Hadde Gud glemt meg?
Edwin F. Smith
Utah, USA
Illustrasjon: Allen Garns
Jeg hadde lett overalt. To ganger hadde jeg kjørt fra kontoret til fabrikkanlegget for å prøve å finne de nødvendige delene til å fullføre en kran vi skulle sende til et forsvarsanlegg. Etter planen skulle den sendes om to dager – akkurat tidsnok til å rekke den avtalte tidsfristen. Firmaet ville få store bøter hvis vi ikke oppfylte vår forpliktelse.
Nok en gang gikk jeg inn på kontorets lager for å lete etter de manglende delene. Jeg sjekket hver eneste kasse, og kontrollerte igjen at delene faktisk hadde blitt bestilt. Det var for sent å bestille delene på nytt og fremdeles rekke fristen. Jeg var motløs. Jeg dro hjem, og prøvde fortsatt å finne ut hvordan jeg kunne løse problemet.
Jeg holdt en rask og intetsigende bønn før sengetid og prøvde å få litt søvn. I tankene prøvde jeg å følge hvert skritt jeg hadde tatt tidligere den dagen, i håp om å huske noe jeg hadde oversett. Jeg lå og vred meg i sengen til klokken 03.00.
Til slutt satte jeg meg opp. Jeg så ned på puten jeg hadde lagt på gulvet for å minne meg på å be. Jeg hadde ikke lyst til å be. Jeg hadde bedt hele dagen, men følte at ingenting jeg sa gjorde noen forskjell. Hadde Gud glemt meg?
Jeg hadde ikke noe annet sted å gå, så jeg skled ned på kne og begynte å be. Jeg spurte min himmelske Fader om han var klar over situasjonen min. “Himmelske Fader”, sa jeg, “du vet hvor de manglende delene er. Kan du la meg også få vite det – i dag?”
Senere den formiddagen gikk jeg til kontoret. Jeg satte stresskofferten på skrivebordet og følte at jeg skulle sjekke lageret en siste gang. Jeg gikk inn på lageret og så på kassene jeg hadde sjekket om og om igjen dagen før. En stor kasse gjorde meg nysgjerrig. Det var noe som ikke virket helt riktig.
Ved nærmere øyesyn viste det seg at det ikke var én kasse, men to kasser som satt sammen. Jeg løftet den øverste kassen av den underste. I den underste kassen fant jeg delene! Jeg takket Gud i bønn og gikk tilbake til kontoret for å varsle fabrikkarbeiderne om at jeg hadde funnet de manglende delene.
Plutselig innså jeg at jeg ikke bare hadde funnet delene, men dessuten oppdaget at vår himmelske Fader visste hvor jeg var og at jeg var viktig for ham. Gud hadde ikke glemt meg, og det vil han aldri gjøre.