Jeg plantet evangeliets frø i min mors hjerte
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Jeg gjorde alt jeg kunne komme på for å undervise mor om Kirken, men åpent hus i templet var det som gjorde utslaget.
Bilde: Getty Images
Jeg ble medlem av Kirken da jeg var 14 år gammel. Mor og far ga meg tillatelse til å bli døpt, men ingen av dem var interessert i å bli medlem eller å lære om Kirken.
I mer enn ti år lengtet jeg etter at min familie skulle få kjenne den gleden jeg følte over Jesu Kristi gjengitte evangelium, men i løpet av disse ti årene gikk jeg i kirken, mottok min begavelse og utførte en heltidsmisjon uten familiens støtte.
Da jeg kom hjem til Mexico etter min misjon på Temple Square i Salt Lake City, bodde jeg hos mor. (Mor og far ble skilt mens jeg gikk på videregående skole.) Jeg begynte å arbeide på opplæringssenteret for misjonærer i Mexico, så jeg inviterte henne kløktig til å komme og møte eldstene og søstrene jeg underviste. Jeg inviterte diskré (og noen ganger ikke fullt så diskré) misjonærene i menigheten på middag sammen med min mor og meg. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få henne i nærheten av misjonærer, og håpet at hun kanskje ville spørre mer om evangeliet, men alle mine anstrengelser så ut til å være forgjeves.
Jeg tror hun møtte hvert eneste misjonærpar jeg hadde kontakt med i denne perioden på tre år, og fortsatt skjedde det ingenting.
I 2008 flyttet jeg til USA for å ta utdannelse i sykepleie. På slutten av året hadde Mexico City Mexico tempel åpent hus etter omfattende renovasjon. Jeg oppfordret mor til å gå og se hva templet var mens hun hadde muligheten. Etter mye overtalelse fra min side, gikk hun med på å foreta den 113 km lange kjøreturen for å delta på åpent hus.
Neste gang jeg snakket med henne, snakket hun overbegeistret om den fantastiske opplevelsen hun hadde hatt. Hun sa hun hadde tenkt å dra tilbake dit. Hun fikk faktisk anledning til å dra mange flere ganger i løpet av de gjenværende ukene med åpent hus. Hun var til og med tilstede på den kulturelle feiringen før templets gjeninnvielse.*
Neste gang vi snakket sammen på telefonen, sa mor at hun hadde tenkt å invitere misjonærene for å undervise henne. Tilsynelatende helt ut av det blå stilte hun spørsmål og var oppmerksom på måter som jeg så lenge hadde håpet på. Da jeg dro hjem til jul i skoleferien, la jeg merke til at hun var annerledes. Hun hadde alltid vært vennlig og medfølende, men det var likevel en stor forandring i henne – en omvendelse til evangeliet.
Jeg kom tilbake til skolen forundret over det som skjedde. En uke senere ringte mor og sa: “Sonia, jeg vil bare vite når du kommer tilbake til Mexico, for jeg skal bli døpt.”
Jeg ble så begeistret og så lykkelig! Jeg fløy hjem til dåpen hennes i februar. Det var fantastisk for meg å se henne gå i kirken, å se henne ta imot og utføre et kall, og å vokse i evangeliet. Jeg visste at hun visste det var sant.
Det var også sterkt å høre henne be. Jeg ble spesielt rørt da jeg hørte henne be for meg og min sikkerhet like før jeg dro tilbake til USA. Det er ingenting som en mor eller fars bønn for et barn.
Hvorfor skjedde det ikke noe før? Jeg vet ikke. Kanskje mor trengte å få frø sådd i sitt liv før hun kunne ta imot evangeliet. Kanskje templet gjorde inntrykk på henne på en måte og på et tidspunkt som min tidligere innsats ikke kunne. Å se Herren virke i min mors liv minner meg om ganger da jeg har sett hans hånd i mitt eget liv, og det gir meg stort håp for det han kan utrette i mine andre familiemedlemmers liv.
Jeg vet at Herren er oppmerksom på oss og at han veileder oss. Når jeg lar ham lede meg, kommer jeg til riktig sted. Når jeg følger min egen frie vilje, tar det lenger tid, og det er som regel vanskeligere. Jeg foretrekker å la Herren overraske meg og vise meg hvilke store ting han har i vente for meg.