Frelserens sanne disipler
Vi kan føle varig glede når vår Frelser og hans evangelium blir rammeverket som vi bygger livet vårt rundt.
Litt bortgjemt i boken Haggai i Det gamle testamente, er det en beskrivelse av en gruppe mennesker som kunne hatt nytte av eldste Hollands råd. De gjorde feil ved å ikke sette Kristus i sentrum i sitt liv og sin tjenestegjerning. Haggai maler noen tankevekkende ordbilder når han irettesetter disse menneskene fordi de holdt seg i sine komfortable hus istedenfor å bygge Herrens tempel:
“Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner?
Nå sier Herren, hærskarenes Gud: Legg merke til hvordan det går dere!
Dere sår mye, men høster lite i hus. Dere spiser, men blir ikke mette. Dere drikker, men slokker ikke tørsten. Dere kler dere, men ingen blir varm. Og den som tjener for lønn, får lønnen i en pung med hull i.
Så sier Herren, hærskarenes Gud: Legg merke til hvordan det går dere!”1
Beskriver ikke dette godt det fåfengte i å prioritere det som ikke har evig verdi fremfor det som er av Gud?
På et nadverdsmøte jeg var på nylig, siterte en hjemvendt misjonær en far som oppsummerte perfekt denne tanken da han sa til sine barn: “Det vi trenger her er mindre Wi-Fi og mer Nephi!”
Etter å ha bodd i Vest-Afrika i fem år, fikk jeg se mange eksempler på mennesker som prioriterte evangeliet naturlig og uten å skamme seg over det. Ett slikt eksempel er navnet på et firma i Ghana som foretar reparasjon av dekk og balansering av hjul. Eieren kalte det: “Thy Will Alignment” [“Innretting etter din vilje”].
Vi kan føle varig glede2 når vår Frelser og hans evangelium blir rammeverket som vi bygger livet vårt rundt. Det er imidlertid så fort gjort at rammeverket heller blir det som er av denne verden, der evangeliet bare blir en ekstra valgmulighet, eller bare å være tilstede i kirken i to timer på søndagene. Når dette er tilfellet, er det ensbetydende med å legge lønnen vår i “en pung med hull i”.
Haggai ber oss om å være forpliktet – å være, som vi sier det i Australia, “fair dinkum” [oppriktige] i etterlevelsen av evangeliet. Folk er fair dinkum når de er det de sier at de er.
Jeg lærte noe om å være fair dinkum og å være forpliktet gjennom å spille rugby. Jeg lærte at når jeg spilte så godt jeg bare kunne, når jeg ga alt, var gleden over spillet sterkest.
Det beste året jeg hadde som rugbyspiller, var året etter videregående. Laget jeg var en del av, var både dyktig og engasjert. Vi var mesterlaget det året. Allikevel, en dag skulle vi spille mot et lag som lå langt nede på tabellen, og etter kampen hadde alle hver sin date vi skulle ta med til den store, årlige dansen på universitetet. Jeg tenkte at siden dette skulle bli en lett kamp, skulle jeg forsøke å gå klar av skade slik at jeg fullt ut ville kunne nyte dansen. I denne kampen gikk vi ikke inn i de harde taklingene med like stor besluttsomhet som vi kunne gjort, og vi tapte. På toppen av det hele endte kampen for min del med at jeg fikk en tykk, oppsvulmet leppe, som ikke forbedret mitt utseende overfor mitt følge den kvelden. Kanskje det var noe jeg skulle lære.
En ganske annen opplevelse inntraff i en senere kamp der jeg var fullt ut forpliktet. På et tidspunkt løp jeg besluttsomt rett på en motspiller. Jeg følte en umiddelbar smerte i ansiktet. Jeg hadde lært av faren min at jeg aldri skulle la motstanderen få vite om jeg var skadet, så jeg fortsatte til kampen var over. Da jeg forsøkte å spise noe den kvelden, fant jeg ut at jeg ikke kunne bite. Neste morgen dro jeg til sykehuset, hvor røntgenbildet slo fast at jeg hadde kjevebrudd. Munnen min var lukket med metalltråd de neste seks ukene.
Jeg lærte noe fra denne lignelsen om den oppsvulmede leppen og kjevebruddet. Til tross for minnene om utilfredsstilt trang etter fast føde i de seks ukene da jeg bare kunne innta flytende, angrer jeg ingenting som har med kjevebruddet å gjøre, for det kom som et resultat av at jeg hadde gitt alt. Men jeg anger på det som har med den oppsvulmede leppen å gjøre, for det sto som et symbol på at jeg holdt igjen.
Å gi alt betyr ikke at vi uavbrutt vil være innhyllet i velsignelser eller alltid vil lykkes. Men det betyr at vi vil oppleve glede. Glede er ikke flyktig fornøyelse, ikke engang midlertidig lykkefølelse. Glede vedvarer, og er grunnfestet på den innsats vi gjør for å bli anerkjent av Herren.3
Et eksempel på slik anerkjennelse er historien om Oliver Granger. Som president Boyd K. Packer uttalte: “Da de hellige ble fordrevet fra Kirtland, … ble Oliver etterlatt for å selge deres eiendommer for det han kunne få for dem. Det var ikke store sjanser for at han ville lykkes. Og det gjorde han heller ikke!”4 Han var blitt bemyndiget av Det første presidentskap til å utføre et oppdrag som var vanskelig, om ikke umulig. Men Herren roste ham for hans tilsynelatende mislykkede innsats, med disse ordene:
“Jeg husker min tjener Oliver Granger, se, sannelig sier jeg til ham at hans navn skal holdes i hellig erindring fra generasjon til generasjon, evindelig og alltid, sier Herren.
Derfor, la ham kjempe iherdig for å befri Det første presidentskap i min kirke … og når han faller, skal han reise seg igjen, for hans offer skal være mer hellig for meg enn hans timelige fremgang, sier Herren.”5
Dette kan gjelde oss alle sammen – det er ikke våre seire, men snarere vårt offer og vår innsats som er av betydning for Herren.
Et annet eksempel på en sann Jesu Kristi disippel, er en kjær venn av oss i Elfenbenskysten i Vest-Afrika. Denne vidunderlige, trofaste søsteren gjennomgikk forferdelige følelsesmessige og til og med noe fysisk misbruk av sin ektemann i en lengre tidsperiode, og med tiden ble de skilt. Hun vaklet aldri i troen eller i sin godhet, men som følge av hans grusomheter mot henne var hun dypt såret i lang tid. Med egne ord beskrev hun hva som skjedde:
“Selv om jeg sa at jeg tilga ham, sov jeg alltid med såret, og det var med meg hver dag. Det var som et brannsår i hjertet. Ofte ba jeg til Herren om å ta det bort fra meg, men det gjorde så vondt at jeg var sikker på at jeg kom til å ha det med meg resten av livet. Det var mer smertefullt enn å miste moren min i ung alder. Det var mer smertefullt enn tapet av faren min og til og med sønnen min. Smerten lot til å utvide seg og omslutte hjertet mitt, og gi meg inntrykk av jeg til og med kunne dø når som helst.
I andre stunder spurte jeg meg selv hva Frelseren ville ha gjort i min situasjon, og jeg ville helst si: ‘Dette er for mye, Herre.’
Så en morgen søkte jeg i mitt hjerte etter smerten fra alt dette, og gikk enda dypere og så etter den i min sjel. Den var sporløst forsvunnet. I tankene gikk jeg raskt igjennom alle grunnene jeg [hadde] til å føle meg såret, men jeg følte ingen smerte. Jeg ventet hele dagen for å se om jeg ville føle smerten i hjertet, men jeg følte den ikke. Da knelte jeg ned og takket Gud for at han lot Herrens sonoffer bli virksomt for meg.”6
Denne søsteren er nå lykkelig beseglet til en herlig, trofast mann som elsker henne dypt.
Hva skulle så vår holdning være om vi er Kristi sanne disipler? Hvilken verdi har evangeliet for oss når vi “[legger] merke til hvordan det går [med oss]”, slik Haggai oppfordret oss til?
Jeg liker så godt eksempelet på riktig holdning som kong Lamonis far viste. Dere husker det sinne han først hadde ved synet av sin sønn som var ledsaget av Ammon, en nephitt – et folk som lamanittene hatet. Han trakk sverdet for å kjempe mot Ammon og oppdaget snart Ammons sverd på sin egen strupe. “Kongen, som nå ble redd for å miste livet, sa: Hvis du vil spare meg, vil jeg gi deg hva som helst du ber om, ja, til og med halvparten av riket.”7
Legg merke til tilbudet – halve riket for livet sitt.
Men senere, etter å ha forstått evangeliet, kom han med et annet tilbud. “Kongen [sa]: Hva skal jeg gjøre så jeg kan få dette evige liv som du har talt om? Ja, hva skal jeg gjøre så jeg kan bli født av Gud og få denne ugudelige ånd revet ut av mitt bryst og motta hans Ånd, så jeg kan bli fylt med glede så jeg ikke blir forkastet på den siste dag? Se, sa han, jeg vil gi alt jeg eier, ja, jeg vil gi fra meg mitt rike så jeg kan få del i denne store glede.”8
Denne gangen var han villig til å oppgi hele riket, fordi evangeliet hadde større verdi enn alt han eide! Han var fair dinkum om evangeliet.
Spørsmålet til hver av oss er altså: Er vi også fair dinkum når det kommer til evangeliet? For er man halvhjertet er man ikke fair dinkum! Og Gud er ikke kjent for å la ros skylle over den lunkne.9
Det finnes ingen skatt, heller ingen hobby, ingen rang, intet sosialt medium, intet videospill, ingen idrett, ingen kontakt med en kjendis, ingenting på jorden som er mer dyrebart enn evig liv. Herrens råd til ethvert menneske er altså “legg merke til hvordan det går dere!”
Mine følelser uttrykkes best ved Nephis ord: “Jeg fryder meg over klarhet, jeg fryder meg over sannhet, jeg fryder meg i min Jesus, for han har forløst min sjel fra helvete.”10
Er vi sanne etterfølgere etter Ham som ga alt for oss? Han som er vår Forløser og vår Talsmann hos Faderen? Han som selv var fullstendig forpliktet i sitt sonoffer og nå er det i sin kjærlighet, sin barmhjertighet og sitt ønske om at vi skal få evig liv? Jeg ber innstendig alle som hører eller leser disse ord: Vær så snill, ikke utsett din fullstendige forpliktelse til du får sett på det på et ikke-eksisterende tidspunkt i fremtiden. Vær fair dinkum nå og føl gleden! I Jesu Kristi navn. Amen.