Budskapet, betydningen og folkemengden
Gjennom vår tids uopphørlige larm og distraksjoner, måtte vi strebe etter å se Kristus i sentrum av vårt liv, vår tro og vår tjeneste.
Brødre og søstre, dette er Sammy Ho Ching, syv måneder gammel, som ser på generalkonferansen i sitt hjem i april i år.
Da tiden var inne for å oppholde president Russell M. Nelson og de andre generalautoritetene, var Sammys armer opptatt med å holde flasken. Så han gjorde det nest beste.
Sammy gir helt ny mening til konseptet om å stemme med føttene.
Velkommen til denne halvårlige generalkonferansen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. For å gi en ramme til en drøftelse av betydningen av disse halvårlige samlingene, vil jeg be dere tenke på denne hendelsen fra Lukas’ opptegnelse i Det nye testamente:1
“Og det skjedde da han [Jesus] kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget.
Da han hørte at mye folk gikk forbi, spurte han hva dette var.
De fortalte ham … at Jesus fra Nasaret gikk forbi.
Og han ropte og sa: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!”
Overrumplet ved hans frimodighet, prøvde folkemengden å få mannen til å tie, “men han ropte enda mye mer.” Som et resultat av hans standhaftighet, førte de ham til Jesus, som hørte hans trosfylte bønn om å få synet tilbake og helbredet ham.2
Jeg blir rørt av denne levende lille vignetten hver gang jeg leser den. Vi kan fornemme mannens nød. Vi kan nesten høre ham rope for å få Frelserens oppmerksomhet. Vi smiler da han nektet å bli bragt til taushet – og hans beslutning om å skru opp volumet da alle ba ham om å skru det ned. Det er i seg selv en fin historie om svært besluttsom tro. Men som med all hellig skrift, jo mer vi leser den, desto mer finner vi i den.
En tanke som slo meg ganske nylig, er det sunne vettet denne mannen hadde om å ha åndelig følsomme mennesker rundt seg. Hele betydningen av denne historien er avhengig av en håndfull anonyme kvinner og menn som, da de ble spurt av sin kollega, “Hva er dette oppstyret?” hadde inspirasjon, om du vil, til å identifisere Kristus som årsaken til bråket, Han var selve “personifiseringen av betydningen”. Det er lærdom i denne lille utvekslingen for oss alle. Hva tro og overbevisning angår, hjelper det å stille din forespørsel til dem som faktisk har noen! “Kan vel en blind lede en blind?” spurte Jesus en gang. “Vil de ikke begge falle i grøften?”3
En slik søken etter tro og overbevisning er vår hensikt med disse konferansene, og ved å bli med oss i dag vil du innse at dette søket er en bred felles bestrebelse. Se dere omkring. Her på dette området ser du familier i alle størrelser som kommer fra alle kanter. Gamle venner omfavner hverandre i gledelig gjenforening, et fantastisk kor varmer opp, og demonstranter roper fra sine medbragte talerstoler. Misjonærer fra tidligere tider ser etter gamle ledsagere, mens nylig hjemvendte misjonærer ser etter helt nye ledsagere (hvis dere forstår hva jeg mener!). Og bilder? Bevares! Med mobiltelefoner i hver hånd har vi blitt forvandlet fra “ethvert medlem en misjonær” til “ethvert medlem en fotograf”. Midt i all denne herlige ståheien kan man med rette spørre: “Hva betyr alt dette?”
Som i vår beretning fra Det nye testamente, vil de som er velsignet med synet i behold, forstå at til tross for alt annet disse konferansene kan gi, vil det bety lite eller ingenting med mindre vi finner Jesus som midtpunkt i det hele. For å gripe fatt i den visjonen vi søker, den helbredelse som han lover, den betydning vi på et eller annet vis vet er her, må vi skjære gjennom oppstusset – så gledelig det enn er – og rette vår oppmerksomhet mot ham. Hver eneste talers bønn, håpet til alle som synger, ærbødigheten fra hver eneste gjest – alt har til hensikt å innby Hans ånd hvis Kirke dette er – den levende Kristus, Guds Lam, Fredsfyrsten.
Men vi trenger ikke være i et konferansesenter for å finne ham. Når et barn leser Mormons bok for første gang og blir begeistret for Abinadis mot eller de 2 000 unge krigeres marsj, kan vi varsomt tilføye at Jesus er den allestedsnærværende sentrale figur i denne vidunderlige krøniken, stående som en koloss over så og si hver side av den og gir koblingen til alle de andre trosfremmende figurene i den.
På samme måte, når en venn lærer om vår tro, kan hun eller han bli litt overveldet av noen av de unike elementene og det ukjente vokabularet i vår religionsutøvelse – kostholdsrestriksjoner, selvhjulpenhetslager, pionerturer og digitaliserte familietrær, med et utall antall stavssentre [som på engelsk “stake center” - høres ut som biffhus] hvor noen utvilsomt har forventet å bli servert en fint grillet biff, stekt medium rare. Så når våre nye venner opplever en mengde nye severdigheter og lyder, må vi peke forbi kjas og mas og få dem til å konsentrere seg om betydningen av det hele, på det pulserende hjertet av det evige evangelium – våre himmelske Foreldres kjærlighet, sonoffergaven av en guddommelig Sønn, Den hellige ånds trøstende veiledning, de siste dagers gjengivelse av alle disse sannhetene og mer.
Når noen besøker det hellige tempel for første gang, kan han eller hun bli litt overveldet av denne opplevelsen. Vår oppgave er å sørge for at de hellige symboler og åpenbarte ritualer, seremonielle klær og visuelle presentasjoner, aldri distraherer fra, men snarere peker mot Frelseren, som vi er der for å tilbe. Tempelet er hans hus, og han skulle være fremst i vårt sinn og vårt hjerte – Kristi majestetiske lære som gjennomsyrer vårt vesen, akkurat slik det gjennomsyrer tempelets ordinanser – fra det øyeblikk vi leser inskripsjonen over inngangsdøren til det siste øyeblikket vi tilbringer i bygningen. Midt i alt det herlige vi opplever, skulle vi se, fremfor alt annet, betydningen av Jesus i tempelet.
Overvei det store antall djerve initiativer og nye meddelelser i Kirken i løpet av de siste månedene. Når vi yter omsorgstjeneste til hverandre, eller foredler vår sabbatsopplevelse eller omfavner et nytt program for barn og ungdom, vil vi gå glipp av den virkelige grunnen til disse åpenbarte justeringene hvis vi ser dem som adskilte, ikke-relaterte elementer, istedenfor som en sammenhengende innsats for å hjelpe oss å bygge fast på vår frelses klippe.4 Dette er utvilsomt det president Russell M. Nelson har til hensikt med å få oss til å bruke Kirkens åpenbarte navn.5 Hvis Jesus – hans navn, hans lære, hans eksempel, hans guddommelighet – kan være i sentrum for vår tilbedelse, vil vi styrke sannheten Alma en gang underviste: “det er mange ting som skal skje, men det er én ting som er viktigere enn alle disse … Forløseren [som] kommer og bor blant sitt folk.”6
Joseph Smiths 1800-talls nybyggermiljø gnistret med en mengde konkurrerende kristne vitner.7 Men i forvirringen de skapte, var disse sprudlende vekkelsestroende ironisk nok med på å skjule selve Frelseren som den unge Joseph så oppriktig søkte. Han kjempet mot det han kalte “mørke og forvirring,”8 og trakk seg tilbake til ensomheten i en lund med trær hvor han så og hørte et mer strålende vitnesbyrd om Frelserens sentrale plass i evangeliet enn noe vi har nevnt her. Med en synets gave som var uant og uventet, fikk Joseph i et syn se sin himmelske Fader, universets store Gud og Jesus Kristus, hans fullkomne Enbårne Sønn. Så satte Faderen eksempelet vi har anbefalt denne morgenen: Han pekte på Jesus og sa: “Dette er min elskede Sønn. Hør ham!”9 Intet større uttrykk for Jesu guddommelige identitet, hans suverenitet i frelsesplanen, og hans stilling i Guds øyne kan noensinne overskride denne korte erklæringen på syv ord.
Uro og forvirring? Folkemengder og strid? Det er mer enn nok av alt det i vår verden. Ja, skeptikere og de trofaste strides fremdeles om dette synet, og praktisk talt alt jeg har omtalt i dag. I tilfelle du streber etter å se klarere og finne mening midt i en rekke synspunkter, henviser jeg deg til den samme Jesus og bærer apostolisk vitnesbyrd om Joseph Smiths opplevelse, som kommer slik det gjorde rundt 1 800 år etter at vår blinde venn mottok sitt syn på den gamle Jeriko-veien. Jeg vitner med disse to og en mengde andre gjennom tidene at det mest spennende av syn og lyd i livet er at Jesus ikke bare går forbi10, men at han kommer til oss, stopper ved siden av oss og gjør sin bolig med oss.11
Søstre og brødre, gjennom vår tids uopphørlige larm og distraksjoner, måtte vi strebe etter å se Kristus i sentrum av vårt liv, vår tro og vår tjeneste. Det er der sann mening ligger. Og hvis vårt syn er begrenset noen dager, eller vår selvtillit har falmet, eller vår tro blir satt på prøve og foredlet – som den helt sikkert vil bli – måtte vi rope ut enda høyere: “Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg.”12 Jeg lover med apostolisk inderlighet og profetisk overbevisning at han vil høre deg og vil si, før eller senere: “Bli seende! Din tro har frelst deg.”13 Velkommen til generalkonferansen. I Jesu Kristi navn. Amen.