Hvorfor trenger jeg å be selv når jeg allerede har bedt sammen med min familie?

Tenk deg at du strever med et personlig problem. Ville du føle deg vel med å fortelle dette til en gruppe, eller ville du foretrekke å betro deg til én person på tomannshånd?

President Spencer W. Kimball (1895–1985) sa: «Enkelte ting er det best å be om når vi er alene og ikke behøver å tenke på tiden eller det konfidensielle i våre bønner. Å be i ensomhet er uvurderlig og givende. Å be alene hjelper oss å fjerne skam, påtatthet og enhver underliggende falskhet. Det hjelper oss å åpne vårt hjerte og være helt ærlige og hederlige når det gjelder å gi uttrykk for alle våre håp og holdninger.»1 Det som vi ikke føler oss vel med å be om i våre familiebønner, kan vi ta opp i personlig bønn – og det skulle gjøres ofte.

I våre personlige bønner kan vi være mest åpne for vår kjærlige himmelske Fader og drøfte vår største frykt og våre største ønsker. Det var da Joseph Smith ba på egen hånd han mottok den åpenbaring som innledet gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium. Når vi taler til vår himmelske Fader på tomannshånd, kan vi være mer mottakelige for Åndens tilskyndelser som er ment å gavne oss.

Men familiebønn er også ytterst verdifull – vi kommer nærmere vår Fader i himmelen og får åndelige erfaringer med vår familie. President Kimball sa: «Kirken oppfordrer oss innstendig til å ha familiebønn hver morgen og kveld.»²

«Du skal be høyt såvel som i ditt hjerte, ja, for verden såvel som i lønndom, offentlig såvel som i enerom» (L&p 19:28).