Undervisning og læring i Kirken

Eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum

En høy prioritet

Vi takker president Packer og eldste Perry for det inspirerende grunnlaget for vårt tema i dag, og vi ser frem til sluttstenen som vil komme i form av president Monsons tale på slutten av dette møtet.

Det er et tegn på den høye prioritet som de presiderende brødre gir emnet undervisning og læring at vi i år vier hele den verdensomspennende lederopplæringen til dette temaet. Kanskje grunnen til det er innlysende. Vi forstår alle at evangeliebudskapets fremgang avhenger av at det blir undervist og dernest forstått og etterlevd på en slik måte at dets løfte om lykke og frelse kan realiseres.

Av denne grunn var Jesu store og endelige befaling til sine disipler like før sin himmelfart:

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,

og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matteus 28:19-20; uthevelse tilføyd).

Det Frelseren legger vekt på i dette skriftstedet, er at uansett hvor mye vi har å gjøre i forbindelse med å etterleve evangeliet – og det er mye vi skal gjøre – kan ingenting av dette oppnås før vi har blitt undervist om disse sannhetene og har lært evangeliets måte. I flere år nå har president Hinckley bedt oss om å holde medlemmene nær Kirken, særlig ungdommene og de nye konvertittene. Han har sagt at vi alle trenger en venn, en ansvarsoppgave og næring «ved Guds gode ord» (Moroni 6:4; se også Gordon B. Hinckley: «Konvertitter og unge menn», Lys over Norge, juli 1997, s. 47).

Inspirert opplæring i hjemmet og i Kirken bidrar til å sørge for dette vesentlige elementet som det å gi næring i form av Guds gode ord er. Og muligheter til å foredle dette kallet finnes overalt – fedre, mødre, søsken, venner, misjonærer, ledere og lærere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene, klasselærere, og blant disse, våre fantastiske Seminar- og Institutt-lærere som er med oss i dag. Listen fortsetter i det uendelige. Faktisk er det i denne kirken praktisk talt umulig å finne noen som ikke er en lærer.

President Packer understreket dette i sin samtale med eldste Perry. Han sa: «Alle er en lærer» – lederen, den som blir ledet, forelderen, rådgiveren. Det er ikke til å undres over at apostelen Paulus skrev: «Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere.» Deretter skulle det komme store velsignelser, mirakler, åndelige gaver og himmelske tilkjennegivelser (1. Korinterbrev 12:28).

Idet han understreket hvilken guddommelig oppgave de som var kalt som lærere hadde, sa den unge apostelen David O. McKay følgende på generalkonferansen i 1916: «Det kan ikke hvile noe større ansvar på noen mann [eller kvinne] enn det å være en lærer for Guds barn» (Undervisning, intet større kall, s. 3). Det er fremdeles sant. Fra dette sitatet hentet vi tittelen på vår storartede lærerhåndbok i Kirken, Undervisning, intet større kall. I den avholdte Primær-salmen «Jeg er Guds kjære barn» synger barna følgende anmodning til sine foreldre og lærere:

Led meg, før meg, gå du med meg,

så jeg finner frem.

Lær meg alt jeg gjøre må

så himlen blir mitt hjem.

(Salmer, nr. 187)

Dette er vår felles oppgave i Kirken. Det er vårt felles ansvar. Vi er alle Guds barn, og vi må undervise hverandre. Vi må hjelpe hverandre å «finne frem». Det er det vi skal prøve å gjøre i dag.

Forberedelse til å undervise

Dere ser av alt materiellet jeg har spredt utover dette bordet at jeg prøver å forberede en leksjon. Er det et kjent syn? Det er dagens leksjon – en leksjon for dere. Det å forberede seg til enhver leksjon, er hardt arbeid og det tar tid. Med det i sinne, la meg oppfordre dere til å begynne tidlig å tenke på og planlegge en hvilken som helst leksjon dere skal holde.

Hvis jeg for eksempel skulle holde en Søndagsskole-leksjon, ville jeg lese gjennom og begynne å be om denne leksjonen søndagen før. Da har jeg en hel uke til å be, søke inspirasjon, grunne, lese og se etter eksempler fra det virkelige liv som kan gi liv til mitt budskap. Dere blir ikke klar med leksjonen så tidlig, men dere vil bli forbauset over hvor mye som kommer til dere i løpet av uken, hvor mye Gud gir dere – ting som dere kan bruke når dere gjør de endelige forberedelsene.

Når vi snakker om forberedelse, la meg også oppfordre dere til å unngå en fristelse nesten alle lærere i Kirken møter. Det har iallfall vært min erfaring. Det er fristelsen til å dekke for mye stoff, fristelsen til å stappe mer inn i timen – eller mer inn i elevene – enn de er i stand til å ta imot! Husk på to ting i denne forbindelse. For det første underviser vi mennesker, ikke temaer. Og for det andre, hvert eneste leksjonsutkast jeg noensinne har sett, inneholder uunngåelig mer enn vi har mulighet til å dekke under den avsatte tiden.

Slutt å bekymre dere om dette. Det er bedre å plukke ut noen få gode ideer og få til en god diskusjon – og god læring – enn å mase og stresse i et forsøk på å få med hvert eneste ord i håndboken. I materialet jeg har foran meg, har jeg allerede tre eller fire ganger mer innhold enn jeg har mulighet til å formidle til dere i den avsatte klasseperioden i dag. Så, i likhet med dere, har jeg måtte velge. Jeg sparer noe av materialet til en annen dag.

En avslappet stemning er helt avgjørende om dere ønsker å ha Herrens ånd til stede i klassen. Vær så snill å aldri glemme det. For mange av oss stresser. Vi stresser rett forbi Herrens ånd i et forsøk på å overvinne klokken i et helt meningsløst kappløp.

Undervisningsdemonstrasjon

La oss gå tilbake til den glimrende samtalen mellom president Packer og eldste Perry for å finne kjernepunkter til å lykkes i den store oppgaven å undervise og lære. For å gjøre det, skal vi gå til et klasserom her i Kirkens hovedkvarter, hvor vi skal vekselvirke omtrent på samme måte som vi håper dere vil gjøre i deres klasserom hvor enn dere måtte være i verden. Dette er spontant og ikke innøvd, akkurat som klassene deres er. Læreren har gjort sitt beste for å forberede seg og be – jeg forsikrer dere om at jeg har gjort det – og det samme har elevene. Etter å ha holdt en åpningsbønn for leksjonen, vil vi nå stole på at Herrens ånd vil veilede oss i vår undervisning.

Velkommen til klassen. Dette er ment å være en gjennomsnittlig klasse, mer eller mindre. Noen av dere vil ha flere elever, noen færre, men prinsippene for å undervise vil i all hovedsak være de samme uansett størrelse på klassen. Her har vi 15 aldeles perfekte og nydelige mennesker i vårt publikum, og den sekstende er dere, der ute i verden.

Lytt etter nye ideer, ting som kanskje bare vil komme til dere. Det trenger ikke ha noe å gjøre med det vi sier. Men det er slik Ånden fungerer. Vær åpne for tilskyndelser om hvordan dere kan undervise. Og husk at dere kan undervise! Dere kan dette!

Alle kan undervise

Eldste Perry stilte president Packer et spørsmål midtveis i deres samtale: «Hva ville du sagt til en ny lærer?» Hvis noen nettopp var blitt kalt, hva ville du rådet ham eller henne til å gjøre? Hva ville du sagt for å hjelpe denne læreren å fatte mot og være i stand til å ta imot kallet, utføre det og glede seg over det?

Bror Charles W. Dahlquist II: Du kan gjøre det.

Eldste Holland: Du kan gjøre det. Alle kan undervise. Det var det president Packer sa da han besvarte spørsmålet fra bror Perry.

Han viste til skriftsteder som lover deg at du kan klare det. Skriftene gir alltid oppmuntring. Kommer du på noen skriftsteder?

Eldste Jay E. Jensen: Moroni 10:17.

Eldste Holland: Moroni 10, det siste kapitlet i Mormons bok, en flott oppsummering om gaver. Vil du lese det, bror Jensen?

Eldste Jensen: «Og alle disse gaver kommer ved Kristi Ånd, og de kommer til hver enkelt ettersom han vil.»

Eldste Holland: Så flott.

Eldste Jensen: Det utelukker ingen.

Eldste Holland: Ingen blir utelatt. Noen ganger tror vi det betyr: «Alle unntatt jeg, alle kan undervise unntatt jeg, eller alle kan lede unntatt jeg.» Slik er det ikke. Dette er gaver til alle. Legg merke til en liten advarsel i den forbindelse, når vi først er inne på temaet. Bror Jensen, les de første linjene av vers åtte.

Eldste Jensen: «Og videre ber jeg dere innstendig, mine brødre, om ikke å fornekte Guds gaver, for de er mange, og de kommer fra den samme Gud» (Moroni 10:8).

Eldste Holland: Jeg tror vi kan ha litt lett for å «fornekte». Vi holder på en måte igjen. Når vi får et kall, eller vi skal stå overfor et klasserom – og det kan være en ganske nervepirrende opplevelse for noen og enhver – er det noe i oss som sier: «Jeg kan ikke, og jeg vil fornekte. Jeg vil fornekte at denne gaven kan komme. Jeg vil fornekte at gaven er min. Jeg vil, på en måte, fornekte kallets autentisitet.» På en måte er det vel det vi sier. Det Moroni sier her er: «Ikke fornekt»: «[Fornekt ikke] Guds gaver, for de er mange.»

«Be, og dere skal få»

Jeg tenker på noe Frelseren selv sa direkte til sine disipler i Det nye testamente, og jeg har fått høre at det er et løfte og en erklæring i Skriftene som gjentas mer enn nesten noen annen. Noen sa at en eller annen variant av det finnes hundre ganger i Skriftene. Hvis det bare var nevnt én eller to ganger, kunne vi vel ha tatt det til oss én eller to ganger, men noe som gjentas 20, 40, 60 eller 80 ganger, er åpenbart av stor betydning for Herren.

Er det noen som vet hva dette løftet er?

Søster Vicki F. Matsumori: Jeg vil tro det er skriftstedet som sier noe om at når man ber og banker på, skal man få.

Eldste Holland: Akkurat. Søster Matsumori, siden du har ledet oss inn på det, kan du lese Matteus 7:7? Dette er fra Bergprekenen, og det er ett av mange skriftsteder hvor dette løftet uttrykkes.

Søster Matsumori: «Be, så skal dere få, let, så skal dere finne, bank på, så skal det lukkes opp for dere.»

Eldste Holland: Takk. Jeg elsker den friske, klare, forklarende tonen i dette løftet. Hvis vi ber, skal vi motta, og hvis vi banker på, skal det bli åpnet for oss. Vi kan klare dette.

På dette stadiet begynner vi å få noen ideer. Jeg vil be søster Kathy Hughes i Hjelpeforeningens generalpresidentskap om å være vår skriver. Vi har et tema på gang her, gitt oss av president Packer i hans samtale med eldste Perry. Og det er «Undervisningens gave». Vil du skrive det på tavlen som en overskrift for oss, søster Hughes?

Vi skal lage en liste over noe av det vi ønsker å huske om hvordan man søker undervisningens gave. Søster Matsumori ga oss nettopp første punkt: «Be, søk og bank på åndelig sett.» Dette er kanskje det mest grunnleggende kravet for en lærer som søker denne gaven som Gud har lovet oss.

Eldste W. Rolfe Kerr: Jeg tror det er veldig viktig for oss å trekke en konklusjon her, og til og med ha den foran oss. Det som kommer av å be, er at vi mottar. Det som kommer av å søke, er at vi finner. Vi banker på, og det blir åpnet for oss.

Eldste Holland: La oss skrive det på tavlen, søster Hughes, at vi kommer til å motta. Det er et løfte i dette.

Bror Orin Howell: I sammenheng med det, liker jeg Lukas 12:12, hvor det står: «For Den Hellige Ånd skal lære dere i samme stund hva som er rett å si.»

Eldste Holland: Det begynner å åpne opp en helt ny verden, for vi sier alltid dette til misjonærene. Vi sier hele tiden til misjonærene at de må åpne sin munn, og at hvis de har forberedt seg og gjort sitt beste, vil Gud gi dem det de trenger når de trenger det. Det er en storartet og helt ny tanke når det gjelder det å be og motta når man trenger det. Det er et fantastisk vers, Orin.

Søster Tamu Smith: Noen ganger når jeg er i situasjoner hvor jeg føler meg overveldet, for eksempel når jeg som konvertitt til Kirken blir bedt om å undervise en klasse som stammer fra pionerene, vil Ånden tilskynde meg til å si ting jeg ikke føler meg tilbøyelig til å si. I 2. Mosebok 4:12 står det: «Gå nå du! Jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale.» Og jeg tror vi må være villige til å la Ånden påvirke oss til å si disse tingene, selv om vi kanskje ikke føler at vi har alle svarene, og la vår himmelske Fader utføre sin oppgave med å tale gjennom oss.

Eldste Holland: For et storartet vers. I alle de årene jeg har diskutert dette emnet, tror jeg ikke jeg har hørt det verset blitt brukt, så takk, søster Smith. Og bakgrunnen for dette er selvfølgelig den overveldende oppgaven Moses hadde fått og som Israels barn hadde med å frigjøre seg fra sine problemer. Det er det vi alle står overfor. Det er et kjempefint vers til å si: «Bare ikke bekymre deg, det vil bli gitt deg.» Takk for den henvisningen.

Ha disse sitatene i mente hvis dere skal undervise om dette emnet. Dere kan bruke disse og mange, mange flere.

Undervis fra Skriftene

Eldste Steven E. Snow: Når mange av oss blir kalt til å undervise, blir vi helt overveldet på grunn av oppgavens omfang og føler oss uegnet og uforberedt. Men hvis vi vil gjøre vårt beste for å studere de ressursene vi er gitt, fordyper oss i Skriftene og så bare stoler på Ånden, vil vi bli hjulpet gjennom prosessen. Jeg tror vi noen ganger blir overveldet ganske enkelt fordi vi ikke vet nok.

Eldste Holland: Absolutt. Alle føler det slik, enhver lærer som noen-sinne har undervist, har følt det slik. Jeg tror det er rimelig å hevde at vi som er her representerer Kirkens samlede innsats for å gi folk godt materiell. Vi har virkelig godt pensummateriell. Vi har gode leksjonsbøker. De gjør ikke undervisningen av seg selv, men det er betryggende å vite at vi ikke er alene om dette. Vi behøver ikke finne opp hjulet på nytt. Vi har fantastiske ressurser, og vi skal snakke mye om dem i dag. Det hjelper oss å ikke føle oss fullt så overveldet.

Da president Packer snakket med eldste Perry, sa han: «Jeg har alltid satt min lit til […]», enten på talerstolen eller foran en klasse. Han sa han aldri ville gå noe sted uten dem. Hva var det han snakket om?

Søster Julie B. Beck: Skriftene.

Eldste Holland: Så avgjort Skriftene. Kan du skrive som nummer 2, søster Hughes: «Undervis fra Skriftene.»

Jeg tror ikke vi kan overdrive eller overvurdere dette i vår undervisningsrolle i Kirken. Det er ganske naturlig at det er selve evangeliets kjerne, Skriftene, vi er kalt til å undervise om, helt fra Primær og opp til våre voksengrupper, alle våre tenåringsgrupper, både hjemme og i Kirken. Jeg blir påminnet om noe som sies i Alma 31 – et av mine favorittvers som jeg syns sier dette så godt som noe vers jeg vet om i Skriftene.

Alma hadde påtatt seg en svært alvorlig oppgave, en svært vanskelig oppgave – misjonen til zoramittene – og han hadde nettopp hatt sin samtale med Korihor. Han finner ut hva som fungerer for ham, og han finner ut hva som ikke gjør det i denne utfordringen om å undervise og vitne.

Bror Wada, vil du lese Alma 31:5?

Bror Takashi Wada: «Og da forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøye-lighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig — ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet som hadde hendt dem – derfor mente Alma det var nødvendig at de skulle prøve Guds ords kraft.»

Eldste Holland: Mange takk. I årenes løp har dette blitt et favorittskriftsted for meg. Vi har alle vers som vi bruker om og om igjen, og jeg har ofte brukt dette verset. «Og da forkynnelsen av ordet» – ordets kraft – «hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig – ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet,» og de har hatt rikelig med sverd i denne boken og i livet, «eller noe annet,» alle de andre slagmarkene, konfliktene og utfordringene. «Derfor mente Alma det var nødvendig at de skulle prøve Guds ords kraft.»

Et annet ord for dyd er kraft. Da kvinnen kom for å røre ved minnedusken på Kristi kappe i hendelsen i Det nye testamente, sa han: «En dyd (engelsk utgave) gikk ut fra meg» (Lukas 8:46). Men i det opprinnelige greske Nye testamentet (og i det norske) brukes ordet kraft.

Alma sier altså at vi skulle prøve Guds ords kraft, siden det har slik en mektig virkning.

Bror Wada: Jeg tror alle kommer til kirken for å lære noe og ønsker å bli næret. I Jakobs bok 2:8 står det: «Og jeg går ut fra at dere er kommet hit opp for å høre Guds behagelige ord, ja, det [Guds] ord som leger den sårede sjel.» Det føles godt når noen kommer bort til meg etter en leksjon og sier: «Det var nøyaktig det jeg ønsket å høre. Jeg trengte det.»

Eldste Holland: Et dypsindig poeng. Takk, bror Wada, for folk kommer til kirken for å få en åndelig opplevelse. Det er derfor de kommer. Vi kommer til kirken, og vi samles ved anledninger som denne for høre Guds ord, for å høre erklæringer, Ånden, vitnesbyrd og overbevisning. I vanskelige tider, når vi trenger å bli helbredet, vil ikke det verden har å by på være nok. Vi kommer for å bli helbredet av Guds ord.

Søster Matsumori: For de fleste Primær-lærere er det å undervise barn fra Guds ord, virkelig en utford-ring. De leser ikke, de har ikke sine egne skrifter, de er ikke kjent med dem, om ikke de har blitt undervist i familien. Det kan være en utfordring.

Eldste Holland: Godt poeng. Her har vi en erfaren Primær-lærer som gir oss en liten påminnelse om at vi må innse at vi vil få barn i alle utviklingsstadier, og at vi må hjelpe dem frem gradvis – slik barn trenger å bli hjulpet frem. Viktig påminnelse, søster Matsumori.

Bror Dahlquist: Det samme gjelder unge menn og unge kvinner. Hvis de skal forstå det, må de, som Nephi sa, kunne anvende det. De må kunne forholde seg til det.

Eldste Holland: De må anvende det på seg selv (se 1. Nephi 19:23).

Bror Dahlquist: De trenger at det blir blåst liv i Skriftene.

Eldste Holland: Ja, og vi snakker om mange erfaringer her – noen erfaringer i hjemmet, noen i Seminar og Institutt. Vi snakker om noe som må vokse med tiden i våre unge menn og våre unge kvinner. Vi skal ikke være utålmodige om det tar en stund å utvikle dette.

Eldste Jensen: Så langt har diskusjonen vår dreid seg om de fire standardverkene. Men vi har også andre skrifter.

Eldste Holland: Ja. Vil du si noe om levende profeter?

Eldste Jensen: Vi har gode håndbøker, og vi har tidsskrifter og historier. Er de ikke effektive?

Eldste Holland: Vi har virkelig godt materiell, for ikke å snakke om de levende profeter, halvårlige generalkonferanser og publikasjonene som sendes ut til Kirken. Vi har et vell av Guds ord tilgjengelig for oss, og vi burde benytte oss av det.

Søster Kathleen H. Hughes: Dette vekker et spørsmål hos meg. Vi ser ofte, slik eldste Oaks påpekte i en annen tale han holdt, at vi bare overfladisk anerkjenner at håndboken finnes, og så gjør vi som vi vil. Hvorfor gjør vi det? Hvordan kan vi hjelpe våre brødre og søstre å forstå at håndbøkene er til for vår oppbyggelse?

Eldste Holland: Ja, det er en god påminnelse. Den passer med eldste Jensens kommentar. I lys av deres flotte innlegg og den innsikt dere har gitt meg, ny innsikt om ordets kraft og den helbredelse, den hjelp og det lys det kan gi oss, blir jeg minnet om en historie president Packer fortalte De tolvs quorum for noen år siden. Han snakket om en streng vinter i Utah, da unormalt mye snø hadde drevet hjorteflokkene svært lavt ned i noen av dalene. Noen av dem var fanget av gjerder og omstendigheter ettersom de var utenfor sitt naturlige tilholdssted, og velmenende, engasjerte og dyktige organisasjoner prøvde å fôre hjortene og hjelpe dem gjennom vinterens krise. De la ut høy overalt og gjorde sitt aller beste under omstendighetene. Senere ble et enormt antall av disse hjortene funnet døde. De som tok seg av disse dyrene etterpå sa at magene deres var fulle av høy, men at de likevel hadde sultet i hjel. De hadde blitt fôret, men ikke næret.

Alle lærere må huske at vi må «nære ved Guds gode ord». Vi kan bli fôret også. Det kan være en morsom del av det, men betydningen av undervisning er det å få næring forankret i Guds ord.

Undervis ved Ånden

Søster Hughes, kan du skrive opp nummer tre: «Undervis ved og med Ånden»?

Herrens ånd er den egentlige læreren, og det var derfor jeg for en stund siden sa: «Lytt.» Lytt med hjertet. Lytt med sjelen, og dere vil kunne få følelser eller tilskyndelser som ikke har noe å gjøre med det vi sier. Det kan være noe veldig personlig, det kan angå noe i hjemmet, noe i et ekteskap eller med et barn, men det er Ånden, og det er den egentlige læreren.

En linje i Lære og pakter 43:16 sier at dere skal bli undervist fra det høye. Vi er redskaper, og det er våre tunger og lepper, men læreren befinner seg i det høye.

Det er godt for undervisningen at klassen kjenner hverandre og blir litt bedre kjent, så vi skal gjøre det med Orin Howell.

Orin, når ble du medlem av Kirken?

Bror Howell: Jeg ble medlem av Kirken i juni 1996.

Eldste Holland: Hvor ble du medlem av Kirken, bror Howell?

Bror Howell: I Bosnia.

Eldste Holland: Hva gjorde du i Bosnia, bror Howell?

Bror Howell: Jeg var i militæret den gangen.

Eldste Holland: Hvor i Bosnia og i hva ble du døpt?

Bror Howell: Jeg ble døpt i Tuzla, i en russisk bar som var gjort om til kirkesal. Vi fikk tak i et motordeksel til en stridsvogn, snudde det opp-ned, bar det inn i kirkesalen og brukte det som døpefont.

Eldste Holland: Her har vi en flott ung mann i militæret, som blir påvirket av andre siste-dagers-hellige i militæret, og han får et vitnesbyrd om evangeliet og ønsker å bli døpt. Så i en provisorisk kirkesal under en krig, ble motordekselet fra en stridsvogn snudd opp-ned for å lage et slags basseng, fylt med vann, og Orin fylte bassenget. Han ble døpt. Orin, hvem bekreftet deg som medlem av Kirken under disse omstendighetene?

Bror Howell: Det gjorde du, eldste Holland.

Eldste Holland: Jeg hadde det storartede privilegium, sommeren 1996, å få bekrefte Orin Howell som medlem av Kirken i Tuzla i Bosnia. Det var krig, og vi kjempet for våre liv. Denne flotte unge mannen er nå høyprest og virker trofast i Kirken her i Saltsjødalen. Han er et svært distingvert medlem av klassen vår i dag. Takk, Orin, for den lille beretningen. Det hjelper klassen å bli litt bedre kjent med hverandre.

Jeg skal la bror Howell gi oss videre innsikt i temaet «undervisning ved Ånden». Slå opp i kapittel 50 og en rekke vers som vi ofte bruker med misjonærene. Vi skulle bruke dem like mye på alle. Bror Howell, vil du lese Lære og pakter 50:13?

Bror Howell: «Derfor stiller jeg, Herren, dere dette spørsmål: Hva ble dere ordinert til?»

Eldste Holland: For å endre vektleggingen litt for bredere formål her, la oss sette inn ordet kalt istedenfor ordinert. Ordinert er prestedømsspråk, og vi skal snakke om det generelle kallet til å undervise. Så: «Derfor stiller jeg, Herren, dere dette spørsmål: Hva ble dere [kalt] til?»

Bror Howell, nå kan du lese Herrens svar i vers 14.

Bror Howell: «[Til] å forkynne mitt evangelium ved Ånden, ja, ved Trøsteren som ble utsendt for å undervise i sannheten.»

Eldste Holland: Det er et skriftsted som underbygger det vi vil frem til og allerede har sagt, nemlig at den egentlige læreren er Ånden. Jeg er ikke læreren, og dere er ikke lærerne. Vi trenger alle å være mottakelige for Den hellige ånd, for himmelens veiledning, som er læreren. Vi må «forkynne [evangeliet] ved Ånden, ja, ved Trøsteren som ble utsendt for å undervise i sannheten.»

Så en påminnelse: Hva om vi prøver å gjøre det på en annen måte? Hva om vi prøver å undervise uten Ånden, eller ikke gir akt på eller er mottakelige for Ånden? Hva er Herrens dom over den slags undervisning?

Søster McKee, vil du lese vers 18?

Søster Maritza McKee: «Og hvis det skjer på noen annen måte, er det ikke av Gud.»

Eldste Holland: Si det én gang til. Det er så sterkt.

Søster McKee: «Og hvis det skjer på noen annen måte, er det ikke av Gud.»

Søster Beck: Betyr dette at om jeg setter meg ned og studerer mine bøker og håndbøker og lager en leksjonsplan, at jeg ikke kan følge den? Jeg forbereder meg, men jeg må være forberedt til å sette planen til side og følge Åndens veiledning med den forberedelsen jeg har?

Eldste Holland: Er det noen kommentarer til det spørsmålet før jeg gir mitt svar? Det er et berettiget spørsmål.

Bror Dahlquist: Ånden hvisker ikke bare når man står oppe og ikke bruker notatene. Jeg tror Ånden kan hviske under de første forberedelsene og når man setter sammen leksjonen. Det er akkurat som generalkonferansen. Generalkonferansen har en fantastisk evne til å påvirke oss, men det ligger mye forberedelse bak.

Eldste Holland: Ok, la oss få noen flere kommentarer om dette. Hvilken rolle spiller læreren, og hvilken rolle spiller Ånden?

Søster Beck: Jeg forberedte meg. Jeg jobbet med det. Men om noen i klassen min har hatt en spesiell utfordring den uken, kan det forandre dynamikken i leksjonen. Hjelp meg å forstå hvordan kan jeg finne balansen mellom å være forberedt og å motta veiledning og si det som kommer til meg eller bruke et annet skriftsted.

Eldste Holland: Det er et kjempefint spørsmål, og alle lærere vil komme ut for det.

Eldste Kerr: Jeg tror nøkkelen – i tillegg til å forberede seg og samle Herrens ord – er å ikke låse seg fast i leksjonsplanen, men å la den ligge i bakgrunnen og være åpen for tilskyndelser.

Eldste Holland: Det ville ikke vært rimelig å bare komme inn i et klasserom og si: «Jeg har ikke forberedt meg, men Ånden vil veilede oss.» På den annen side å være så fastlåst i forberedelsene at vi ikke er mottakelige for noen tilskyndelser underveis, er å gå til den andre ytterligheten.

Jeg tror søster Beck styrer oss i retning av en kombinasjon av disse. Vi har forberedt oss, men vi er åpne for Ånden, og vi er frie til å bevege oss hvor enn vi bør gå akkurat der og da i vår presentasjon.

Eldste Snow: Vi må forstå at hvert eneste medlem av klassen kanskje vil dra hjem med en litt forskjellig tilskyndelse fra Ånden, og det er så viktig at Ånden er til stede. Men hvor mange av oss har ikke vært i en klasse hvor det har vært en god diskusjon på gang, og læreren har sagt: «Dette er en veldig god diskusjon, men jeg må bli ferdig med leksjonen.»

Eldste Holland: Ja, vi har alle hørt det.

Eldste Snow: Og iblant går vi glipp av muligheter når vi gjør det.

Eldste Holland: Ja, det gjør vi. Og vi må lære å tilpasse oss og være følsomme for disse tilskyndelsene, slik at vi gjør det beste ut av situasjonen og utnytter den muligheten.

Søster Hughes: Dette har alltid vært et veldig interessant og litt forvirrende spørsmål for meg. Hvordan vet vi, og hvordan kan en lærer vite at han eller hun underviser med Ånden? Jeg vet det ikke. Jeg vet ikke om jeg alltid føler meg sikker på det når jeg underviser.

Eldste Holland: Har noen en kommentarer til det? Hvordan kan læreren vite om han eller hun underviser ved Ånden? Hva kan være et tegn på det, eller gjør dere det bare i tro og håper at det skjer, selv om dere ikke alltid vet det?

Eldste Jensen: Jeg har samme spørsmål. Og jeg lurer på om ikke svaret finnes, iallfall for meg, i Lære og pakter 50:21-22:

«Derfor, hva er så grunnen til at dere ikke kan innse og forstå at den som mottar ordet ved sannhetens Ånd, mottar det slik som sannhetens Ånd taler?

Derfor, den som taler og den som mottar, forstår hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen.»

Eldste Holland: Kanskje litt glede Kathy. Det at du føler glede i ditt hjerte, er iallfall ett tegn.

Eldste Jensen: Står læreren der oppe, som det snakkende hodet, og presenterer uten å innby til deltakelse? Jeg har et lite sitat liggende i Skriftene mine som angår det verset, og jeg tror jeg har fått en ny forståelse av det når vi har snakket om det i dag. Eldste Scott sa dette på et av Kirkens skoleverks møter: «Sørg for rikelig med deltakelse, for når en elev bruker sin handlefrihet på denne måten blir Den hellige ånd i stand til å veilede. Det hjelper eleven å huske budskapet. Når elevene setter ord på sannhetene, blir de bekreftet i deres sjel og deres personlige vitnesbyrd blir styrket» (Richard G. Scott: Å forstå og etterleve sannhet [tale til lærere i Kirkens skoleverk 4. feb. 2005], s. 3).

Eldste Holland: Så flott. Det minner meg om noe president Marion G. Romney en gang sa: «Jeg vet alltid når jeg har talt under Åndens innflytelse fordi jeg har lært noe jeg ikke visste.» Han er læreren, og plutselig enten sier eller tenker han ting han ikke hadde tenkt på før – eller om han hadde tenkt dem før, har de kommet med ny glede og ny kraft. Det kan være noen måter å få et tegn på om man underviser med Ånden.

I mange tilfeller vet vi det ikke. Vi gjør alt vi kan, og vi håper at hundretusenvis av ting skjer i menneskenes hjerter eller vil skje på grunn av denne erfaringen eller andre erfaringer i Kirken, men vi vil kanskje aldri få vite det.

Kanskje det er en del av lærerens guddommelige kall å være et redskap og så gå videre og stole på at vi har vært så åndelige og hengivne som vi kan, for så å la den personlige åpenbarings mirakel fortsette. Jeg syns det er en veldig tilfredsstillende tanke om undervisning og det å være lærer.

Ansvar for å lære

Punkt 4: «Hjelp eleven å ta ansvar for læringen.»

Hva gjør man når man kommer til en klasse, hvor det ikke skjer noe særlig – hvor noen sier med sitt kroppsspråk: «Bare prøv å undervise meg. Jeg kommer til å sitte henslengt i denne stolen, sitte med bøyd hode og se på skoene mine. Og når jeg ser på deg, kommer jeg til å skule.» Det er kanskje ikke alltid så ille, men jeg har hatt noen slike klasser. Vi har vel alle vært i situasjoner hvor det virket som om elevene ikke ønsket å lære. Hvordan hjelper vi elevene å gjøre det?

Søster Beck: Noen ganger jobber jeg med å utforme spørsmål. Men jeg tror det er dette vi vil frem til: Jo flere spørsmål vi kan få fra elevene om noe, jo mer engasjert er de i læringen.

Det minnet meg om da Joseph Smith leste et skriftsted i Jakobs brev, og det vekket spørsmål i hans sinn og han sa: «Hvordan kan jeg få vite det? Vil jeg noensinne få vite det? Hvis ikke jeg finner ut av dette, vil jeg aldri vite det.» Han var i læremodus da han atspurte Gud. Men det er en utfordring for meg som lærer – det er ikke så mye spørsmålene jeg stiller som betyr noe, men hva som skjer som hjelper elevene å stille spørsmål så Den hellige ånd kan undervise dem.

Eldste Holland: En av mine favorittbøker i Kirken er skrevet av en gammel venn og professor ved BYU, Dennis Rasmussen. Den heter The Lord’s Question. Den gir noen eksempler på hvordan Herren alltid underviser ved hjelp av spørsmål. Så tidlig som Adam sa Herren: «Hvor er du?» (1. Mosebok 3:9). Han vet nøyaktig hvor Adam er. Men han trenger å vite om Adam vet hvor Adam er. Det er derfor han stiller spørsmålet: «Adam, hvor er du?» Og så videre: «Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Lukas 2:49.) Hele sitt liv underviste Frelseren ved å stille spørsmål. Mange av åpenbaringene – jeg vet ikke hvor mange, jeg har ikke telt etter – men veldig mange av åpenbaringene i Lære og pakter kom som svar på et spørsmål som profeten eller brødrene stilte Herren.

Søster Matsumori: Jeg har strevd litt med dette emnet i forhold til barn, selv da president Packer sa han ønsket å lære. For å være ærlig mener jeg det er et konsept for viderekomne å tro at eleven vil ta ansvar for læringen, særlig når det er snakk om små barn. Så hvordan kan en Primær-lærer klare det?

Eldste Holland: Det er et godt poeng. Hva gjør man om det er det man står overfor, og man fremdeles er læreren? Man må uansett prestere. Det er forresten punkt 4 fordi vi vet at det er et litt mer modent og litt mer avansert konsept. Men det er noe vi trolig snakker for lite om, så la oss snakke om søster Matsumoris spørsmål. Et barn, en Seminar-lærer, en 14 år gammel lærer eller ungpike – iblant er de ikke særlig interessert, eller iallfall later de som de ikke er det. De er nok mer interessert enn de ønsker å gi inntrykk av, men de oppfører seg ikke som de er interessert. Hvordan takler vi det? Hvordan hjelper dere dem?

Bror Wada: Læringen skjer ikke alltid i klasserommet. Noen ganger skjer den utenfor. Da jeg lærte om Kirken hendte det at misjonærene underviste meg om noe, og en uke senere tenkte jeg på det og sa: «Det er sånn det er.» Så vi behøver ikke forutsette at læringen absolutt må finne sted der og da.

Eldste Holland: Godt poeng. Jeg er sikker på at det var Herrens ånd som virket på deg i en uke, eller uansett hvor lang tid som trengtes.

Det er en gjenganger blant undersøkere av Kirken. Vi vil at Ånden skal virke på dem i timer og dager etter at misjonærene har gått eller før de kommer tilbake til neste diskusjon.

Søster Naomi Wada: Noen ganger har barn så mange spørsmål, og jeg har forberedt så mange eksempler, erfaringer eller visuelle hjelpemidler at jeg ikke får brukt alle. Noen ganger går tiden med til å besvare spørsmål. Er det i orden? Jeg har prøvd å forenkle leksjonen, og om det så bare er ett emne jeg kan fokusere på og være i stand til å undervise dem om, så føler de seg iallfall vel.

Eldste Holland: Bra. Du sa det bedre enn jeg gjorde i begynnelsen. Ikke prøv å gjøre for mye. Med et Primær-barn – kanskje med et hvilket som helst barn, kanskje med oss alle – om vi bare kan formidle én idé, ett prinsipp, noe godt og viktig som bror Wada føler en uke senere, er det trolig verdt hele klasseperioden. Så ta det med ro. Ikke vær redd for det.

Eldste Kerr: Det hun nettopp sa har åpnet mine øyne. Er det ikke slik at det blir mye mer spennende å være i klasserommet når barna eller de voksne i klassen stiller spørsmål?

Eldste Holland: Noen reagerer.

Eldste Kerr: De tenker.

Eldste Holland: Hva om dere står overfor en situasjon hvor eleven ennå ikke deltar, og byrden en stund hviler på dere?

Bror Bruce Miller: Burde vi gå videre med leksjonen da, eller burde vi stanse opp og gjøre noe som kan innby Ånden, selv om vi allerede har hatt en åpningssang, en bønn eller en åndelig tanke? Om den fortsatt ikke er der, skal vi da, istedenfor å gå videre med leksjonen stanse opp og si: «Ok, hvordan kan vi innby Ånden her?»

Eldste Holland: Er det noen som vil svare på det?

Eldste Snow: Jeg tror det er en langsiktig prosess. Det skjer ikke under den første leksjonen. Jeg tror man iblant bare må gjøre sitt beste, og så vil det komme en tid da det virkelig fungerer, når Ånden er der og alle har bidratt til klassen. Og så stanser man opp og sier: «Ser dere hva som skjer nå? Ser dere forskjellen?»

Eldste Holland: Tidligere sa søster Hughes: «Hvordan vet vi om vi har hatt Ånden?» Det kan være spørsmålet bror Miller ønsker å få svar på – med denne passive klassen foran meg, hvordan vet jeg hvor godt jeg gjør det? Sentralt i dette, både for dem og for dere, står spørsmålet om hvordan dere føler dere. Kan dere føle at Herren er med dere, at Herren elsker dere, at dere har gjort deres beste, at han elsker dem? Hvis vi bare kan føle noe for evangeliet, hvis vi bare kan være glad i hverandre, så er det en begynnelse. Og er barna passive, kan det hende at dere ikke kan undervise dem ennå, men dere kan være glad i dem. Og er dere glad i dem i dag, kan dere kanskje undervise dem i morgen.

Men jeg tror det er helt opp til oss. Det står ikke på dem. Kan vi være glad i dem fra start til mål, vil mirakler skje, den slags mirakler dere snakker om.

Hvis jeg som lærer ønsker spørsmål fra deg som elev, må jeg kanskje nøre litt opp under det, slik vi har prøvd å gjøre her i dag. Jeg kan prøve å stille et spørsmål som så vil leve sitt eget liv, og alt jeg behøver å gjøre er å dirigere trafikken for å få elevene til å delta.

Nå vil jeg gjerne stanse opp litt og komme med en redaksjonell kommentar. En lærer vet kanskje at bror Merrill talte om et emne på konferansen og sier: «Bra. Jeg går til biblioteket og henter det videoklippet. Jeg kan vise bror Merrill for klassen.»

Det er helt i orden. Vi burde gjøre det en gang iblant. Men audiovisuelle hjelpemidler er nettopp det – hjelpemidler. De kan ikke erstatte en leksjon. Bruk dem slik dere bruker krydder når dere lager mat – til å smakssette, til å høyne, til å fremheve, til å berike. Et kart, et maleri, et videoklipp eller et hovedpunkt skrevet på tavlen, kan ofte bety forskjellen mellom en god leksjon og en glimrende leksjon. Men ingen vil vel ha et måltid som bare består av krydder? Så jeg vil be alle innstendig om ikke å overdrive bruken av visuelle hjelpemidler. De er ingen erstatning for læreren, de er ingen erstatning for kursmateriellet og de er ingen erstatning for Herrens ånd. Bruk dem når dere trenger dem.

Søster Wada: Det er et barn som virkelig forstyrrer i Primær-klassen, og jeg prøver å forestille meg dette barnet kledd i hvitt, som et Herrens åndebarn. Hovedsaken er at vi alle er Guds barn, og at den intelligensen, selv om formen er liten, kom hit til jorden for å lære noe, og det er en grunn til at han er der. Det hjelper virkelig å tenke sånn.

Eldste Holland: Mange takk. Det er en fin kommentar.

Bror Howell: Det jeg hører er at noen ganger er læreren den som lærer, og eleven den som underviser.

Eldste Holland: Det er nesten alltid slik at læreren vil få mer ut av det enn klassen. Det er en av gledene med å undervise.

Bær vitnesbyrd

La oss runde av. Punkt 5, to ord: «Bær vitnesbyrd.»

La oss avslutte på den måten enhver lærer må avslutte sin leksjon, både i Kirken og hjemme, med et vitnesbyrd.

I mange år har jeg elsket historien president Packer har fortalt så mange ganger om William E. Berretts Søndagsskole-lærer da han var gutt. En eldre dansk bror ble kalt til å undervise en klasse med vanskelige gutter. Det virket ikke særlig passende. Engelsken hans var så som så. Han hadde fremdeles en særpreget dansk aksent, var mye eldre og hadde store gårdbrukerhender. Likevel skulle han undervise disse ustyrlige 15-åringene. All logikk tilsa at dette ikke passet særlig godt. Men bror William E. Berrett pleide å si – og det er dette president Packer siterer – at denne mannen på et eller annet vis klarte å undervise dem til tross for alle disse hindringene. Han klarte å røre ved disse ustyrlige 15-åringenes hjerte og forandre deres liv. Bror Berretts vitnesbyrd var følgende: «Vi kunne ha varmet hendene våre på varmen fra hans tro.»

Enhver elev fortjener iallfall det. Vi holder kanskje ikke den mest fantasifulle leksjonen. Vi er kanskje ikke så dyktige med audiovisuelle hjelpemidler (selv om vi kan bruke de vi er fortrolige med). Men vi kan gi alle våre elever noe av varmen fra vår tro, og de kan varme sine hender på den.

Jeg har blitt smertelig skuffet i årenes løp, over flotte leksjoner som holdes av lojale og begavede lærere, som av en eller annen grunn på slutten av leksjonen sier: «Da er tiden ute. Bror Jones, kan du holde avslutningsbønn?» Og så er den over. Ingen lukking av bøkene, ingen øyenkontakt en stund, ikke snakk om å roe ned for å si: Hvor har vi vært? Hvor skal vi? Hva vil Herren at vi skal gjøre? I noen tilfeller – og nå overdriver jeg kanskje litt, men jeg vil understreke et poeng – blir det ikke nevnt med et ord hva dette skulle bety for eleven eller for læreren. Jeg går min vei og tenker: «Lurer på hva han følte om det. Lurer på hva han mente om det eller hva det skulle bety for ham eller meg.» Så stor innsats blir lagt for dagen for å formidle en læresetning, et prinsipp, et kart eller et videoklipp til elevene, men ikke et snev av personlig vitnesbyrd om hva læresetningen eller prinsippet betydde for læreren, som skulle være den som ledet oss, førte oss og gikk med oss.

Som president J. Reuben Clark jr. en gang sa: «La aldri deres tro være vanskelig å oppdage.» La meg gjenta det. «La aldri deres tro være vanskelig å oppdage.» Så aldri tvilens frø. Unngå forsøk på å markere dere selv og forfengelighet. Prøv ikke å blende alle med hvor geniale dere er. Blend dem heller med hvor genialt evangeliet er. Ikke tenk på hvor de tapte stammene eller de tre nephittene befinner seg. Tenk heller litt mer på hvor eleven befinner seg, hva som foregår i hans hjerte, hva som foregår i hennes sjel, hungeren, iblant de nesten desperate åndelige behovene til medlemmene. Undervis dem. Og bær fremfor alt vitnesbyrd for dem. Vær glad i dem. Bær vitnesbyrd fra dypet av deres sjel. Det vil være det viktigste dere sier til dem hele timen, og det kan redde noens åndelige liv.

Si at dere «taler i [deres] sjels kraft» (Alma 5:43). Jeg elsker det uttrykket. Jeg vil vitne av hele min sjels kraft. Hvis vi føler for det kan vi stille forsamlingen samme spørsmål som han stilte sin, nemlig: «Tror dere ikke at jeg selv kjenner til disse ting?» Han fortsetter: «Jeg vitner for dere at jeg vet at disse ting som jeg har talt om, er sanne… Jeg sier dere at jeg vet selv at [de er] sanne (Alma 5:45, 48).

Jeg vet at Gud lever og at han elsker oss. Jeg vet at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn, verdens Frelser og Forløser. Jeg vet at dette er hans kirke, og jeg vet at undervisning er viktig.

Derfor vet jeg også at himmelen vil hjelpe oss om vi vil undervise slik vi her har beskrevet. Og dette er ikke alt, dette er bare en begynnelse. Velkommen til en søken etter undervisningens gave. Men når vi søker denne gaven og ber om den, hvis vi bare vil be, lete og banke i åndelig forstand, hvis vi vil undervise fra Skriftene, hvis vi vil undervise ved og med Den hellige ånd, hvis vi vil hjelpe eleven å ta ansvar for egen læring og hvis vi vil bære vitnesbyrd om de sannhetene vi har undervist om, vil Gud bekrefte for oss og for våre elever Jesu Kristi evangeliums budskap.

Brødre og søstre fra fjern og nær over hele verden, Jesu Kristi evangelium betyr alt for meg. Det betyr virkelig alt for meg. Det er hele livet. Det er mitt håp, min trygg-het og min søken etter frelse. Det er alt jeg ønsker for mine barn og mine barnebarn.

Og jeg føler det jeg føler for evangeliet på grunn av dere, fordi sånne som dere underviste sånne som meg. Et eller annet sted i de små Primær-klassene, på de første familiens hjemmeaften, i diakonenes quorum, på en misjon og overalt hvor vi befinner oss, var det sånne som dere som underviste sånne som meg. Og jeg er ikke alt jeg ønsker å være ennå. Jeg er ikke alt jeg burde være, men hva enn jeg kommer til å bli, så skyldes det gode lærere, begynnende med mine kjære foreldre og enhver annen god person som har påvirket meg på veien, frem til og innbefattet de storartede råd og quorumer jeg nå er medlem av, hvor jeg kan bli undervist av Det første presidentskap og De tolvs quorum, andre generalautoriteter og slik flotte ledere i hjelpeorganisasjonene som dere.

Jeg bærer vitnesbyrd om kjærlighet. Jeg vet at Gud elsker oss. Det vet jeg delvis fordi jeg elsker dere, og jeg elsker å undervise. Jeg ber om at vi alle må bli bedre til å undervise, i Jesu Kristi navn, amen.

• Velg ut noen ideer fra eldste Hollands presentasjon som du kan anvende som elev eller som lærer.

• Eldste Hollands klassediskusjon fokuserer på fem prinsipper. Tenk gjennom dem, og lag så en plan for hvordan du ville undervist noen andre om disse prinsippene.

• Hva viste eldste Holland om læring og undervisning i tillegg til det han snakket om?

«Da jeg var medlem av grenen i Colonia Suiza i Uruguay, fikk jeg som 13-åring mitt første kall som Primærs president. Jeg var både president og lærer. Jeg husker at jeg ble beskikket og fikk en håndbok, og oppdraget gikk ut på å gi barna leksjonene og undervise dem i evangeliet. Jeg åpnet håndboken, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvordan man holdt en leksjon. Så jeg ba. Jeg sa: ”Himmelske Fader, jeg må holde leksjonen for barna neste søndag. Vil du hjelpe meg?” Jeg mottok Åndens innflytelse, og jeg lærte å undervise fordi Ånden underviste meg.»

Søster Delia Rochon

«Jeg vil aldri glemme en spesiell søndagsmorgen. Vi var i Athi River i Kenya, og det var en ung mann der som reiste seg og holdt en tale på nadverdsmøtet kun ved hjelp av Skriftene. Det var så mektig. Han kan ikke ha vært mer enn 15 år gammel. Jeg kunne ikke slutte å smile, og jeg tenkte: ”Du store, jeg skulle virkelig ønske at alle kunne høre denne unge mannen bære vitnesbyrd og tale og forkynne om Kristus.”»

Søster Kathleen H. Hughes

«En gang satt jeg sammen med et seks år gammelt barnebarn, og hun sa: ”Jeg vil lære hvordan jeg studerer Skriftene.” Og jeg tenkte: ”Hun er bare seks. Kan hun virkelig få noe særlig ut av Skriftene?” Så jeg sa: ”La oss slå opp i 1. Nephi kapittel 1, og hvis du leser noe du forstår eller om det betyr noe spesielt for deg, kan du streke under det. Og hvis du vil si noe om det, kan du skrive om det.” Så vi begynte med det verset: ”Jeg, Nephi, ble født av gode foreldre” (1. Nephi 1:1), og hun stoppet opp og sa: ”Jeg har gode foreldre.” Hun skjønte det fra første linje. Hun merket Skriftene sine, og hun sa: ”Jeg skal lese ut Mormons bok før jeg blir døpt.” ”Noen dager,” sa hun, ”forstår jeg ingenting.” Men det gjorde inntrykk på henne å lese det første verset i Mormons bok, første gang hun prøvde det.»

Søster Julie B. Beck

«Noen ganger når man underviser, prøver man å arbeide med Ånden, undervise med Ånden og bruke Skriftene. Men min erfaring er at den som formidler det vi underviser om i forhold til elevens behov, er Ånden. Derfor har det hendt at elever har kommet til meg og sagt: ”Takk for at du sa det og det,” mens jeg tenkte: ”Sa jeg det? Når da?” Jeg lurer på om vedkommende egentlig hørte Herrens røst, og alt jeg gjorde var å legge forholdene til rette, ved hjelp av Skriftene, ved hjelp av Ånden, til at eleven kunne motta det budskapet han eller hun trengte.»

Søster Delia Rochon

«Vår største oppmuntring er Herrens klare tilskyndelser – tilskyndelser om at vi er Herrens redskap, at dette er hans klasse, dette er hans Kirke og dette er hans folk. Så gjelder det å reagere på Ånden på en ærlig måte. Generelt sett vil pensummateriellet gi oss rammeverket, vår kurs og vår retning gjennom året. Men vi er til enhver tid mindre enn vi skulle være som lærere i Herrens hender hvis vi ikke er villige til å sette til side noe vi har forberedt og følge de tilskyndelsene Herren gir oss. Vi må si: ”Det er nå det gjelder. Det er nå jeg har sjansen til å undervise.”

Foreldre opplever dette hele tiden. Foreldre må gripe mulighetene til å undervise fordi de kanskje aldri vil komme igjen. Vi må forberede oss så godt vi kan, og så stole på at Herren vil lede oss i uventede muligheter i en klasse. Vi må være forberedt til å gå hvor Han leder oss.»

Eldste Jeffrey R. Holland

«Jeg så et storartet eksempel da jeg underviste sammen med to misjonærer. De underviste i den femte diskusjonen. Den ene misjonæren var tysk, kunne språket og hadde vært på misjon i flere måneder. Den andre var ganske ny, og det var første gang han hadde undervist i femte diskusjon.

Jeg fulgte med. Den ene var selvsikker. Han var en god misjonær. Han underviste med frimodighet. Den andre måtte støtte seg litt til leksjonsplanen, men mens jeg fulgte med på disse to, kom Ånden gjennom dem begge. Så uansett hvilket nivå vi befinner oss på som lærere, kan Ånden hviske til oss når vi har gjort vår del. Det var herlig å se.»

Bror Charles W. Dahlquist II

«Jeg tror man trygt kan si at vi ikke lykkes om en elev etter 40 minutter kommer ut fra klasserommet og sier: ”Var ikke det flott?” Hvis det slutter når eleven forlater klasserommet, tror jeg vi har mislyktes med undervisningen i et varig perspektiv. Vår undervisning skulle være så tankevekkende, så god åndelig sett, så ny og interessant at elevene sier til seg selv: ”Jeg følte så mye at jeg vil tenke på det i ettermiddag, i morgen, neste uke og neste måned.” På den måten vil vår leksjon begynne å leve sitt eget liv og frembringe nye tanker.

Det finnes en reell fare for at en klasseromsfremføring kan bli så selvforsynt eller blendende at elevene blir underholdt i 45 minutter og sier: ”Gjett om jeg gleder meg til å komme tilbake og bli underholdt neste uke” – uten å vie betydningen av det de har lært en eneste tanke i løpet av uken eller måneden.»

Eldste Jeffrey R. Holland

«Vær tålmodige, og mist fremfor alt ikke Ånden. Vi kan ikke på noen måte bli fornærmet, sinte eller skuffet over at vi har jobbet så hardt med leksjonen, og det likevel virker som om elevene ikke er med oss. Vi må bare være tålmodige og vise dem kjærlighet. Det foregår mer inni dem enn vi tror.»

Eldste Jeffrey R. Holland

«Jeg gikk i morgen-Seminar, og jeg føler at min Seminar-lærer tok ansvar for å undervise oss. Han antok at vi mottok det budskapet han ga oss. Det hendte at vi kom til Seminar i pyjamas. Det hendte at noen av oss hadde med oss puter og ulltepper. Det hendte at pikene malte neglene sine mens de hørte på undervisningen hans, men vi var velsignet med en Seminar-lærer som gikk ut ifra at vi lyttet til ham. Vi deltok ikke i samtalen, men det gikk aldri en dag i Seminar hvor jeg ikke fulgte med og lyttet både med ørene og hjertet til det han sa.

Jeg tror at når vi som lærere har gjort alt vi skal gjøre, når vi har gjort vår del og Ånden er til stede, kan vi anta at elevene tar ansvar for å lytte.»

Søster Tamu Smith

Undervisningens gave

1. Be, let og bank på i åndelig forstand.

2. Undervis fra Skriftene.

3. Undervis ved og med Ånden.

4. Hjelp eleven å ta ansvar for læringen.

5. Bær vitnesbyrd.