Institutt
Kapittel 23: Alma 1–4

Kapittel 23

Alma 1–4

Innledning

Alma den yngre opplevde alvorlige utfordringer mens han var både Kirkens høyprest og nephittenes første valgte overdommer (se Alma 4:18). Både Kirken og regjeringen ble truet av menn som ønsket å bruke religion og politikk til egen vinning. Nehor undergravde Kirken ved å bruke prestelist til å starte en religiøs bevegelse og bekjennelse som tiltrakk seg mange (se Alma 1). Amlici, en mann av Nehors orden, førte krig mot den nyvalgte regjering av dommere etter at han mislyktes i å bli konge (se Alma 2–3). Legg merke til hvordan Alma ba, utøvde tro på Gud og deretter gjorde noe aktivt for å overvinne hvert av problemene han møtte. Overvei hvordan du kan følge Almas eksempel i møte med dine egne utfordringer.

Kommentarer

Almas bok

  • Som den som samlet Mormons bok, sto Mormon overfor vanskelige utfordringer når han skulle avgjøre hva han skulle ta med i den forkortede opptegnelsen. Minst to direktiver var styrende for hans utvalg. For det første ba Herren Mormon “skrive de ting som … er blitt befalt” (3 Nephi 26:12). For det annet visste Mormon at hans opptegnelse skulle komme frem i de siste dager i den hensikt å samle det adspredte Israel til Herrens pakter (se Mormons ord 1:1–11; 3 Nephi 26:6–12; 29:1–9; 30:1–2). Vi forstår derfor at når Mormon tok redaksjonelle avgjørelser, var disse to faktorene hans fremste hensyn.

    Det kan være lærerikt å sammenligne lengden på bøkene i Mormons bok og tidsrommet de dekket. Den uforholdsmessig store tekstmengden som handler om et ganske kort tidsrom, forteller leseren at den delen av Mormons boks historie som dekkes av Almas bok, er spesielt sammenlignbar med og relevant for vår egen tid. Du finner flere sammenligninger i oversikten “Sidetall i Mormons bok og tidsperioder” i tillegget (side 400).

Alma 1:3–4. Nehor mente at en “lærer burde bli populær”

  • Nehor brukte smiger og falsk lære til å tiltrekke seg tilhengere og angripe Guds kirke. Hans læresetninger var populære fordi de unnskyldte synd i religionens navn. Han oppmuntret til ugudelighet og bortforklarte det med at “til slutt skulle alle mennesker få evig liv”, uavhengig av sin adferd (Alma 1:4).

    Bilde
    Nehor forkynner løgner

    Jerry Thompson, © IRI

    Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum ba oss innstendig om å ha mot til å forkaste vår tids Nehorer og deres populære budskap: “Nehors ord appellerte til folket, men hans lære var ikke riktig, selv om den var populær. Når vi står overfor livets mange avgjørelser, vil verdens enkle og populære budskap som regel ikke være de rette å velge, og det vil kreve stort mot å velge det rette” (i Conference Report, okt. 1993, 88–89; eller Ensign, nov. 1993, 67).

  • I Alma 1:4 sa Nehor at “alle mennesker [skulle] få evig liv”. Ifølge vers 16 var prestelist å forkynne “falske læresetninger … for å få rikdom og ære”. En av de falske læresetningene som ofte fremmes av dem som driver prestelist, er at “hele menneskeheten [skal] bli frelst på den siste dag, og at de ikke [behøver] å frykte eller beve” (vers 4). Et stort problem med prestelist er at det ikke finnes noen lære om omvendelse: “For de var av Nehors tro og trodde ikke på omvendelse fra sine synder” (Alma 15:15).

  • Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum oppfordret lærere i evangeliet til å følge Frelserens eksempel og hjelpe sine elever til å gjøre det samme: “En lærer i evangeliet vil aldri komme mellom [elevene] og Mesteren ved å stå i veien eller ved å overskygge leksjonen med egenreklame eller egeninteresse. Dette betyr at en lærer i evangeliet aldri må gi etter for prestelist, som er at ‘menneskene forkynner og fremstiller seg som et lys for verden så de kan få verdens vinning og ros’ (2 Nephi 26:29). En lærer i evangeliet forkynner ikke for å ‘bli populær’ (Alma 1:3) eller ‘for å få rikdom og ære’ (Alma 1:16). Han eller hun følger Mormons boks enestående eksempel, der forkynneren ikke var ‘bedre enn tilhøreren, heller ikke var læreren noe bedre enn eleven’ (Alma 1:26). Begge vil alltid se hen til Mesteren” (i Conference Report, okt. 1999, 102; eller Liahona, jan. 2000, 94).

Alma 1:5–6, 16. Prestelist

  • Nehor oppfordret til prestelist og egeninteresse for å få rikdom og ære. Nehors eksempel viser at vi skulle være mistenksomme overfor dem som søker egen berømmelse eller rikdom for sin forkynnelse. Nephi definerte tidligere prestelist slik: “Prestelist betyr at menneskene forkynner og fremstiller seg som et lys for verden så de kan få verdens vinning og ros, men de søker ikke Sions velferd. Se, Herren har forbudt dette” (2 Nephi 26:29–30).

  • Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum definerte også prestelist for lærere i Kirken: “Alt vi gjør som lærere for bevisst å trekke oppmerksomheten mot oss selv – i budskapene vi presenterer, i metodene vi bruker eller i vår personlige opptreden – er en form for prestelist som hemmer Den hellige ånds undervisning. ‘Forkynner han det ved sannhetens Ånd, eller på noen annen måte? Og hvis det skjer på noen annen måte, er det ikke av Gud’ (L&p 50:17–18)” (“Søk lærdom ved tro” [en aften med eldste David A. Bednar, 3. feb. 2006, 4, www.ldsces.org).

Alma 1:7–9. Gideon “var et redskap i Guds hånd”

  • Ifølge opptegnelsen var Gideon “et redskap i Guds hånd” (Alma 1:8). Som medlem av kolonien som bodde i Nephis land, motsatte han seg kong Noahs ugudelige lederskap (se Mosiah 19:4). Senere ble Gideon “kongens befalingsmann” under Limhis regjering, og spilte en viktig rolle i å beskytte kolonien og hjelpe dem å flykte til Zarahemla (se Mosiah 20:17; 22:3–9). Da han kom til Zarahemla, innfridde han de strenge kravene for å bli lærer i Kirken (se Mosiah 23:14). Da han ble konfrontert med Nehors falske læresetninger, formante Gideon Nehor “med Guds ord” (Alma 1:7). Som følge av dette ble Gideon drept fordi han forsvarte troen. Denne befalingsmann, lærer og martyr var så respektert av folket at de oppkalte både en dal og en by etter ham (se Alma 2:20; 6:7).

Alma 1:13–15.

  • Nehor ble henrettet for drapet på Gideon. Ifølge Skriftene “led han en vanærende død” (Alma 1:15).

Alma 1:17–18. Dødsstraff

  • Guds lov lyder: “Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker” (1 Mosebok 9:6). I 1889 utstedte Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum en erklæring om Kirkens holdning til dødsstraff:

    “Vi fremsetter høytidelig følgende erklæring:

    Denne Kirken ser på utøsing av menneskers blod med den største avsky. Vi ser på drap på mennesker, unntatt når det er i overensstemmelse med landets lov, som en dødssynd som skulle straffes med å utøse den skyldiges blod, etter en offentlig rettssak for en lovlig sammensatt domstol i landet …

    Guds åpenbaringer til denne Kirken fastsetter dødsstraff for å ta liv, og krever at de som forbryter seg mot liv og eiendom, skal overgis til og tiltales etter landets lov” (“Official Declaration”, Millennial Star, 20. jan. 1890, 33–34).

Alma 1:19–20, 25. Utholde forfølgelser

  • De som følger Jesu Kristi læresetninger, har alltid blitt møtt med forfølgelse. President Harold B. Lee (1899–1973) formante dem som blir forfulgt, til hverken å la sine prøvelser stanse deres åndelige fremgang eller hemme deres rettferdige iver:

    “Å bli forfulgt for rettferdighets skyld i en stor sak hvor sannhet og dyd og ære står på spill, er guddommelig … Den store skade som forfølgelse kan forvolde, kommer ikke av forfølgelsen i seg selv, men av den mulige virkning den kan ha på den forfulgte, som kan la seg avskrekke av den og lure på om hans sak er rettferdig. Mye av denne forfølgelsen kommer av mangel på forståelse, for mennesker har lett for å gjøre motstand mot det de ikke forstår. Noe forfølgelse kommer fra mennesker som har onde hensikter. Men uansett grunn synes forfølgelse å være svært universell mot folk som er engasjert i en rettferdig sak …

    … Hvis du står fast på det som er riktig, til tross for mengdens hån eller til og med fysisk vold, vil du bli kronet med evig glede. Hvem vet om ikke noen av de hellige eller endog apostler i vår tid igjen må gi sitt liv for å forsvare sannheten, slik som i tidligere tider? Måtte Gud gi at de ikke svikter hvis den tid skulle komme!” (Decisions for Successful Living [1973], 61–62).

Alma 1:26. “Prestene forlot sitt arbeide for å forkynne Guds ord”

  • I Alma 1 kan du merke deg Mormons sammenligning mellom Nehors stolthet og de ydmyke prestene i Guds kirke. Nehor brukte “meget kostbare klær”, forkynte “for å få rikdom” og var oppblåst og stolt i sitt hjerte fordi han trodde han var bedre enn andre (se Alma 1:5–6, 16). Sanne prester, derimot, brukte ikke kostbare klær, underviste ut fra et ønske om at andre skulle få det bedre, uten økonomisk kompensasjon, arbeidet med sine hender for sitt eget livsopphold og aktet ikke seg selv høyere enn sine tilhørere (se Alma 1:26–27; se også Mosiah 18:24; 27:5). Gjennom hele Mormons bok finner vi ulike apostatgrupper som sluttet seg til Nehors læresetninger eller orden (se Alma 1:16; 16:1–12). Denne ordenen opphøyde deres såkalte åndelige ledere i den grad at det skapte en geistlig elite og store sosiale forskjeller blant folket. Disse selvutnevnte elitene utnyttet ofte resten av befolkningen og forfulgte de fattige (se Mosiah 11:3–6; 23:39; 24:8–9; Alma 31:23–32:5). Til sammenligning lærer Alma 1:26 oss at Herren kaller et legpresteskap av prestedømsledere.

Alma 1:26–31. Kirkens anliggender ble ordnet

  • President James E. Faust (1920–2007) i Det første presidentskap forklarte at det skal mer til enn dåp for å opprette Herrens kirke:

    “Vi vet at prosessen med å opprette Herrens kirke omfatter mye mer enn å døpe folk. I Alma kapittel 1 i Mormons bok finner vi en lærerik hendelsesrekkefølge som viser hvordan Herrens kirke blir opprettet …

    La oss merke oss denne prosessen:

    Først blir læren forkynt [se Alma 1:26].

    For det annet akter medlemmene hverandre like høyt som seg selv (se vers 26).

    For det tredje arbeider alle og gjør seg fortjent til det de mottar (se vers 26).

    For det fjerde gir de av sine midler til de mindre heldigstilte – de tjener hverandre (se vers 27).

    For det femte tøyler de sine egne lyster, samtidig som de på behørig vis ivaretar sine egne behov (se vers 27) …

    Denne mektige forandring fant sted, ikke fordi folket ble gitt saker og ting, men snarere fordi de ble undervist og begynte å ta vare på seg selv og dem som ikke var like heldige. Det var når de ga av seg selv på Herrens måte at deres omstendigheter begynte å bli bedre.

    Denne prosessen for opprettelse av Kirken kan anvendes hvor som helst” (i Conference Report, okt. 1979, 133–34; eller Ensign, nov. 1979, 91).

Alma 1:27. Påkledning og fremtreden

  • Mormons bok advarer gang på gang mot de synder som stolthet og klasseskiller er, som kommer til syne når folk begynner å bruke “meget kostbare klær” (Alma 1:6). Medlemmer av Herrens kirke har blitt rådet til å unngå ytterligheter når det gjelder påkledning og fremtreden. De skulle også unngå å bli opptatt av dyre moter (se L&p 42:40). Ikke desto mindre skal Kristi disipler være “nette og anstendige” (Alma 1:27).

    Bilde
    Unge voksne som er passende kledd

    I heftet Til styrke for ungdom leser vi: “Når du er velstelt og anstendig kledd, innbyr du Ånden til å være hos deg … Kle deg alltid i ordentlige og rene klær, og unngå å fremstå uflidd eller upassende når det gjelder påkledning, personlig pleie og manerer. Spør deg selv: ‘Ville jeg føle meg vel med mitt utseende hvis jeg var i Herrens nærhet?’” ([2001], 15–16).

Alma 2:4–6. Folkets stemme

  • Amlicis forsøk på å frata folket deres religionsfrihet og deres privilegier ble nedkjempet ved folkets stemme. Tenk deg følgene dersom rettferdige nephitter på Amlicis tid hadde unnlatt å stemme. I vår tids demokratiske nasjoner har enhver siste-dagers-hellig en hellig forpliktelse til å stemme og påvirke sitt samfunn til det bedre ved å støtte ærlige, kloke, gode og hederlige ledere og lover (se L&p 98:10).

  • Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum oppfordret oss til å heve vår røst mot ugudelige tendenser i vår tid: “Vi må huske Edmund Burkes uttalelse: ‘Det eneste som er nødvendig for at det onde skal seire, er at gode menn ikke gjør noe.’ Vi må heve vår røst mot dagens utvikling sammen med andre engasjerte borgere over hele verden. Vi må fortelle sponsorer for krenkende media at vi har fått nok. Vi må støtte programmer og produkter som er positive og oppbyggende. I samarbeid med naboer og venner som deler vår bekymring, kan vi sende et tydelig budskap til de ansvarlige. Adressene finnes på nettstedene deres og hos deres datterselskaper. Brev og e-postmeldinger har større virkning enn folk flest aner” (i Conference Report, okt. 2003, 17; eller Liahona, nov. 2003, 18).

Alma 2:28–31. Alma og nephittene ble styrket av Gud

  • Tidligere hadde Herren lovet nephittene at han ville beskytte dem mot lamanittene så lenge de levde rettferdig (se 2 Nephi 5:25). Når de trengte det som mest, påkalte nephittene derfor Gud og ble “styrket ved Herrens hånd” (Alma 2:28). Under den samme striden “styrket” Gud Alma med evnen til å overvinne sine fiender på grunn av hans tro (se Alma 2:30–31).

Alma 3:4. Amlicittene merket sitt legeme

  • Amlicittene “merket seg med rødt i pannen” for å skille seg ut fra nephittene (Alma 3:4, 18). I vår egen tid formante president Gordon B. Hinckley (1910–2008) unge menn og kvinner til å holde sin kropp hellig ved å ikke merke seg med tatoveringer:

    “Nå er det på moten å tatovere kroppen. Jeg kan ikke forstå hvorfor en ung mann – eller ung kvinne for den saks skyld – ønsker å foreta den smertefulle behandlingen med å vansire huden med forskjellige mangefargede skildringer av mennesker, dyr og forskjellige symboler. Med tatovering er prosessen permanent, hvis man ikke gjennomgår en annen smertefull og kostbar behandling for å fjerne den. Fedre, advar deres sønner mot å få tatovert kroppen sin. De vil kanskje mislike det du sier nå, men tiden vil komme da de vil takke deg. En tatovering er graffiti på legemets tempel.

    Det samme gjelder piercing i kroppen med mange ringer i ørene, i nesen,og til og med i tungen. Kan de virkelig mene at det er pent? … Det første presidentskap og De tolvs quorum har erklært at vi fraråder tatovering og også ‘å lage hull i kroppen for annet enn medisinske formål’. Men vi tar ikke stilling ‘til minimal gjennomhulling av ører hos kvinner til et par øreringer’ – ett par” (i Conference Report, okt. 2000, 70–71; eller Liahona, jan. 2001, 61)

Alma 3:5. Amlicittene endret sitt utseende for å følge lamanittene

  • Amlicittene endret sitt utseende for å se ut som lamanittene. Mange siste-dagers-hellige idag føler seg presset til å følge verdens klesmoter. Ytterligheter i påkledning og fremtreden bidrar til å skille de ulydige fra Jesu Kristi disipler. De som følger disse verdslige trendene, “er ulydige mot profeten og velger isteden å følge verdens moteluner” (se “Questions and Answers”, New Era, mars 2006, 14; Til styrke for ungdom, 14–16).

  • Eldste M. Russell Ballard lærte unge prestedømsbærere at verdslige trender når det gjelder påkledning og fremtreden, vil jage bort Herrens ånd:

    “Det finnes en hel subkultur som lovpriser vår tids gjenger og deres kriminelle fremferd med musikk, klesstil, språk, holdninger og oppførsel. Mange av dere har sett motebevisste venner gå over til denne stilen som om det var noe ‘fasjonabelt’ og ‘kult’, bare for å bli trukket inn i subkulturen …

    … Jeg tror ikke at dere kan stå frem for sannhet og rettferdighet mens dere går med klær som ikke er passende for en som har Guds prestedømme” (i Conference Report, okt. 1997, 51–53; eller Lys over Norge, jan. 1998, 38–39).

Alma 3:26–27. “Alle mennesker får lønn av ham de velger å adlyde”

  • Uttalelsen “alle mennesker får lønn av ham de velger å adlyde” oppfordrer billedlig talt leseren til å se på seg selv som en arbeidstager hvis valg avgjør om hans arbeidsgiver i siste instans er Gud eller Satan (se Alma 3:27). De som velger å adlyde Satan, oppdager snart at de er ansatt av ham, og vil motta “evig elendighet” (Alma 3:26).

    Våre valg gjennom et helt liv vil til slutt vise hvem vi har valgt som evig arbeidsgiver. President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, forklarte denne sannheten da han sa: “Vårt liv består av tusenvis av valg hver eneste dag. I årenes løp vil disse valgene bunte seg sammen og tydelig vise hva vi verdsetter” (i Conference Report, okt. 1980, 29; eller Ensign, nov. 1980, 21).

Alma 4:9–12. “En stor anstøtssten”

  • Når Kirkens medlemmer ble stolte, ble deres dårlige eksempel en anstøtssten for dem som ikke tilhørte Kirken (se Alma 4:9–12; 39:11). President Gordon B. Hinckley fortalte om en ung mann som hadde håpløse odds med hensyn til å lære om evangeliet på grunn av måten Kirkens medlemmer behandlet ham på:

    “Han var ikke medlem av Kirken. Han og foreldrene var aktive i et annet trossamfunn.

    Han sier at det i oppveksten var noen av hans siste-dagers-hellige omgangsvenner som fornedret ham, fikk ham til å føle seg utenfor og gjorde narr av ham.

    Han begynte virkelig å hate denne kirken og dens medlemmer. Han så ikke noe godt i noen av dem.

    Så mistet faren jobben og måtte flytte. På det nye stedet kom han i en alder av 17 år inn på college. Der, for første gang i sitt liv, følte han varmen av å ha venner. En av dem het Richard, og spurte om han ville bli med i en klubb som han var leder for. Han skriver:

    ‘For første gang i mitt liv var det noen som ønsket å være sammen med meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, men heldigvis ble jeg med … Det var en følelse jeg elsket, følelsen av å ha en venn. Jeg hadde bedt om en hele livet. Nå, etter 17 års venting, besvarte Gud denne bønnen.’

    Som 19-åring delte han telt med Richard i forbindelse med en sommerjobb de hadde. Han la merke til at Richard leste i en bok hver kveld. Han spurte hva han leste. Han fikk vite at han leste i Mormons bok. Han tilføyer:

    ‘Jeg skiftet fort samtaleemne og la meg til å sove. Det var tross alt den boken som ødela min barndom. Jeg prøvde å glemme det, men en uke gikk, og jeg fikk ikke sove. Hvorfor leste han i den hver kveld? Jeg taklet snart ikke lenger de ubesvarte spørsmålene som svirret rundt i hodet mitt. Så en kveld spurte jeg ham hva som var så viktig i den boken. Hva sto det i den? … Han begynte å lese der han hadde stoppet. Han leste om Jesus, og om at han kom til Amerika. Jeg ble forbløffet. Jeg trodde ikke at mormonene trodde på Jesus’ …

    Ved en senere anledning var denne unge mannen og hans venn ute på reise. Richard ga ham en Mormons bok og ba ham om å lese høyt fra den. Det gjorde han, og plutselig rørte Den hellige ånd ved ham.

    Tiden gikk, og hans tro vokste. Han takket ja til å bli døpt …

    Det var slutten på historien, men den kan fortelle oss mye. Det ene er hvor dårlig hans unge siste-dagers-hellige venner behandlet ham.

    Det neste er måten hans nye venn, Richard, behandlet ham på. Det var den rake motsetning til hans tidligere erfaring. Det førte til at han omvendte seg og ble døpt til tross for elendige odds” (i Conference Report, april 2006, 62–63; eller Liahona, mai 2006, 59–60).

Alma 4:14. Bevare en forlatelse for våre synder

  • Mormons bok lærer oss ikke bare at vi kan få forlatelse for våre synder på grunn av Jesu Kristi forsoning, men også at vi må bevare en forlatelse for våre synder (se Alma 4:14; se også Mosiah 4:11). President Marion G. Romney (1897–1988) i Det første presidentskap sa at vi bevarer en forlatelse for våre synder ved å være trofaste mot våre pakter og vise omsorg for andre: “Finnes det noen tvil om at vi må bry oss om hverandre for å bevare en forlatelse for våre synder? Hvis vi tror på disse læresetningene, hvis vi hevder å følge Frelseren og hans profeter, hvis vi ønsker å være trofaste mot våre pakter og ha Herrens ånd i vårt liv, da må vi gjøre det som Frelseren sa og gjorde” (i Conference Report, okt. 1980, 136; eller Ensign, nov. 1980, 92).

Alma 4:19. Bær et rent vitnesbyrd

  • For å få folket tilbake, visste Alma at “forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig – ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet” (Alma 31:5). President Gordon B. Hinckley understreket verdens behov for å høre rene vitnesbyrd:

    “Dere husker sikkert at Alma sa opp sitt dommerembede slik at han skulle få tid og styrke til et større arbeide: [Alma 4:19]

    Av samme grunn trenger verden i dag kraften som er i rene vitnesbyrd. Den trenger Jesu Kristi evangelium, og hvis verden skal få høre dette budskapet, må det finnes budbringere som kan forkynne det” (“Misjonærtjeneste”, Lys over Norge, mars 1988, 2).

  • Eldste M. Russell Ballard rådet siste-dagers-hellige til å bære rene vitnesbyrd:

    “Enkelt sagt vil et sant vitnesbyrd, født av Ånden og bekreftet av Den hellige ånd, forandre liv. Det forandrer din tenkemåte og hva du gjør. Det forandrer hva du sier. Det påvirker enhver prioritet du setter og ethvert valg du tar …

    Min erfaring i Kirken gjør meg bekymret for at for mange av våre medlemmers vitnesbyrd bygger på ‘Jeg er takknemlig’ og ‘Jeg er glad i’, og altfor få medlemmer kan si med ydmyk, men oppriktig klarhet: ‘Jeg vet.’ Dermed mangler noen ganger våre møter de sterke vitnesbyrdene som beveger sjelen og har en meningsfylt og positiv innflytelse på alle som hører dem.

    Våre vitnesbyrdsmøter trenger å bli mer konsentrert om Frelseren, evangeliets læresetninger, gjenopprettelsens velsignelser og Skriftenes læresetninger. Vi trenger å erstatte historier, reiseskildringer og forelesninger med rene vitnesbyrd …

    … Å bære vitnesbyrd er ‘kunnskap og et åndelig vitnesbyrd gitt av Den Hellige Ånd … En offisiell eller juridisk erklæring om hva en person betrakter som sant’ (Veiledning til Skriftene, “Vitne, Vitnesbyrd”). En klar erklæring om sannhet påvirker andre mennesker. Det får folk til å forandre innstilling. Det er det Den hellige ånd kan bekrefte i Guds barns hjerter.

    Selv om vi kan ha et vitnesbyrd om mange ting, er det grunnleggende sannheter vi som medlemmer av Kirken stadig trenger å undervise hverandre i og dele med dem som ikke tilhører vår tro. Bær vitnesbyrd om at Gud er vår Fader og at Jesus er Kristus. Frelsesplanen er konsentrert om Frelserens forsoning. Joseph Smith gjenga fylden av det evige Jesu Kristi evangelium, og Mormons bok er bevis for at vårt vitnesbyrd er sant” (i Conference Report, okt. 2004, 42–43; eller Liahona, nov. 2004, 40–41).

  • President Howard W. Hunter (1907–1995) ba oss være forsiktige med følelser i vitnesbyrd:

    “Jeg vil gi dere en liten advarsel når det gjelder dette … Jeg blir bekymret når det viser seg at sterke følelser eller tårer som strømmer fritt, blir betraktet som ensbetydende med at Ånden er tilstede. Herrens ånd kan visselig frembringe sterke følelser, også tårer, men denne ytre tilkjennegivelsen bør ikke forveksles med selve Åndens nærvær.

    Jeg har iakttatt mange av mine brødre i årenes løp, og vi har hatt noen sjeldne og ubeskrivelige åndelige opplevelser sammen. Alle disse opplevelsene har vært forskjellige, hver av dem spesiell på sin egen måte, og slike hellige øyeblikk kan være ledsaget av tårer, men ikke nødvendigvis. Svært ofte er de det, men noen ganger ledsages de av total stillhet” (“Eternal Investments” [en aften med president Howard W. Hunter, 10. feb. 1989], 3, www.ldsces.org).

Punkter å grunne på

  • Hvorfor tror du Mormons bok gjentatte ganger advarer mot bruk av “kostbare klær” (Alma 1:6, 27, 32), og å fokusere på materielle eiendeler? Hva er noen av dagens stilarter, moter eller trender som siste-dagers-hellige skulle unngå?

  • Hvordan kan du bruke din stemme til å forsvare Kirkens normer, rettigheter og privilegier i dag?

Forslag til oppgaver

  • Les Alma 1–4, og merk alle vers som handler om rikdom, kostbare klær og verdens verdiløse ting. Legg merke til hvordan det påvirket Kirkens medlemmer at de briljerte med sin rikdom. Skriv en tale på tre til fem minutter om prinsipper Kirkens medlemmer kan følge for å unngå å oppleve de negative åndelige virkningene av materialisme.

  • Sammenlign Alma 1:3–6, 16–20 med Alma 31:12–29, og lag en liste over likhetene. Hvorfor appellerte Nehors læresetninger og den frafalne zoramittiske religion til så mange?

  • I kampens hete ropte Alma til Gud om hjelp (se Alma 2:30). På grunn av Almas tro “styrket” Gud ham med evnen til å overvinne sine fiender (Alma 2:31). Finn minst to andre hendelser i Mormons bok hvor Gud styrket andre. Tenk på en gang du har blitt styrket av Herren, og skriv om denne hendelsen i dagboken din, hvis du ikke allerede har skrevet om den.