Gi ånden kontroll over kroppen
Noe av det viktigste vi kan lære i dette liv, er hvordan vi kan legge vekt på vår evige åndelige natur og kontrollere våre onde ønsker.
Mine kjære brødre og søstre, da generalkonferansen nærmet seg i oktober i fjor, forberedte jeg min konferansetale for å markere 100-årsjubileet for synet om åndeverdenen som ble gitt president Joseph F. Smith 3. oktober 1918.
Noen dager etter at jeg hadde sendt talen til oversettelse, avsluttet min elskede evige ledsager, Barbara, sin jordiske prøvestand og gikk over i åndeverdenen.
Etter hvert som dagene har blitt til uker, så måneder og nå et år siden Barbaras bortgang, setter jeg stadig mer pris på dette skriftstedet: “Dere skal leve sammen i kjærlighet så dere gråter over tapet av dem som dør.”1 Barbara og jeg ble velsignet med å få “leve sammen i kjærlighet” i 67 år. Men jeg har lært på en svært personlig måte hva det vil si å “[gråte] over tapet” av dem vi er glad i. Å, som jeg elsker og savner henne!
Jeg antar at de fleste av oss ikke fullt ut forstår hva andre gjør for oss før de er borte. Jeg visste at Barbara alltid hadde det travelt, men jeg forsto ikke helt de konstante kravene som familien, Kirken og lokalsamfunnet stilte til tiden hennes. Det var daglig innviet innsats som ble gjentatt tusenvis av ganger i årenes løp, som gjorde at familien vår kunne fungere. Og hele tiden var det ingen i familien som noensinne hørte henne heve stemmen eller si et uvennlig ord.
Minnene har strømmet på det siste året. Jeg har tenkt på det fysisk krevende valget hun gjorde om å bli mor til syv barn. Å være husmor var den eneste karrieren hun noensinne ønsket seg, og hun var på alle måter ekspert på sitt fag.
Jeg har ofte lurt på hvordan hun holdt orden på barna våre og meg. Tilberedelse av måltider alene var en virkelig overveldende oppgave, for ikke å nevne aktiviteter som å ta seg av fjellene av klesvask som familien vår genererte hver uke, og å holde barna med sko og klær i passende størrelser. Vi henvendte oss alle til henne med et utall andre problemer som var viktige for oss. Og fordi de var viktige for oss, var de også viktige for henne. Hun var kort sagt fantastisk – som hustru, som mor, som venn, som nabo og som en Guds datter.
Nå som hun har gått videre, er jeg glad for at jeg valgte å sitte ved siden av henne når jeg kom hjem fra kontoret de siste månedene av hennes liv, for å holde henne i hånden mens vi så på slutten av noen av hennes favorittmusikaler – om og om igjen fordi alzheimeren ikke ville la henne huske at hun hadde sett dem ettermiddagen før. Minnene om disse spesielle stundene hvor vi holdt hverandre i hånden, er nå svært dyrebare for meg.
Brødre og søstre, vær så snill å ikke gå glipp av en anledning til å se deres familiemedlemmer i øynene med kjærlighet. Barn og foreldre, strekk dere ut til hverandre og uttrykk deres kjærlighet og takknemlighet. I likhet med meg, vil noen av dere kanskje våkne opp en dag og oppdage at tiden for den slags viktig kommunikasjon er forbi. Lev hver dag sammen med hjertet fylt med takknemlighet, gode minner, tjeneste og mye kjærlighet.
I løpet av det siste året har jeg grunnet mer intenst enn noensinne på vår himmelske Faders plan. Da han underviste sin sønn Corianton, kalte Alma den for “lykkens store plan”.2
Ordet som stadig dukker opp i tankene mine når jeg overveier planen, er “gjenforening”. Det er en plan som er utarbeidet av vår kjærlige Fader i himmelen, og helt sentralt i den står den store og strålende muligheten for familiegjenforening – for evig gjenforenede ektemenn og hustruer, foreldre og barn, generasjon på generasjon i Guds hus.
Denne tanken gir meg trøst og visshet om at jeg vil få være sammen med Barbara igjen. Selv om hun led fysisk på slutten av livet, var hennes ånd sterk, edel og ren. Hun hadde forberedt seg i alle ting, slik at hun når den dagen kommer, kan stå foran “Guds behagelige domstol”3 med frimodighet og fredelig visshet. Men her er jeg, 91 år gammel om to dager, og jeg spør meg selv fortsatt: “Er jeg klar? Gjør jeg alt jeg trenger å gjøre for å kunne holde henne i hånden igjen?”
Den enkleste, mest grunnleggende vissheten i livet er at vi alle kommer til å dø. Enten vi dør gamle eller unge, enkelt eller vanskelig, velstående eller fattig, elsket eller ensom, unnslipper ingen døden.
For noen år siden sa president Gordon B. Hinckley noe som er spesielt meningsfylt angående dette: “Vidunderlig er den visshet, og betryggende er den fred, som kommer ved kunnskap om at hvis vi gifter oss riktig og lever riktig, vil vårt forhold fortsette, til tross for vissheten om døden og tidens gang.”4
Jeg giftet meg absolutt riktig. Det kan det ikke finnes noen tvil om. Men det er ikke nok, ifølge president Hinckley. Jeg må også leve riktig.5
I dag kan det å “leve riktig” være et ganske forvirrende konsept, særlig hvis du tilbringer mye tid på sosiale medier, hvor enhver røst kan erklære virkelige sannheter eller falske forestillinger om Gud og hans plan for sine barn. Heldigvis har Kirkens medlemmer evig sanne prinsipper i evangeliet for å vite hvordan vi skal leve slik at vi kan være bedre forberedt når vi dør.
Bare noen måneder før jeg ble født, holdt min bestefar som var apostel, eldste Melvin J. Ballard, en tale som for mange uttrykte kjernen i hva det vil si å leve riktig. Med tittelen “Kampen om sjelen” fokuserte talen hans på den kontinuerlig kampen mellom vår fysiske kropp og vår evige ånd.
Han sa: “Den største konflikten som noen mann eller kvinne vil oppleve … er kampen med seg selv.” Han forklarte at Satan, “våre sjelers fiende”, angriper oss gjennom “kjødets lyster, begjær og ambisjoner”.6 Så den viktigste kampen står mellom vår guddommelige og åndelige natur og det kjødelige og naturlige menneske. Brødre og søstre, husk at vi kan motta åndelig hjelp ved Den hellige ånds innflytelse, som kan “lære dere alle ting”.7 Hjelp kan også komme ved prestedømmets kraft og velsignelser.
Nå spør jeg: Hvordan går det med hver og en av dere og denne kampen?
President David O. McKay sa: “Menneskenes jordeliv er bare en prøve for å se om de vil konsentrere sin innsats, sitt sinn, sin sjel om det som bidrar til å styrke og tilfredsstille deres fysiske natur, eller om de vil gjøre ervervelse av åndelige egenskaper til livets oppgave.”8
Denne kampen mellom vår kjødelige og åndelige natur er ikke noe nytt. I sin siste preken til sitt folk sa kong Benjamin at “det naturlige menneske er en fiende av Gud og har vært det fra Adams fall og vil evindelig og alltid være det, med mindre det føyer seg etter Den Hellige Ånds tilskyndelser og avlegger det naturlige menneske og blir en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning”.9
Apostelen Paulus sa at “de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til.
For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred.”10
Det synes klart for meg at noe av det viktigste vi kan lære i dette liv, er hvordan vi kan legge vekt på vår evige åndelige natur og kontrollere våre onde ønsker. Dette skulle ikke være så vanskelig. Tross alt har vår ånd, som har eksistert mye lenger enn vår fysiske kropp, allerede lyktes med å velge rettferdighet fremfor ondskap i den førjordiske tilværelse. Før denne jorden ble dannet, levde vi i åndeverden som sønner og døtre av himmelske Foreldre, som elsket oss og fortsetter å elske oss nå.
Og ja, vi måtte ta livsendrende avgjørelser og valg i den førjordiske sfæren. Alle som noensinne har levd eller noensinne vil leve på denne planeten, tok et viktig valg om å godta vår himmelske Faders plan for vår frelse. Så vi kom alle til jorden med en solid bakgrunn, en fremgangsrik åndelig natur og en evig fremtid.
Tenk over dette et øyeblikk. Dette er den dere egentlig er og den dere alltid har vært – en Guds sønn eller datter, med åndelige røtter i evigheten og en fremtid som bugner av uendelige muligheter. Dere er – først og fremst og alltid – en åndelig person. Så når vi velger å sette vår kjødelige natur foran vår åndelige natur, velger vi noe som er i strid med vårt egentlige, sanne, autentiske og åndelige jeg.
Likevel er det ingen tvil om at kjødet og jordiske impulser gjør det mer komplisert å ta avgjørelser. Med et slør av glemsel trukket mellom den førjordiske åndeverden og denne jordiske verden, kan vi miste vårt forhold til Gud og vår åndelige tilstand av syne, og vår kjødelige natur kan prioritere det vi ønsker akkurat nå. Å lære å velge det som hører Ånden til fremfor det som hører kjødet til, er en av de viktigste grunnene til at denne jordiske erfaringen er en del av vår himmelske Faders plan. Det er også grunnen til at planen er bygget på den solide og sikre grunnvoll som vår Herre og Frelser Jesu Kristi forsoning er, slik at våre synder, herunder de feil vi gjør når vi gir etter for kjødet, kan overvinnes ved konstant omvendelse, og vi kan leve med et åndelig fokus. Nå er tiden for å styre våre kroppslige lyster for å rette oss etter Kristi åndelige lære. Det er derfor vi ikke må utsette vår omvendelsesdag.11
Omvendelse blir derfor et uunnværlig våpen i vår kamp mot oss selv. På forrige generalkonferanse nevnte president Russell M. Nelson denne kampen og minnet oss om at “når vi velger å omvende oss, velger vi å forandre oss! Vi lar Frelseren omforme oss til den beste versjonen av oss selv. Vi velger å vokse åndelig og motta glede – gleden av forløsning i Ham. Når vi velger å omvende oss, velger vi å bli mer lik Jesus Kristus!”12
Hver kveld, når jeg gjennomgår dagen min i bønn til min himmelske Fader, ber jeg om tilgivelse hvis jeg har gjort noe galt, og lover å prøve å bli bedre i morgen. Jeg tror denne regelmessige, daglige omvendelsen hjelper ånden min å minne kroppen om hvem som bestemmer over meg.
En annen ressurs er den ukentlige muligheten vi alle har til å fornye oss åndelig ved å ta del i nadverden, til minne om forsoningen og den fullkomne kjærligheten vår Herre og Frelser Jesus Kristus har til oss.
Brødre og søstre, jeg oppfordrer dere til å roe litt ned og tenke over hvor dere nå står med hensyn til å kue deres kjødelige natur og styrke deres guddommelige og åndelige natur, slik at dere kan gå inn i åndeverdenen til en gledelig gjenforening med deres nærmeste – og dette vitner jeg ydmykt om og ber om i Herren Jesu Kristi navn. Amen.