Kan det å lære mine forfedres språk hjelpe meg med Israels innsamling?

Av Isaac Smiler

Jeg følte meg tilskyndet til å lære mine forfedres språk for å føle større tilknytning til dem. Men jeg var ikke klar over de mange mulighetene det ville gi.

Oldefaren min var den siste innfødte som snakket māori i familien min. Jeg pleide å se på videoer av ham og lytte til ham snakke vårt folks språk, og ønsket at jeg kunne forstå ham. Selv om han bare var noen få generasjoner eldre enn meg, hadde jeg ikke denne tilknytningen til vår arv.

Jeg var på misjon på Filippinene, og jeg elsket det. Jeg elsket språket, menneskene – alt sammen. Og fordi jeg brukte tid på å prøve å føle tilknytning med dem jeg tjente og underviste, ble jeg fordypet i deres kultur.

Så fantastisk som denne muligheten enn var, innså jeg at jeg aldri hadde søkt tilknytning til min egen kultur og mitt eget folk på samme måte. Selv om jeg hadde bidratt til å samle Israel på misjon, innså jeg at det var viktige måter for meg å hjelpe til med å samle Israel på hjemme også, spesielt i min egen familie.

En av vennene mine som var māori, og som nylig hadde kommet hjem fra misjon på Filippinene, fortalte meg om en drøm han hadde om sin bestemor. Hun viste seg i drømmen hans og spurte ham hvorfor han hadde studert andre kulturer, men aldri sin egen.

Drømmen hans ga gjenklang hos meg. Jeg følte meg tilskyndet til å lære om mine forfedre for å føle større tilknytning til dem på en måte jeg aldri før hadde gjort.

En forståelse av Elias løfte

Jeg hadde nettopp begynt på medisinstudiet da jeg bestemte meg for å lære språket til mitt folk. Så i tillegg til min travle timeplan, gikk jeg på kveldskurs for å lære māori.

Da kurset begynte, følte jeg meg alene og usikker på om jeg ville gå videre. Men jo mer jeg snakket med klassekameratene mine, desto mer innså jeg at mange andre også hadde følt seg tilskyndet til å søke tilknytning til sin arv ved å lære Māori.

Å lære Māori begynte med tiden virkelig å føles som en åndelig opplevelse. Jeg begynte å forstå løftet om at Elia ville “vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre” (Malaki 4:6). Mine forfedre ble stadig mer virkelige for meg.

Å lære språket åpnet også dører i hverdagen. Jeg fant ut at det å snakke māori hjalp meg å få bedre tilknytning med dem jeg ga medisinsk behandling til. Jeg hjalp til med å opprette māori-klasser ved universitetet mitt, og oppdaget at mange andre medisinstudenter også var interessert i å lære, for å hjelpe dem å gi bedre pleie.

Selv om språket blir stadig mindre vanlig, har det å kunne kommunisere med dem som har Māori som morsmål, hjulpet meg å yte omsorg til bestemte befolkninger. Jeg har sett hvordan mine innfødte pasienter føler seg spesielt hørt og sett, når vi sammen kan snakke språket deres. Disse erfaringene har virkelig vist meg hva det vil si å yte omsorg for den ene.

Vi kan hjelpe hverandre å samle Israel

President Russell M. Nelson underviste: “Når vi snakker om Israels innsamling på begge sider av sløret, mener vi naturligvis misjonærarbeid, tempelarbeid og slektshistorie. Vi sikter også til å bygge opp tro og vitnesbyrd i hjertet til dem vi bor, arbeider og virker sammen med.”¹ Å lære māori hjalp meg definitivt å føle tilknytning til min arv og mine forfedre på den andre siden av sløret, og jeg har tenkt å gjøre arbeid for dem når Hamilton New Zealand tempel gjenåpner. Men det har hjulpet meg å tjene på denne siden også.

Å være en del av en kirke som tror på å føle tilknytning til våre forfedre, gir meg så stor glede. Vi prioriterer tempelarbeid og slektshistorie fordi vi tror at alle medlemmer av vår familie, uansett hvor lenge det er siden de levde, skal få anledning til å motta Jesu Kristi evangelium. Og vi kan hjelpe hverandre å utføre dette arbeidet.

Å lære māori var én måte for meg å hjelpe til med å samle Israel. Men hver enkelt av oss kan delta i dette arbeidet på mange andre måter, og det trenger ikke å være komplisert. Besøke tempelet og gjøre stedfortredende arbeid for våre slektninger, undersøke våre slektstrær, indeksere og til og med lære om våre besteforeldre og oldeforeldre kan være fantastiske muligheter til å føle tilknytning til våre forfedre.

Det endelige mål for hver enkelt av oss er tross alt å vende tilbake til vår himmelske Fader og bo hos ham og vår familie for evig. Og gjennom vår innsats for å styrke vår tilknytning til andre – spesielt våre forfedre – kan vi styrke vår forpliktelse til Kristus og beholde dette målet i sikte.