Bare digitalt: Unge voksne
Er jeg for sent ute til å reise på misjon?
Da jeg var 25, tenkte jeg at jeg sikkert ikke ville få flere sjanser til å reise på misjon.
Da jeg ble uteksaminert fra videregående skole, bestemte jeg meg for å flytte til Utah i USA, hvor mine to eldre brødre hadde slått seg ned etter å ha vendt hjem fra misjon. De hadde startet sitt eget byggefirma og ga meg muligheten til å jobbe for dem, mens jeg prøvde å finne ut hva jeg ønsket å gjøre med livet mitt.
Begge prøvde å overtale meg til å reise på misjon. Jeg hadde alltid følt meg tilskyndet til å reise på misjon, men klarte ikke å forberede meg. Istedenfor å gjøre de nødvendige forberedelsene til å reise på misjon, valgte jeg å tjene på en annen måte. Da jeg var 20 år gammel, vervet jeg meg som helsepersonell i den amerikanske hæren.
Til tross for at jeg sluttet meg til hæren, forlot aldri tilskyndelsen om å reise på misjon meg. Da jeg begynte på det siste året av min verveperiode, grunnet jeg på hva som var det neste.
“Verver jeg meg på nytt? Fullfører jeg min bachelorgrad? Eller gjør jeg de nødvendige endringene i mitt liv, omvender meg og forbereder meg til å reise på misjon? Selv om jeg ønsker å tjene, er jeg for gammel?” Dette var noen av spørsmålene jeg tenkte på.
Da jeg vurderte om jeg skulle reise på misjon, følte jeg sterkt at det var personer som ventet på at jeg skulle innby dem til å komme til Kristus. Denne tilskyndelsen var katalysatoren for min beslutning om å forberede meg til å reise på misjon. Jeg bestemte meg for at selv om det bare var en liten sjanse for at jeg kunne reise på misjon i min alder, måtte jeg prøve.
Jeg tror at for de fleste fremtidige misjonærer treffer flommen av følelser og Den hellige ånds kraft dem når de åpner og leser sitt misjonskall. For meg skjedde det imidlertid den dagen jeg ble informert om at jeg fortsatt kunne søke om å reise på misjon.
Da jeg hadde omvendt meg og forberedte meg til å tjene, følte jeg enorm takknemlighet til min Frelser Jesus Kristus og min himmelske Fader. Jeg følte det som om de la armene rundt meg og sa: “Vi tilgir deg. Vi aksepterer din omvendelse og de forandringer du har gjort og hvem du har blitt. Du er verdig til å tjene.” Det føltes som om jeg hadde seiret.
Til slutt fikk jeg mitt kall til å virke i Filippinene Quezon City misjon.
Å komme til opplæringssenteret for misjonærer i en alder av 25 år var en unik opplevelse. De fleste av de andre misjonærene var mye yngre. Mange hadde nylig fullført sitt siste år på videregående skole eller fullført sitt første år på universitetet. Flere opplevde å være borte fra hjem og familie for første gang. Jeg for min del hadde nettopp tilbragt fire år i den amerikanske hæren, og hadde allerede tilpasset meg mange av ofrene og justeringene som de andre misjonærene nå var i ferd med å erfare. Min erfaring ga meg anledning til å fokusere mindre på meg selv og mer på å vise medfølelse og oppmuntre andre. Min alder og erfaring ga meg også innsikt i verdien av tid og ga motivasjon til å tjene med fokus, hensikt og flid.
Min misjon vil alltid være en av de viktigste opplevelsene i – og for – mitt liv. Den befestet og beseglet min grunnvoll bygget på min Forløsers klippe (se Helaman 5:12). Jeg er umåtelig takknemlig for at jeg fikk anledning til å tjene.
Jeg vitner om at du aldri er for gammel til å bringe sjeler til Kristus – enten som heltidsmisjonær eller som venn og nabo. Herren aksepterer all vår innsats for å tjene ham – i enhver alder.