Jeg tok kontakt med Anna
Margaret S. Lifferth
Utah, USA
Foto: Getty Images
For noen år siden underviste jeg seks-åringene i Primær. Anna sto på listen min. Jeg kjente familien godt nok til å vite at foreldrene hennes var skilt og at hun bodde hos faren. De kom sjelden til kirken.
Jeg dro hjem til dem for å møte Anna og hennes far, og for å invitere Anna til Primær. Anna virket interessert, men hun kom aldri. Hver søndag morgen i flere uker ringte jeg dem for å invitere henne til Primær. Det var aldri noen som tok telefonen, men jeg la alltid igjen en beskjed til Anna om hvor glad jeg ville bli for å se henne i Primær.
En søndag morgen var Anna der. Hennes far hadde hjulpet henne å forberede seg til Primær i sitt beste søndagstøy, og så kjørte han henne til kirken. Jeg ble glad for å se henne, og ønsket henne velkommen og hjalp henne å bli kjent med de andre barna i klassen.
Vi hadde leksjonen vår, sang sanger og hadde en fargeleggingsaktivitet på slutten av leksjonen. Da barna gikk, kom Anna bort til meg og slapp en papirlapp i hendene mine. Først trodde jeg bare det var søppel. Jeg var nær ved å kaste den, men Ånden tilskyndet meg til å brette den ut. Anna hadde skrevet noe til meg på lappen. Med en seksårings håndskrift sto det: “Jeg er glad i deg.”
Anna kjente meg ikke godt nok til å være glad i meg. Alt hun visste om meg, var at jeg var en stemme på telefonsvareren som inviterte henne til Primær. Men denne lille innsatsen for å ta kontakt med henne hjalp Anna å vite at noen brydde seg om henne og ønsket å hjelpe henne å føle Frelserens kjærlighet.
Jeg så Anna i Primær en gang iblant, og faren begynte også å komme til kirken noen ganger. Men da omstendighetene igjen forandret seg for familien deres, så vi dem ikke så ofte.
Jeg har tenkt på Anna i årenes løp. Jeg håper av hele mitt hjerte at hun husker sin tid i Primær. Hun husker kanskje noe av det hun lærte, men jeg håper enda mer at hun husker at hun følte Herrens kjærlighet, Åndens trøst og en lærers kjærlighet.