Kunne jeg forlate min oldemor?
Hugo Fabián Lallana, Córdoba, Argentina
Da jeg fylte 21, ønsket jeg å reise på misjon. Min oldemor, Margarita Sippo de Lallana, støttet min beslutning selv om det betydde at hun ville bli alene. Hun hadde oppdratt meg fra jeg var liten, og jeg var bekymret for hvem som ville ta seg av henne mens jeg var på misjon.
Vi var blitt døpt i 1978, da jeg var 11 og min oldemor 73 år. Vi sluttet snart å gå på møtene, men bekymrede brødre og søstre fra Kirken kom og så til oss.
Jeg ble aktiv igjen, og menighetens medlemmer så frem til at jeg skulle bli ordinert. «Vi skal få en diakon!» sa de med begeistring. På den tiden var det ingen bærere av Det aronske prestedømme i vår menighet. Jeg ble president for diakonenes quorum fordi det ikke var noen andre diakoner. Jeg lurte på hvorfor de ga meg et slikt kall, men forsto etter hvert at menighetens ledere underviste meg i prestedømmets ansvarsområder. Derfor prøvde jeg å være trofast.
Men min oldemor var mindre aktiv og var bare av og til tilstede på møtene. Men hun støttet min beslutning om å reise på misjon, for hun visste i sitt hjerte at evangeliet er sant.
Da jeg sendte inn mine misjonærpapirer i 1990, virket de fleste heltidsmisjonærer kalt fra Córdoba i Argentina Buenos Aires nord og syd misjoner. Jeg var sikker på at jeg ville bli kalt til en av disse to misjonene og at jeg da ikke ville være for langt unna min oldemor.
Da min stavspresident ringte senere, fortalte han at jeg trengte pass, for jeg skulle reise til Colombia! Tross mine stadige bekymringer oppmuntret min oldemor meg til å reise. Like før jeg dro, lovet hun at hun ville vende tilbake til Kirken allerede førstkommende søndag, og hun ville reise til templet før jeg kom hjem igjen. Det var vanskelig å tro dette, men det gjorde det lettere for meg å reise fra henne.
Mens jeg var på misjon, gjorde hun nøyaktig det hun hadde lovet. Selv om hun var i 80-årene, var hun ikke bare tilstede på alle møtene, men hun kom også i tide. Og hun forberedte seg og reiste til Buenos Aires Argentina tempel.
Etter en 12-timers busstur om natten hjem fra den første turen til templet, kom min oldemor til menighetens møtehus søndag morgen klokken halv ni, like før møtene begynte. Vår stavspresident, Rúben Spitale, sa til henne: «La meg kjøre deg hjem så du kan hvile.»
«Nei,» svarte hun. «Jeg skal i kirken.» Og det gjorde hun.
Etter at jeg kom hjem fra misjon, var vi i templet sammen tre ganger før hun gikk bort i 2000. Takket være min misjon ble vi begge velsignet. Hvis jeg hadde holdt meg hjemme, er jeg sikker på at vi ikke ville ha mottatt disse velsignelsene.