, og deretter noen få steg ut i mørket. Dersom alt må være kjent, dersom alt må forklares, dersom alt må bekreftes, er det intet behov for tro. Det er ikke engang rom for den …
Det finnes to former for tro. Den ene av dem fungerer vanligvis i enhver sjels liv. Det er den tro som kommer av erfaring. Den gir oss visshet om at en ny dag vil opprinne, at våren vil komme og at vekst vil finne sted. Det er den slags tro som gir oss tillit til det som er ment å skulle skje ifølge planen …
Men det finnes en annen form for tro som virkelig er sjelden. Det er den formen for tro som får ting til å skje. Det er den formen for tro som er verdig og beredt og urokkelig, og den frembringer ting som ellers ikke ville blitt noe av. Det er den slags tro som påvirker folk. Det er den slags tro som noen ganger påvirker ting … Den kommer ved gradvis vekst. Det er en fantastisk, endog oversanselig kraft, en kraft som er like reell og like usynlig som elektrisitet. Hvis den styres og kanaliseres, har den stor virkning …
I en verden full av skepsis og tvil frembringer uttrykket ‘å se er å tro’ holdningen: ‘Jeg vil tro det når jeg får se det.’ Vi vil først ha alle bevisene. Det kan virke vanskelig å motta ting basert på tro.
Når skal vi lære at med åndelige ting virker det motsatt – at vil vil få se det når vi tror? Åndelig tro kommer før åndelig kunnskap. Når vi tror på noe vi ikke kan se, men som like fullt er sant, da har vi tro” (“What Is Faith?” i Faith [1983], 42–43).
Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum beskrev håp, tro og kunnskap, og forklarte hvordan de står i et dyptgripende og dynamisk forhold til hverandre: “Det er et konstant samspill mellom tro og håp, og en kan ikke alltid skille dem fra hverandre eller sette dem i rekkefølge. Selv om håp ikke innebærer fullkommen kunnskap, er de økte forventninger som skapes av håp, ‘visselig’ sanne (Ether 12:4; se også Romerne 8:24; Hebreerne 11:1; Alma 32:21)” (i Conference Report, okt. 1994, 45; eller Lys over Norge, jan. 1995, 32).
Små barns tro fører ofte til guddommelig innsikt. Eldste Neal A. Maxwell forklarte hvordan deres eksempel kan være lærerikt for dem som er eldre:
“Barn har ofte sitt ‘hjertes tanker’ rettet mot Mesteren. Selv om slike barn ikke er fullmodne, er de fulle av tro! Selv om de er for unge til formelle kall i Kirken, har de blitt ‘kalt til tjeneste’ som eksempler, og de er spesielt gode eksempler når de er velsignet med ‘gode foreldre’ (1 Ne 1:1).
Som Skriftene forsikrer oss: ‘Små barn blir mange ganger gitt ord’ (Alma 32:23). Den oppstandne Jesus åpenbarte for eksempel ting til nephittenes barn, som så lærte voksne og sine foreldre, til og med større ting enn Jesus hadde lært dem (3 Ne 26:14).
Jeg har fått anledning til å besegle flere adoptivbarn til Nan og Dan Barker, som nå bor i Arizona. For en stund siden sa Nate, som da var litt over tre år: ‘Mamma, det er en liten pike som skal komme til oss. Hun har mørkt hår og mørke øyne og bor langt herfra.’
Den kloke moren spurte: ‘Hvordan vet du dette?’
‘Jesus fortalte meg det, oppe på loftet.’
Moren bemerket: ‘Vi har ikke noe loft,’ men raskt følte hun betydningen av det som var blitt sagt. Etter mye strev og mange bønner var familien Barker i et beseglingsrom i Salt Lake tempel høsten 1995, der en liten pike fra Kasakhstan, med mørkt hår og mørke øyne, ble beseglet til dem for tid og evighet. Inspirerte barn forteller fremdeles foreldrene sine ‘store og vidunderlige ting’ (3 Nephi 26:14)” (i Conference Report, april 1996, 95–96; eller Lys over Norge, juli 1996, 69–70).
Alma 32:27–37. Omvendelse kommer ved å prøve Guds ord
Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum forklarte at villighet til å utføre Almas eksperiment fører til omvendelse:
“Vi vet at både medlemmer og ikke-medlemmer med større sannsynlighet vil bli helt omvendt til Jesu Kristi evangelium når de er villige til å prøve ordet (se Alma 32:27). Dette er både en sinnets og hjertets holdning som innbefatter et ønske om å kjenne sannheten og villighet til å handle ifølge dette ønsket. For dem som undersøker Kirken, kan prøven være så enkel som å gå med på å lese Mormons bok, be angående den og oppriktig søke å få vite om Joseph Smith var Herrens profet.
Sann omvendelse kommer gjennom Åndens kraft. Når Ånden rører ved hjertet, blir hjerter forandret. Når enkeltpersoner, både medlemmer og undersøkere, føler at Ånden arbeider med dem, eller når de ser tegn på Herrens kjærlighet og barmhjertighet i sitt eget liv, blir de oppbygget og styrket åndelig, og deres tro på ham vokser. Slike opplevelser med Ånden følger naturlig når en person er villig til å prøve ordet. Det er slik vi får føle at evangeliet er sant” (i Conference Report, okt. 2000, 97; eller Liahona, jan. 2001, 88).
Noen ganger kan den svulmende bevegelsen, utvidelsen av sjelen, opplysningen av forstanden og starten på gode følelser gitt av Ånden som omtalt i Alma 32:28, være vanskelige å sette ord på. Men selv om følelsen er vanskelig å sette ord på, gjør det den ikke mindre sann.
President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, fortalte om en opplevelse som beskriver hvor vanskelig det kan være å sette ord på disse tingene. Han bar vitnesbyrd for en ateist om at det finnes en Gud. Mannen sa at han ikke kunne vite noe slikt. President Packer sammenlignet sitt vitnesbyrd og sin kunnskap med å vite hvordan salt smaker (se kommentarene til Alma 30:15–16 på side 208; se også “Herrens lys”, Lys over Norge, juli 1983, 30–31).
Alma 32:28–30. “[Gi] plass så et frø kan bli sådd” og begynne å vokse
Større tro på Guds ord er en av fruktene av at troens frø blir sådd i et bløtgjort hjertes fruktbare jord. President James E. Faust (1920–2007) i Det første presidentskap forklarte forutsetningene for at tro og kunnskap skal vokse og modnes: “Vi må … bearbeide vår egen tros jord. For å gjøre dette må vi pløye jorden ved hjelp av daglig ydmyk bønn og be om styrke og tilgivelse. Vi må harve jorden ved å overvinne vår stolthet. Vi må bearbeide jordsmonnet ved å holde budene så godt vi overhodet kan. Vi må være ærlige overfor Herren når det gjelder å betale tiende og andre offergaver. Vi må være verdige og i stand til å fremkalle prestedømmets store krefter til å velsigne oss selv, vår familie og andre som vi har ansvar for. Det er ikke noe bedre sted hvor vår tros åndelige frø kan bli næret, enn i våre templers helligdommer og i våre hjem” (i Conference Report, okt. 1999, 61; eller Liahona, jan. 2000, 54).
Bilde
Illustrasjon av et frø som blir til et tre
Når troens frø er sådd, vokser det ikke plutselig. President Boyd K. Packer forklarte hvor viktig det er å være tålmodige når vi venter på at frøet skal vokse:
“Min erfaring har vært at et vitnesbyrd ikke kommer helt plutselig. Det vil heller vokse seg frem, som Alma sa, fra et troens frø …
Bli ikke skuffet om du har lest og lest om igjen og ennå ikke har fått et sterkt vitnesbyrd. Du kan være litt som de disiplene som omtales i Mormons bok, som var fylt av Guds kraft i stor herlighet, ‘men de visste det ikke’ (3 Nephi 9:20).
Gjør så godt du kan. Tenk på dette verset: ‘Se til at alt dette gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at et menneske skal løpe hurtigere enn han har styrke til. Likevel er det nødvendig for ham å være flittig for å vinne belønningen. Derfor må alle ting gjøres med orden’ (Mosiah 4:27)” (i Conference Report, april. 2005, 6 7; eller Liahona, mai 2005, 8).
Alma brukte begrepet smak for å beskrive hvordan et vitnesbyrd vokser. Profeten Joseph Smith (1805–44) brukte også smak for å forklare hvordan vi kan skjelne sann lære: “Dette er en fortreffelig lære. Den smaker fortreffelig. Jeg finner behag i det evige livs prinsipper, og det samme kan dere gjøre … Jeg vet at når jeg forteller dere dette om det evige liv slik jeg har mottatt det, da kan dere smake på det, og jeg vet at dere vil tro det. Dere sier at honning er søt, og det samme gjør jeg. Jeg kan også smake det evige livs ånd. Jeg vet at den smaker godt, og når jeg forteller dere om disse ting, som ble gitt meg ved inspirasjon fra Den hellige ånd, er dere nødt til å motta det som noe søtt, og dere fryder dere mer og mer” (History of the Church, 6:312; uthevelse tilføyd).
Søster Janette Hales Beckham, tidligere president for Unge kvinner på generalplan, talte om de følelser som kommer ved å lese i Skriftene: “Det å lære å skjelne Åndens undervisning er en viktig del av det å gjøre troen reell. Min datter Karen fortalte meg noe hun hadde opplevd. Hun sa: ‘Da jeg var liten, begynte jeg å lese i Mormons bok for første gang. Etter å ha lest i flere dager, kom jeg en kveld til 1 Nephi 3:7 … Jeg visste ikke at dette var et velkjent skriftsted, men mens jeg leste det, gjorde det sterkt inntrykk på meg. Det at vår himmelske Fader ville hjelpe oss å holde hans bud, gjorde inntrykk på meg, men det dype inntrykket var i virkeligheten mer en følelse. Jeg hadde sett at mine foreldre merket vers i sine standardverker med rød blyant. Så jeg reiste meg og lette huset rundt til jeg fant en rød blyant, og meget høytidelig og med en følelse av noe meget betydningsfullt merket jeg verset i min egen Mormons bok.’ Karen fortsatte: ‘I årenes løp når jeg leste i Skriftene, gjentok det seg gang på gang – jeg kunne lese et vers og føle at det gjorde sterkt inntrykk. Med tiden gikk det opp for meg at denne følelsen var Den hellige ånd’” (i Conference Report, okt. 1997, 104; eller Lys over Norge, jan. 1998, 77).
Da Alma talte til de fattige zoramittene, ba han dem om selv å finne ut om dette budskapet var sant. Én person kan ikke lære et evangelieprinsipp for en annen. Eldste Neal A. Maxwell forklarte at vi alle kan få visshet om guddommelige sannheter:
“Alma beskriver troens utvikling og hvordan troen faktisk kan gå over til kunnskap med de medfølgende intellektuelle og følelsesmessige erfaringer for den troende. Når den troendes forstand har blitt utvidet, spør Alma: ‘Er ikke dette en virkelighet?’ Det er en virkelighet, sier han, fordi ‘det kan skjelnes, derfor må dere vite at det er godt’. (Alma 32:35.)
Vi kan skjelne enhver guddommelig lære gjennom et bekreftelsessystem som gjør at vi med rette kan si: ‘Jeg vet!’” (Things As They Really Are [1978], 10).
Eldste Bruce C. Hafen i De sytti brukte Almas dyrkemetafor til å vise to aspekter av det å gi næring som bringer evangeliets velsignelser inn i vårt liv: “Vi vokser på to måter – ved å luke bort negativt ugress og ved å dyrke positive blomster. Frelserens nåde velsigner begge deler – hvis vi gjør vår del. Både først og gjentatte ganger må vi luke bort syndens og gale valgs ugress. Det holder ikke bare å slå ugresset. Vi må rive det opp med roten ved at vi omvender oss fullt og helt for å oppfylle nådens betingelser. Men å få tilgivelse er bare en del av vår vekst. Vi betaler ikke bare en gjeld. Vårt mål er å bli celestiale personer. Når vi har ryddet de viktigste områdene, må vi fortsette å plante, luke og nære de guddommelige egenskapers frø. Når vår svette og disiplin gjør oss mottakelige, får vi nådens gaver, [“Det er solskinn i min sjel i dag”, Salmer nr. 177], som håp og saktmodighet. Selv et livstre kan slå rot i denne hjertehagen og bære frukt så søt at den letter alle våre byrder ‘gjennom gleden over hans Sønn’ [Alma 33:23]. Og når nestekjærlighetens blomst vokser her, vil vi elske andre med kraften i Kristi egen kjærlighet [se Moroni 7:48]” (i Conference Report, april 2004, 100–101; eller Liahona, mai 2004, 97).
President Dieter F. Uchtdorf i Det første presidentskap lærte Kirkens medlemmer hvordan de kan bli Kristi disipler:
“Dette er den fredsommelige vei som Jesu Kristi disipler følger.
Men det er ingen rask løsning eller døgnkur.
En venn av meg skrev nylig og betrodde meg at han hadde vanskeligheter med å holde sitt vitnesbyrd sterkt og levende. Han ba om råd.
Jeg skrev tilbake og foreslo kjærlig noen konkrete tiltak som ville få livet hans mer på linje med det gjengitte evangeliums læresetninger. Til min overraskelse skrev han tilbake bare en uke senere. Hovedbudskapet i brevet var som følger: ‘Jeg har forsøkt det du foreslo. Det virket ikke. Hva annet har du?’
Brødre og søstre, vi må holde ut. Vi oppnår ikke evig liv med en spurt – dette er et utholdenhetsløp. Vi må anvende og anvende evangeliets guddommelige prinsipper på nytt. Dag etter dag må vi gjøre dem til en del av vårt dagligliv.
Altfor ofte behandler vi evangeliet som en bonde som sår til åkeren om morgenen og venter å ha maiskolber om ettermiddagen. Da Alma sammenlignet Guds ord med et frø, forklarte han at frøet vokser gradvis til et fruktbærende tre som følge av vår ‘tro, flid, tålmodighet og langmodighet’ [Alma 32:43]. Det er riktig at noen velsignelser kommer med en gang. Så snart vi har sådd frøet i vårt hjerte, begynner det å svulme, spire og vokse, og da vet vi at det er et godt frø. I samme stund som vi setter foten på disippelens vei, begynner vi å oppleve synlige og usynlige velsignelser fra Gud.
Men vi kan ikke motta fylden av disse velsignelsene hvis vi ‘forsømmer treet og ikke har tanke for å pleie det’ [v. 38].
Det er ikke nok å vite at frøet er godt. Vi må ‘pleie det med stor omsorg, så det kan slå rot’ [v. 37]. Først da kan vi spise frukten som er ‘søtere enn alt som er søtt, og … renere enn alt som er rent’ og ‘nyte av denne frukten helt til [vi] er mettet – så [vi] ikke hungrer, heller ikke skal [vi] tørste’ [v. 42].
Livet som disippel er en reise. Vi trenger reisens lutrende lærdommer for å forme vår egen karakter og rense vårt hjerte. Ved tålmodig å vandre på disippelens vei viser vi oss selv hvor stor vår tro og villighet er til å akseptere Guds vilje fremfor vår egen.
Det er ikke nok bare å tale om Jesus Kristus eller erklære at vi er hans disipler. Det er ikke nok å omgi oss med symboler på vår religion. Å være en disippel er ingen tilskuersport. Vi kan ikke forvente å høste troens velsignelser ved å stå passivt på sidelinjen mer enn vi kan forvente helsegevinst ved å sitte i en sofa og se sportsbegivenheter på fjernsyn og gi utøverne råd. Og likevel foretrekker noen å være ‘tilskuerdisipler’, om det ikke er deres hovedform for gudsdyrkelse.
Vår religion er ikke annenhånds. Vi kan ikke motta templets velsignelser ved bare å observere det gode andre gjør. Vi må bevege oss bort fra sidelinjen og praktisere det vi forkynner … Nå er tiden inne til å ta imot Jesu Kristi evangelium, bli hans disipler og vandre på hans vei” (“En disippels vei”, Liahona, mai 2009, 76–77).
Alma brukte gjentatte ganger Skriftene til å imøtegå de falske læresetningene som ble forkynt av zoramittene. Det første han tok opp, var den oppfatning at man bare kunne be på Rameumptom. Ved hjelp av Skriftene forklarte han at de kunne be og dyrke Gud hvor som helst – i ødemarken, ute på jordene, i sine hus eller til og med i sine lønnkamre (se Alma 33:2–11). Alma tok så opp det faktum at alle profetene har vitnet om at det skulle komme en Kristus (se Alma 33:14–22; se også Jakobs bok 7:11).
President Henry B. Eyring i Det første presidentskap forklarte hva det vil si å alltid ha en bønn i hjertet:
“Når Gud har befalt oss å be, har han brukt ord som ‘be uavlatelig’ og ‘be alltid’ og ‘mektig bønn’.’
Disse befalingene krever ikke at vi bruker mange ord når vi ber. Frelseren har faktisk sagt oss at vi ikke trenger mange ord når vi ber. Den flid Gud krever med hensyn til bønn, omfatter ikke blomstrende språk eller lange timer i ensomhet …
Våre hjerter kan bare oppløftes til Gud når de er fylt av kjærlighet til ham og tillit til hans godhet” (i Conference Report, okt. 2001, 17; eller Liahona, jan. 2002, 16).
Alma 33:19–23. Et symbol på Kristus ble løftet opp i villmarken
På grunn av oldtidens israelitters knurring i villmarken, sendte Herren giftige slanger for å ydmyke de åndelig forgiftede. Mange døde, og det angrende folket vendte seg til sin profet og tryglet ham om å be Herren fjerne slangene. Gud ba Moses lage en kobberslange og løfte den opp på en stang. Herren lovet at alle som ville se på den oppløftede slangen, ville bli helbredet (se 4 Mosebok 21:4–9).
Kobberslangen var et symbol. Eldste Dallin H. Oaks forklarte at et symbol er “et mønster eller en påminnelse om noe annet” (i Conference Report, okt. 1992, 51; eller Lys over Norge, jan. 1993, 37).
Jesus Kristus sa at det symbol som ble løftet opp i villmarken, vitnet om ham: “Likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv” (Johannes 3:14–15). På grunn av sine forherdede hjerter og sin vantro nektet mange israelitter å benytte seg av denne enkle veien til helbredelse (se 1 Nephi 17:41). Alma oppfordret alle til å “tro på Guds Sønn, at han vil komme for å forløse sitt folk og … sone for deres synder” (Alma 33:22; se også Helaman 8:14–15). Alma lovet at det å gi næring til dette vitnesbyrd ville lette våre byrder og føre til evig liv (se Alma 33:23).
Alma 34:9–12. Jesu Kristi forsoning er altomfattende og evig
Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum forklarte omfanget av Herrens altomfattende og evige offer: “Når profetene omtaler en altomfattende forsoning, mener de nettopp det. Dens virkning omfatter alle mennesker, selve jorden og alle livsformer på den, og strekker seg ut i evighetens uendelige rom” (Mormon Doctrine, 2. utg. [1966], 64; se også Moses 7:30).
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum regnet opp noen av måtene Jesu Kristi forsoning er altomfattende på:
“Hans forsoning er uendelig – uten ende [se 2 Nephi 9:7; 25:16; Alma 34:10, 12, 14]. Den var også uendelig i den forstand at alle mennesker ville bli frelst fra en død som aldri tok slutt. Den var uendelig når det gjelder hans enorme lidelse. Den var uendelig i tid og gjorde slutt på det foregående mønster med ofring av dyr. Den var uendelig i omfang – den skulle utføres en gang for alle [se Hebreerne 10:10]. Og forsoningens barmhjertighet strekker seg ikke bare til et uendelig antall mennesker, men også til et uendelig antall verdener som ble skapt av ham [se L&p 76:24; Moses 1:33]. Den var uendelig utover en hvilken som helst menneskelig målestokk eller menneskelig forståelse.
Jesus var den eneste som kunne tilveiebringe en slik uendelig forsoning fordi han var født av en dødelig mor og en udødelig Fader. På grunn av denne enestående fødselsrett var Jesus et uendelig vesen” (i Conference Report, okt. 1996, 46; eller Lys over Norge, jan. 1997, 32).
Alma 34:14. “Hver minste del peker hen på det store og siste offer”
Amulek erklærte at hele hensikten med Moseloven var å rette oppmerksomheten mot Jesu Kristi “store og siste offer” i Getsemane og på Golgata. Dyreofringene, høytidene og festivalene og andre daglige ritualer var fulle av symboler og hentydninger som rettet Israels barns oppmerksomhet mot Kristus. På samme måte minner nadverden oss i dag om Jesu Kristi forsoningsmisjon. I gammel tid var også påsken en årlig påminnelse om at Herren førte Israel ut av fysisk trelldom i Egypt. I dag er påsken en årlig påminnelse om at vi, på grunn av Herrens forsoning og oppstandelse, kan bli forløst fra åndelig trelldom.
Som medlem av De sytti talte eldste Robert E. Wells om den tro som trengs for å forandre vårt liv i tilstrekkelig grad til å få del i Jesu Kristi forsoning:
“‘Akkurat hvor mye tro trenger jeg for at Kristi forsoning skal virke for meg?’ Med andre ord, hvor mye tro trenger jeg for å bli frelst? I Almas bok … finner vi svaret. Profeten Amulek forkynte dette enkle, men storslåtte prinsipp: ‘Guds Sønn … tilveiebringer et middel for menneskene så de kan ha tro til omvendelse’ (Alma 34:14–15; uthevelse tilføyd).
Legg merke til disse tre ordene – tro til omvendelse. Det er nøkkelen. Fire ganger i tre vers bruker han dette uttrykket [se Alma 34:15–17] …
Så kombinasjonen av tro på Kristus og tro til omvendelse er av største betydning. Dette er et av de viktigste innblikk vi har i betydningen av enkel og klar tro – tilstrekkelig tro til å omvende seg. Vi trenger tydeligvis ikke tro til å flytte fjell, tro til å tale i tunger eller helbrede syke. Alt vi trenger er akkurat nok tro til å innse at vi har syndet og trenger å omvende oss fra våre synder, til å angre dem og til å ha et ønske om å ikke synde mer, men heller være vår Herre Kristus til behag. Da virker det største mirakel av alle, forsoningen, hvorved Kristus redder oss alle fra vår fortjente straff, på våre vegne” (“The Liahona Triad”, i Bruce A. Van Orden og Brent L. Top, red., Doctrines of the Book of Mormon: The 1991 Sperry Symposium [1992], 6–7).
Alma 34:15–16. “Barmhjertigheten [kan] tilfredsstille rettferdighetens krav”
Rettferdigheten har to sider:
Lydighet mot lover medfører velsignelser som gir glede (se L&p 130:20–21).
Ulydighet mot lover medfører straff som gir sorg (se Alma 42:22).
Det er to måter å tilfredsstille rettferdigheten på:
Aldri bryte loven.
Hvis man bryter loven, betale prisen.
Problem: Intet kjød blir rettferdiggjort ved loven (se 2 Nephi 2:5). Alle har syndet (se Romerne 3:23). Derfor må det betales en pris.
Synd har to virkninger:
Ved den timelige lov blir vi utestengt – rettferdigheten er krenket (se Alma 42:14).
Ved den åndelige lov fortapes vi – “intet urent kan komme inn i Guds rike” (1 Nephi 15:34).
“For å oppfylle de krav loven stiller, ofrer [Jesus] seg selv som et offer for synd” (2 Nephi 2:7).
Kristus iverksatte barmhjertighetens lov, men hvordan?
Han holdt loven fullkomment og var uten synd. Han var rettferdiggjort ved loven.
I Getsemane og på korset led og betalte han prisen for straffen som om han var skyldig i enhver synd som noensinne var eller blir begått.
Utsettelse og ubesluttsomhet kan påvirke vår innsats for å vende tilbake til vår himmelske Fader. President Joseph Fielding Smith sa: “Utsettelse, i forbindelse med evangeliets prinsipper, er en tyv som stjeler det evige liv – som er liv i Faderens og Sønnens nærhet” (The Way to Perfection [1970], 202).
Amulek forklarte at vi ved våre daglige valg i siste instans underkaster oss enten Herrens ånd eller djevelens ånd. President Harold B. Lee (1899–1973) ga følgende forklaring av Alma 34:35: “Til dem som dør i sin ugudelige tilstand fordi de ikke har omvendt seg, sier Skriftene at djevelen vil besegle dem til seg som sine egne (se Alma 34:35), hvilket betyr at de ikke vil bli løst fra hans grep før de har betalt til siste øre for det de har gjort. Når de har blitt utsatt for Satans tuktelse lenge nok til å tilfredsstille rettferdighetens krav, vil de bli befridd fra Satans grep og bli tildelt det sted i vår Faders celestiale, terrestriale eller telestiale rike som de har gjort seg fortjent til ved sitt liv her på jorden” (The Teachings of Harold B. Lee, ed. Clyde J. Williams [1996], 59).
Eldste Melvin J. Ballard (1873–1939) i De tolv apostlers quorum understreket viktigheten av å omvende seg i jordelivet:
“Dette liv er den tid da menneskene skal omvende seg. La ingen av oss innbille seg at vi kan gå ned i graven uten å ha overvunnet kjødets fordervelser for deretter i graven å miste alle våre synder og onde tendenser. De vil bli med oss. De vil bli med ånden når den skilles fra legemet.
… [Jordelivet] er tiden da menneskene er mest påvirkelige og mottagelige” (The Three Degrees of Glory: A Discourse [22. sep. 1922], 11–12).
Alma 35. Krigene mellom nephittene og lamanittene omtalt i Alma 43–62
Kronologisk kommer Alma 43 etter Alma 35. “Alma [som var] meget bedrøvet over sitt folks synder, ja, over krigene og blodsutgytelsene,” kalte sine sønner til seg “hver især” for å snakke om “det som angår rettferdighet” (Alma 35:15–16). Mormon bemerket særlig Almas ord til sine sønner Helaman, Shiblon og Corianton – før han gikk tilbake til “en beretning om krigene mellom nephittene og lamanittene” (Alma 43:3. Sammenlign tidsangivelsen for Alma 35 og Alma 43).
Alma 35 forklarer opptakten til krigen mellom lamanittene og nephittene, som er omtalt i kapittel 43–62. Konflikten og krigen som fulgte, kan oppsummeres i Alma 35:
“Den mest ansette del av zoramittene … ble sinte på grunn av ordet, for det satte en stopper for deres aktiviteter [prestelist]” (vers 3).
De omvendte zoramittene ble “utvist fra landet. Og de var mange” (vers 6). De reiste ut og bosatte seg blant Jershons innbyggere (Ammons folk). Her fikk de mat, klær og landeiendommer, og fikk alle sine behov dekket (se vers 9). I det land de kom fra, ble de sett på som fattige, skitne og simple (se Alma 32:2–3).
Den vennlighet som Jershons innbyggere viste de nye konvertittene, gjorde zoramittene rasende (se Alma 35:8). Zoramittenes øverste leder “fremsatte mange trusler mot dem” (vers 9). “Ammons folk fryktet ikke” (vers 9), noe som gjorde zoramittene og deres leder enda mer rasende.
De uomvendte zoramittene “begynte å blande seg med lamanittene og egget også dem opp til vrede” mot Ammons folk, som var lamanittiske konvertitter (vers 10; se også Alma 43:6–7).
Hendelsene i Alma 35 viser hvordan de langvarige krigene mellom nephittene og lamanittene omtalt i Alma 43–62, begynte. Satan oppegget zoramittene til vrede (se 2 Nephi 28:20). De påvirket i sin tur lamanittene og andre nephittdissentere til sinne og til å gripe til våpen mot dem som var gode.
Punkter å grunne på
På hvilke måter kan vårt hjerte være “fylt og stadig oppløftet i bønn” til Herren? (Alma 34:27).
Hvorfor var Jesus Kristus den eneste som kunne tilveiebringe en altomfattende forsoning?
Hvorfor utsetter man noen ganger omvendelse? Hvilke farer medfører denne forsinkelsen?
Forslag til oppgaver
Lag en detaljert oversikt over Almas læresetninger om utvikling av tro i Alma 32. Vis hvordan tro med næring går fra håp til fullkommen kunnskap, og hvilken rolle Guds ord spiller i prosessen.
Bruk instruksjonene om bønn i Alma 33–34 til å komme frem til konkrete måter å gjøre dine bønner mer produktive på.