Vår spalte
“Jeg er glad du inviterte meg”
Illustrasjoner: Alyssa Petersen
På mitt første stevnemøte med Nate ble jeg overrasket over å høre at han ikke var en siste-dagers-hellig. Han var veldig høflig, men da jeg kom hjem, var jeg ikke sikker på om jeg ville gå på et nytt stevnemøte med ham.
Uken etter ringte Nate og spurte om jeg ville gå ut på nyttårsaften. “Jeg beklager, Nate”, sa jeg. “Det er en søndag kveld, og min familie og jeg skal se en satellittsending med Det første presidentskap.” Jeg følte en gnist av en tilskyndelse, og tilføyde: “Du kan gjerne se den sammen med oss hvis du vil.” Jeg ble sjokkert da han sa ja.
Jeg følte Ånden så sterkt da profeten oppfordret oss til å sette forsetter som ville gjøre det mulig for oss å komme nærmere Kristus. Nate lyttet til hvert eneste ord. Etter at han gikk hjem, følte jeg ro og fred. Neste morgen ringte han meg.
“Jeg ville takke deg for at du inviterte meg i går kveld”, sa han. “Alle vennene mine hadde fest, og jeg ville ikke gå, fordi jeg visste det ville foregå noen dårlige ting. Jeg er glad du inviterte meg. Jeg føler meg fantastisk.”
Jeg følte at Ånden fortalte meg at jeg hadde gjort det rette. Å være vennlig hjalp Nate å føle velsignelsene ved et rettskaffent liv. Jeg vet at Gud bryr seg om oss alle, og at han alltid vil gjøre oss i stand til å velge det rette.
Rachel H., Texas i USA
På ville veier i Tijuana
Ett år kjørte familien min og jeg til Tijuana i Mexico for å besøke noen medlemmer der og levere noen forsyninger til misjonshjemmet. Men da vi krysset grensen mellom California, USA og Mexico, kjørte vi oss vill. Ingen av oss hadde mobiltelefon, så vi hadde ingen mulighet til å kontakte noen for å få hjelp.
Til slutt foreslo søsteren min at vi skulle stoppe og holde en bønn. Alle lukket øynene og bøyde hodet mens hun ba. Da hun avsluttet, åpnet jeg øynene, og det første jeg så, var en taxi med et klistremerke – av San Diego California tempel! Jeg ropte: “Templet!”
En av søstrene mine smatt raskt ut av bilen og løp bort til taxien, som hadde blitt stoppet av trafikken. Hun snakket med ham et øyeblikk og løp så tilbake og sa at han ba oss følge etter ham. Vi fulgte etter inn og ut av trafikken og gjennom Tijuanas gater til vi kom frem til misjonshjemmet.
Denne opplevelsen styrket mitt vitnesbyrd om at vår himmelske Fader lever og våker over oss. Trofast bønn som familie gir en deilig følelse, og Gud hører virkelig våre bønner.
Corbin D., California, USA
Er slektshistorien min virkelig ferdig?
Jeg ønsket virkelig å hjelpe til med slektshistorien min, men far hadde syv generasjoner i sitt familietre, og alle tempelordinansene var utført. I 11 år fant han ingen ny informasjon om familien sin. Mitt ønske og håp forsvant. Frustrert tenkte jeg: “Hele slektshistorien min er gjort. Hvor skal jeg finne navn å ta med til templet?”
Jeg bestemte meg for å se på all informasjonen far hadde på treet sitt i FamilySearch, og en røst fortalte meg at det fortsatt var mye å gjøre. Jeg begynte å søke etter informasjon over hele Internett. Jeg fant mange med samme etternavn som meg, men jeg klarte ikke å finne mitt slektskap til alle disse menneskene.
Da håpet mitt svant, bestemte jeg meg for å faste sammen med mor om å ha fremgang med slektshistorien vår. Neste søndag morgen da vi gjorde oss klar til å gå i kirken, gjorde jeg mitt vanlige Internett-søk, og plutselig fant jeg en side med informasjon som jeg aldri hadde sett. Det var et mirakel!
Med hjelp av ny informasjon tok jeg, som 14-åring, tilsammen 400 familienavn med meg til templet. Jeg var så glad. Det jeg likte aller best, var å dele disse navnene med ungdommene og se deres glede over å ha så mange kort i hendene.
Jeg vitner om dette store og fantastiske arbeidet. Når vi gjør slektshistorie, hjelper Ånden oss å lykkes, og rører ved vårt hjerte.
Guillermo T., Chile