Det andre store budet
Vår største glede kommer når vi hjelper våre brødre og søstre.
Mine kjære brødre og søstre, takk for alt dere gjør for å hjelpe til med å samle Israel på begge sider av sløret, for å styrke deres familie og for å velsigne de trengende. Takk for at dere lever som Jesu Kristi sanne etterfølgere.1 Dere kjenner og elsker å adlyde de to store budene hans, å elske Gud og å elske deres neste.2
De siste seks månedene har søster Nelson og jeg møtt tusenvis av hellige når vi har reist til Sentral- og Syd-Amerika, Stillehavsøyene og forskjellige byer i USA. Når vi reiser, håper vi å bygge opp deres tro. Men når vi kommer tilbake, har vi alltid fått vår tro styrket av de medlemmer og venner vi møter. La meg fortelle om tre meningsfylte øyeblikk fra våre erfaringer nylig.
I mai reiste søster Nelson og jeg sammen med eldste Gerrit W. og søster Susan Gong til det sydlige Stillehavet. I Auckland på New Zealand hadde vi æren av å møte imamer fra to moskeer i Christchurch, hvor uskyldige troende bare to måneder tidligere hadde blitt skutt ned i en grufull voldshandling.
Vi viste vår medfølelse med disse brødrene av en annen tro og bekreftet vårt gjensidige engasjement for religionsfrihet.
Vi tilbød også frivillig arbeid og beskjeden økonomisk hjelp til å gjenoppbygge moskeene deres. Vårt møte med disse muslimske lederne var fylt med dyptfølte uttrykk for brorskap.
I august var søster Nelson og jeg sammen med eldste Quentin L. og søster Mary Cook da vi møtte personer i Buenos Aires i Argentina – de fleste av dem tilhørte ikke vår tro – hvis liv har blitt endret på grunn av rullestoler de har fått gjennom Kirkens veldedighetstjeneste. Vi ble inspirert da de uttrykte gledesfylt takknemlighet for sin nye bevegelsesfrihet.
Et tredje dyrebart øyeblikk fant sted her i Salt Lake City for bare noen uker siden. Det kom av et unikt brev jeg fikk på fødselsdagen min fra en ung kvinne jeg vil kalle Mary, som er 14 år gammel.
Mary skrev om ting hun og jeg hadde til felles: “Du har 10 barn. Vi er 10 barn. Du snakker mandarin. Syv av barna i min familie, heriblant jeg, ble adoptert fra Kina, så mandarin er vårt morsmål. Du er hjertekirurg. Min søster har hatt to åpne hjerteoperasjoner. Du liker to-timers kirke. Vi liker to-timers kirke. Du har absolutt gehør. Det har broren min også. Han er blind som jeg.”
Marys ord rørte meg dypt og viser ikke bare hennes flotte innstilling, men også hennes mor og fars trofasthet.
Siste dagers hellige, i likhet med andre Jesu Kristi tilhengere, er alltid på utkikk etter måter å hjelpe, oppbygge og vise andre kjærlighet på. De som er villige til å bli kalt Herrens folk, er “villige til å bære hverandres byrder … sørge med dem som sørger … og trøste dem som trenger trøst.”3
De prøver virkelig å etterleve det første og andre store bud. Når vi elsker Gud av hele vårt hjerte, vender han vårt hjerte til andres velbefinnende i en vakker, rettskaffen syklus.
Det ville være umulig å beregne hvor mye tjeneste siste dagers hellige yter over hele verden hver dag, hvert år, men det er mulig å beregne det gode Kirken som organisasjon gjør for å velsigne menn og kvinner – gutter og jenter – som trenger en hjelpende hånd.
Kirkens humanitære arbeid ble lansert i 1984. Deretter ble det holdt faste over hele Kirken for å skaffe midler for å hjelpe dem som var rammet av en katastrofal tørke i Øst-Afrika. Kirkens medlemmer donerte 6,4 millioner dollar bare denne ene fastedagen.
Så ble eldste M. Russell Ballard og bror Glenn L. Pace sendt til Etiopia for å vurdere hvordan de hellige midlene best kunne brukes. Denne innsatsen viste seg å være begynnelsen på det som senere skulle bli kjent som Latter-day Saint Charities [Kirkens veldedighetstjeneste].
Siden den gang har Kirkens veldedighetstjeneste bidratt med mer enn 2 milliarder dollar for å hjelpe de trengende over hele verden. Denne assistansen tilbys mottagerne uavhengig av deres kirketilhørighet, nasjonalitet, rase, seksuelle legning, kjønn eller politiske overbevisning.
Men dette er ikke alt. For å hjelpe medlemmer av Herrens kirke som er i nød, elsker og etterlever vi den gamle fasteloven.4 Vi går sultne for å hjelpe andre som er sultne. En dag hver måned går vi uten mat og donerer det denne maten ville ha kostet (og mer) for å hjelpe de trengende.
Jeg kommer aldri til å glemme mitt første besøk til Vest-Afrika i 1986. De hellige kom til våre møter i store antall. Selv om de hadde smått med materielle eiendeler, kom de fleste kledd i plettfrie hvite klær.
Jeg spurte stavspresidenten hvordan han tok seg av medlemmer som hadde så lite. Han svarte at biskopene deres kjente medlemmene godt. Hvis medlemmene hadde råd til to måltider om dagen, var det ikke behov for hjelp. Men hvis de bare hadde råd til ett måltid eller mindre – selv med hjelp fra familien – skaffet biskopene mat, finansiert med fasteoffermidler. Så tilføyde han denne bemerkelsesverdige kjensgjerningen: Fasteofferbidragene deres overgikk som regel utgiftene. Overskytende fasteoffermidler ble så sendt til folk andre steder med større behov enn deres. De trofaste afrikanske hellige ga meg en viktig lærdom om kraften i loven og fastens ånd.
Som medlemmer av Kirken føler vi slektskap med dem som lider på noe vis.5 Som Guds sønner og døtre er vi alle brødre og søstre. Vi gir akt på en formaning i Det gamle testamente: “Du skal lukke opp din hånd for din bror, for de trengende og fattige.”6
Vi gjør vårt beste for å etterleve vår Herre Jesu Kristi læresetninger slik de er nedtegnet i Matteus 25:
“For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.
Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg …
Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”7
La meg gi noen få eksempler på hvordan Kirken følger disse læresetningene fra Frelseren.
For å bidra til å lindre sult driver Kirken 124 biskopenes lagerhus over hele verden. Gjennom dem gis cirka 400 000 matbestillinger hvert år til enkeltpersoner i nød. På steder hvor det ikke finnes et lagerhus, kan biskoper og grenspresidenter bruke fasteoffermidler til å kjøpe mat og forsyninger til sine trengende medlemmer.
Utfordringen med sult strekker seg imidlertid langt utenfor Kirkens grenser. Den øker over hele verden. En FN-rapport nylig viste at antall underernærte mennesker i verden nå overstiger 820 millioner – eller nesten én av ni av jordens innbyggere.8
For en tankevekkende statistikk! Vi er så takknemlige for deres bidrag. Takket være deres oppriktige gavmildhet vil millioner over hele verden motta sårt tiltrengt mat, klær, midlertidig husly, rullestoler, medisiner, rent vann og mer.
Mye sykdom over hele verden skyldes urent vann. Så langt har Kirkens humanitære innsats bidratt til å sørge for rent vann i hundrevis av lokalsamfunn i 76 land.
Et prosjekt i Luputa i Den demokratiske republikken Kongo er et godt eksempel. Med en befolkning på over 100 000 hadde ikke byen noe rennende vann. Innbyggerne måtte gå lange avstander for å finne kilder med trygt vann. Det ble funnet en fjellkilde 29 km unna, men innbyggerne kunne ikke få regelmessig tilgang til dette vannet.
Da våre humanitærmisjonærer fikk vite om denne utfordringen, samarbeidet de med lederne i Luputa ved å sørge for materialer og opplæring for å legge vannet i rørledning til byen. Innbyggerne i Luputa brukte tre år på å grave en meterdyp grøft gjennom stein og jungel. Ved samarbeid kom endelig den frydefulle dagen da friskt, rent vann var tilgjengelig for alle i denne landsbyen.
Kirken hjelper også flyktninger, enten det skyldes borgerkrig, naturens herjinger eller religionsforfølgelse. Mer enn 70 millioner mennesker er nå fordrevet fra hjemmene sine.9
I 2018 alene sørget Kirken for nødforsyninger til flyktninger i 56 land. I tillegg bidrar mange medlemmer av Kirken med sin tid for å hjelpe flyktningene å integrere seg i nye samfunn. Vi takker hver eneste en av dere som hjelper dem som prøver å skape seg et nytt hjem.
Gjennom generøse bidrag til Deseret Industries-utsalg i USA, blir millioner av kilo med klær innsamlet og sortert hvert år. Selv om lokale biskoper bruker denne store lagerbeholdningen til å hjelpe medlemmer i nød, blir den største delen gitt til andre hjelpeorganisasjoner som distribuerer varene over hele verden.
Og bare i fjor ga Kirken øyebehandling til mer enn 300 000 personer i 35 land, nyfødtomsorg til tusenvis av mødre og spedbarn i 39 land og rullestoler til mer enn 50 000 personer i flere titalls land.
Kirken er velkjent for å være blant de første på pletten når tragedier rammer. Selv før en orkan rammer, er Kirkens ledere og ansatte på de berørte stedene for å planlegge hvordan de skal levere hjelpeforsyninger og frivillig hjelp til dem som vil bli rammet.
Bare i fjor gjennomførte Kirken mer enn 100 nødhjelpsprosjekter over hele verden for å hjelpe ofre etter orkaner, branner, flom, jordskjelv og andre katastrofer. Når det er mulig, mobiliserer våre medlemmer i gule Hjelpende hender-vester i store antall for å hjelpe dem som er rammet av katastrofer. Denne typen tjeneste, som ytes av så mange av dere, er selve kjernen i omsorgstjeneste.
Mine kjære brødre og søstre, aktivitetene jeg har beskrevet, er bare en liten del av den voksende velferds- og humanitærinnsatsen Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige står for.10 Og det er dere som gjør alt dette mulig. På grunn av deres eksemplariske liv, deres gavmilde hjerter og deres hjelpende hender er det ikke til å undres over at mange lokalsamfunn og statsledere berømmer deres innsats.11
Siden jeg ble Kirkens president, har jeg vært forundret over hvor mange presidenter, statsministere og ambassadører som oppriktig har takket meg for vår humanitærhjelp til deres folk. Og de har uttrykt takknemlighet for den styrke som våre trofaste medlemmer bringer til deres land som lojale og bidragsytende borgere.
Jeg har også undret meg over at verdensledere har besøkt Det første presidentskap og uttrykt sitt håp om at Kirken skal bli organisert i deres land. Hvorfor? Fordi de vet at siste dagers hellige vil bidra til å bygge opp sterke familier og lokalsamfunn og gjøre livet bedre for andre uansett hvor de bor.
Uansett hvor vi bor, er Kirkens medlemmer lidenskapelig opptatt av Guds farskap og menneskenes brorskap. Derfor kommer vår største glede når vi hjelper våre brødre og søstre, uansett hvor vi bor i denne vidunderlige verden.
Å hjelpe andre – å gjøre en samvittighetsfull innsats for å sørge for andre like mye eller mer enn vi sørger for oss selv – er vår glede. Jeg vil spesielt tilføye, når det ikke er beleilig og når det fører oss ut av vår trivselssone. Etterlevelse av det andre store budet er nøkkelen til å bli en sann Jesu Kristi disippel.
Mine kjære brødre og søstre, dere er levende eksempler på fruktene som kommer av å følge Jesu Kristi læresetninger. Jeg takker dere! Jeg er glad i dere!
Jeg vet at Gud lever. Jesus er Kristus. Hans kirke er gjenopprettet i disse siste dager for å oppfylle dens guddommelige hensikter. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.