Sett din lit til Herren
Vår eneste sikkerhet er å ha tillit til Herren og hans kjærlighet til sine barn.
Mine kjære brødre og søstre, et brev jeg mottok for en tid tilbake introduserer emnet for min tale. Den som skrev vurderte et tempelekteskap med en mann hvis evige ledsager var død. Hun ville bli hustru nummer to. Hun stilte spørsmålet: Ville hun kunne få sitt eget hus i det neste liv, eller ville hun måtte bo sammen med sin ektemann og hans første hustru? Jeg sa bare til henne at hun måtte sette sin lit til Herren.
Jeg fortsetter med en opplevelse jeg hørte fra en verdsatt medarbeider, og som jeg forteller med hans tillatelse. Etter dødsfallet til sin kjære hustru og mor til hans barn, giftet han seg igjen. Noen voksne barn motsatte seg sterkt gjengiftet og søkte råd hos en nær slektning som var en respektert leder i Kirken. Etter å ha hørt på grunnene til deres innvendinger, som fokuserte på forholdene og relasjonene i åndeverdenen eller i herlighetsrikene som følger etter den endelige dom, sa denne lederen: “Dere bekymrer dere om de gale tingene. Dere burde bekymre dere om hvorvidt dere vil komme til disse stedene. Konsentrer dere om det. Hvis dere kommer dit, vil alt sammen bli mer vidunderlig enn dere kan forestille dere.”
Hvilket betryggende løfte! Sett din lit til Herren!
Fra brev jeg har mottatt, vet jeg at andre er bekymret for spørsmål om åndeverdenen som vi vil komme til etter at vi dør og før vi oppstår. Noen antar at åndeverdenen vil være en fortsettelse av mange av de timelige omstendighetene og sakene vi opplever i dette jordiske livet. Men hva vet vi egentlig om forholdene i åndeverdenen? Jeg tror at en professor i religion ved BYU sa det riktig i sin artikkel om emnet: “Når vi spør oss selv om hva vi vet om åndeverdenen ut fra standardverkene, er svaret ‘ikke så mye som vi ofte tror.’”1
Vi vet selvsagt fra Skriftene at etter at vår kropp dør, fortsetter vi å leve som ånder i åndeverdenen. Skriftene underviser også at denne åndeverdenen er delt mellom dem som har vært “rettferdige” eller “rettskafne” i jordelivet og dem som har vært ugudelige. De beskriver også hvordan noen trofaste ånder underviser evangeliet til dem som har vært ugudelige eller opprørske (se 1 Peter 3:19; Lære og pakter 138:19–20, 29, 32, 37). Viktigst av alt er at nyere tids åpenbaring forteller at frelsesarbeidet går fremover i åndeverdenen (se Lære og pakter 138:30–34, 58), og selv om vi blir oppfordret til å ikke utsette vår omvendelse i jordelivet (se Alma 13:27), lærer vi at noe omvendelse er mulig der (se Lære og pakter 138:58).
Frelsesarbeidet i åndeverdenen består av å befri ånder fra det Skriftene ofte beskriver som “fangenskap”. Alle i åndeverdenen er i en eller annen slags form for fangenskap. President Joseph F. Smiths store åpenbaring, kanonisert i kapittel 138 av Lære og pakter, fastslår at de rettferdige døde, som var i en tilstand av “fred” (Lære og pakter 138:22) mens de så frem til oppstandelsen (se Lære og pakter 138:16), “hadde betraktet sine ånders lange adskillelse fra legemet som et fangenskap” (Lære og pakter 138:50).
De ugudelige lider i ytterligere et fangenskap. På grunn av sine uomvendte synder, er de i det apostelen Paulus refererte til som åndenes “varetekt” (1 Peter 3:19; se også Lære og pakter 138:42). Disse åndene blir beskrevet som “bundet” eller som “fangne” (Lære og pakter 138:31, 42) eller som “[kastet] ut i det ytterste mørke” med “gråt og jammer og tenners gnissel” mens de venter på oppstandelse og dom (Alma 40:13–14).
Oppstandelse for alle i åndeverdenen er sikret ved Jesu Kristi oppstandelse (se 1 Korinterbrev 15:22), men den finner sted til forskjellige tider for forskjellige grupper. Frem til denne fastsatte tiden, handler det Skriftene forteller oss om aktiviteten i åndeverdenen hovedsakelig om frelsesarbeidet. Lite annet er åpenbart. Evangeliet forkynnes til de uvitende, de uomvendte og de opprørske slik at de kan bli befridd fra sitt fangenskap og gå fremover til de velsignelser en kjærlig himmelsk Fader har i vente til dem.
Det fangenskap som rettferdige, omvendte sjeler i åndeverdenen opplever, er å vente på utførelsen av deres stedfortredende ordinanser på jorden – noe de kanskje får tilskynde andre til å gjøre for seg – slik at de kan bli døpt og nyte Den hellige ånds velsignelser.(se Lære og pakter 138:30–37, 57–58).2 Disse stedfortredende ordinansene på jorden bemyndiger dem også til å gå fremover med prestedømsmyndighet til å forøke gruppene av rettferdige som kan forkynne evangeliet til åndene som er i varetekt.
Utenom denne grunnleggende læren inneholder Skriftene våre svært lite om åndeverdenen som følger etter døden og kommer før den endelige dom.3 Så hva annet vet vi om åndeverdenen? Mange medlemmer av Kirken har hatt syner eller annen inspirasjon for å opplyse dem om hvordan ting fungerer eller er organisert i åndeverdenen, men disse personlige opplevelsene skal ikke forstås eller undervises som Kirkens offisielle lære. Og, det er selvfølgelig rikelig med spekulasjoner av medlemmer og andre i utgitt materiell som i bøker om nær-døden-opplevelser.4
Når det gjelder alle disse, er de vise rådene til eldste D. Todd Christofferson og eldste Neil L. Andersen i tidligere generalkonferansebudskap viktige å huske. Eldste Christoffersen underviste: “[Vi skulle] huske at ikke alle uttalelser fra en leder i Kirken, tidligere eller nåværende, nødvendigvis utgjør doktrine. Det er allment forstått i Kirken at en uttalelse fra en leder ved en enkelt anledning, ofte representerer en personlig, men veloverveid mening, og ikke er ment å være offisiell eller bindende for hele Kirken.”5
Under påfølgende konferanse underviste eldste Andersen dette prinsippet: “Læren fremsettes av alle 15 medlemmer av Det første presidentskap og De tolvs quorum. Den er ikke skjult i et uklart avsnitt av en tale.”6 Familieerklæringen, undertegnet av alle 15 profeter, seere og åpenbarere, er en vidunderlig illustrasjon av dette prinsippet.
Utenom noe så formelt som familieerklæringen, er profetiske læresetninger fra Kirkens presidenter, bekreftet av andre profeter og apostler, også et eksempel på dette. Når det gjelder omstendighetene i åndeverdenen, ga profeten Joseph Smith to læresetninger på slutten av sin tjenestegjerning som har blitt ofte undervist av hans etterfølgere. En av disse er hans læresetning i King Follett-talen om at familiemedlemmer som var rettferdige vil få være sammen i åndeverdenen.7 En annen er denne erklæringen ved en begravelse det siste året han levde: “De rettferdiges ånder blir opphøyet til et større og mer strålende arbeid … [i] åndeverdenen … De er ikke langt fra oss, og kjenner og forstår våre tanker, følelser og bevegelser, og føler ofte smerte derav.”8
Så hva med et spørsmål som det jeg nevnte tidligere om hvor ånder bor? Hvis dette spørsmålet synes rart eller trivielt for deg, tenk på mange av dine egne spørsmål, eller til og med dem du har blitt fristet til å besvare på grunnlag av noe du hørte fra en annen person en gang tidligere. Til alle spørsmål om åndeverdenen foreslår jeg to svar. For det første, husk at Gud elsker sine barn og vil visselig gjøre det som er best for hver enkelt av oss. For det annet, husk denne kjente læresetningen fra Bibelen, som har vært svært nyttig for meg når det gjelder en mengde ubesvarte spørsmål:
“Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!
Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette” (Salomos ordspråk 3:5–6).
På samme måte avsluttet Nephi sin store salme med disse ordene: “O Herre, jeg har satt min lit til deg, og jeg vil stole på deg for evig. Jeg vil ikke sette min lit til kjøds arm” (2 Nephi 4:34).
Vi kan alle personlig undre oss over omstendighetene i åndeverdenen, eller til og med drøfte disse eller andre ubesvarte spørsmål i familien eller i andre private sammenhenger. Men la oss ikke undervise eller bruke som offisiell lære det som ikke tilfredsstiller kravet til offisiell lære. Å gjøre det fremmer ikke Guds verk og kan til og med ta motet fra personer som søker sin egen trøst eller oppbyggelse gjennom den personlige åpenbaringen som Herrens plan gir hver enkelt av oss. Å stole overdrevent på personlige læresetninger eller spekulasjoner kan til og med trekke oss bort fra vårt fokus på å lære og innsats som vil øke vår forståelse og hjelpe oss å gå fremover på paktens sti.
Ha tillit til Herren er en kjent og sann læresetning i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det var Joseph Smiths læresetning da de tidlige hellige opplevde alvorlig forfølgelse og tilsynelatende uoverstigelige hindringer.9 Det er fortsatt det beste prinsippet vi kan bruke når vår innsats for å lære eller våre forsøk på å finne trøst møter hindringer i saker som ikke ennå er åpenbart eller ikke tatt inn som Kirkens offisielle lære.
Det samme prinsippet gjelder ubesvarte spørsmål om beseglinger i det neste livet eller ønskede etterjusteringer på grunn av hendelser eller overtredelser i jordelivet. Det er så mye vi ikke vet at vår eneste sikkerhet er å ha tillit til Herren og hans kjærlighet til sine barn.
For å konkludere, det vi vet om åndeverdenen er at Faderens og Sønnens frelsesarbeid fortsetter der. Frelseren igangsatte arbeidet med å erklære frihet for de fangne (se 1 Peter 3:18–19; 4:6; Lære og pakter 138:6–11, 18–21, 28–37), og dette arbeidet fortsetter ettersom verdige og skikkede budbærere fortsetter å forkynne evangeliet, herunder omvendelse, til dem som fortsatt trenger dens rensende virkning (se Lære og pakter 138:57). Målet for alt dette er beskrevet i Kirkens offisielle lære, gitt ved åpenbaring i nyere tid.
“De døde som omvender seg, vil bli forløst ved å adlyde ordinansene i Guds hus.
Og etter at de har sonet straffen for sine overtredelser og er vasket rene, skal de motta en belønning i overensstemmelse med sine gjerninger, for de er arvinger til frelse” (Lære og pakter 138:58–59).
Plikten som påhviler enhver av oss er å undervise det gjengitte evangeliums lære, holde budene, være glad i og hjelpe hverandre og utføre frelsesarbeidet i hellige templer.
Jeg vitner om sannheten av det jeg har sagt her og de sannheter som er blitt undervist og som kommer til å bli undervist på denne konferansen. Alt dette er gjort mulig på grunn av Jesu Kristi forsoning. Som vi kjenner fra åpenbaring i nyere tid, “forherliger [han] Faderen, og frelser alle sine henders gjerninger” (Lære og pakter 76:43; uthevelse tilføyd). I Jesu Kristi navn. Amen.