Bare digitalt: Unge voksne
Lære om betydningen av offer som konvertitt
Jeg følte at jeg måtte gi avkall på mange ting for å slutte meg til Kirken. Men jeg visste at hvis noen forsto offer, var det Jesus Kristus.
Som barn våknet jeg tidlig hver ukedag, og søndag var den eneste dagen mor lot meg sove – det vil si, helt til den kristne forsamlingen ved siden av vekket meg med sin høye sang, forkynnelse og av og til, til og med gråting. Det er tåpelig, men på grunn av min irritasjon over å bli vekket hver uke, syntes jeg kristne var litt motbydelige.
Jeg fikk senere vite at mange medlemmer av kristne forsamlinger ga av sin tid og til og med penger, til sin kirke. Jeg kunne ikke forstå hvorfor.
På grunn av disse to observasjonene om de kristne kirkesamfunnene i byen min i India – kombinert med det faktum at min familie og jeg ikke var kristne – hadde jeg liten interesse av å lære mer om kristendommen.
Jeg oppdaget Jesus Kristus
I mitt siste år på universitetet inviterte min venn meg til å gå i kirken hans sammen med ham. Jeg nølte, men gikk til slutt med på det.
Mens jeg satt på møtet og sang salmer og lyttet til budskap om Jesus Kristus, følte jeg noe annerledes – jeg følte fred. Jeg gikk i kirken i noen uker til og følte det samme hver gang. Men selvfølgelig var jeg bare på besøk. Jeg var ikke interessert i å faktisk bli med.
En tid etter at jeg sluttet å gå i kirken sammen med vennen min, begynte jeg å føle at jeg manglet noe i livet mitt. Jeg savnet den freden jeg hadde følt i kirken sammen med vennen min. Jeg hadde en sterk følelse av at jeg skulle lære mer om Jesus Kristus, så jeg bestemte meg for å møte misjonærene fra min venns kirke. Jeg tenkte ikke engang på hva familien min ville tenke.
Møte med hindringer
Da jeg møtte misjonærene, begynte livet mitt å forandre seg. Jeg lærte om gjenopprettelsen og Mormons bok, og misjonærene hjalp til med å besvare mine mange spørsmål.
En dag kom jeg over et skriftsted hvor det sto: “Hva som helst dere ber om i tro … skal dere få” (Enos 1:15), og jeg visste at jeg ikke var alene. Jeg følte at Gud forsto min situasjon og ønsket å trøste meg. Da jeg begynte å gjenkjenne Guds kjærlighet til meg, ønsket jeg å bli et bedre menneske. Jeg ønsket å bli Frelseren lik og bli medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Men etter hvert som mitt vitnesbyrd vokste, møtte jeg også hindringer. Da mor fant ut at jeg vurderte dåp, sa hun at jeg måtte flytte ut og ikke ha noen kontaktet med henne. Og da jeg delte sannheter om Frelseren på sosiale medier, blokkerte mange venner og medlemmer av min utvidede familie budskapene mine og sluttet å snakke med meg.
Det føltes som om jeg ble bedt om å velge mellom min familie og evangeliet – en avgjørelse som føltes umulig. Jeg ofret så mye av det jeg var glad i for å slutte meg til Kirken. Men jeg visste at hvis noen forsto offer, var det Jesus Kristus (se Alma 34:8–16).
Derfor fortsatte jeg å prøve å komme nærmere Frelseren. Jeg dro til og med hjemmefra midt på natten for å be og lese Mormons bok slik at jeg kunne unngå familiens misbilligelse. Gjennom bønn og tro bestemte jeg meg til slutt for at uansett hva som skjedde, ville jeg velge evangeliet. Gleden og hensikten jeg fant i evangeliet, var verdt alt for meg.
Gi til, ikke gi avkall på
Å bli medlem av Kirken har vært et stort offer for meg. Å virke i mine kall, betale tiende og prøve å opprettholde relasjoner har til tider vært krevende. Men i likhet med de kristne forsamlingene i byen min som fritt ga til sin tro, vet jeg at mine ofre handler om så mye mer enn det jeg gir avkall på.
Biskop L. Todd Budge, annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd, forklarte: “Når våre ofre på vegne av andre kommer fra perspektivet ‘å gi avkall på’, kan vi se dem som en byrde og bli motløse når våre ofre ikke blir anerkjent eller belønnet. Men sett i perspektivet ‘gir til’ Herren, blir våre ofre på vegne av andre til gaver, og gleden ved generøst å gi blir dens egen belønning.”1
Vår himmelske Fader anerkjenner og velsigner oss for de ofre vi gjør for ham. Jeg har sett dette i mitt liv når jeg har fått kjærlighet og støtte fra mine medlemmer i menigheten, følt fred og trøst fra Ånden og opplevd mirakler i mitt liv. Ett mirakel er hvordan mine foreldres hjerte har blitt bløtgjort mot meg, og vi har vært i stand til å opprettholde et godt forhold.
Jeg vet nå hvem vår himmelske Fader og Jesus Kristus er og hvor høyt de elsker hver enkelt av oss. Jeg kan føle at jeg blir mer lik Frelseren, som er vårt ultimate eksempel, når jeg ofrer for å holde mine pakter. Når vi streber etter å tjene Dem uansett på hvilken måte vi kan, vet jeg at vi vil bli veiledet og kan oppleve de mange vakre velsignelsene De har i vente for oss.