2007
Godhet
Juni 2007


Fra venn til venn

Godhet

«Jeg ønsker å være snill og god» (Barnas sangbok, 83.)

Bilde

Da jeg var 16 år og gikk på videregående skole i Seoul i Korea, inviterte en klassekamerat som var siste-dagers-hellig, meg med til en aktivitet i grenen. Jeg var forundret over hvor mange som hilste på meg som om jeg var en gammel venn. Jeg tenkte: «For en fantastisk kirke dette må være som har så vennlige medlemmer!»

Søndag gikk jeg tilbake til kirken og ble igjen hilst varmt velkommen. Jeg ble også presentert for misjonærene, og de begynte snart å undervise meg i evangeliet. To måneder senere ble jeg døpt og bekreftet. Jeg hadde ikke ennå en dyp forståelse av evangeliet, men jeg følte godt for prinsippene jeg hadde lært. Jeg likte spesielt frelsesplanen og læren om evig fremgang. Det var en trøst å vite at hvis jeg ville gjøre alt jeg kunne selv, ville Frelseren gjøre resten. Men medlemmenes varme omtanke var det som virkelig fikk meg til å bli medlem av Kirken.

Siden da har jeg prøvd å være hyggelig mot alle jeg møter. Jeg ønsker å gi videre den godheten jeg ble vist av medlemmene i den grenen. Jeg ønsker aldri å være en hindring for noen som slutter seg til Kirken.

Etter dåpen hjalp jeg til med å gjøre rent i kirkebygningen og på området rundt hver lørdag. Ingen ba meg om å gjøre det. Jeg gjorde det fordi jeg følte det var en stor ære. Da jeg ble ordinert til diakon, lærte jeg at en av mine oppgaver var å holde møtehuset rent og ryddig. Jeg fortsatte å gjøre dette, og det var fremdeles en glede. Men på en måte var det mer givende da det ikke ble forventet av meg.

Så gjør alltid deres plikt, barn. Men nøl ikke med å gjøre mer enn dere blir bedt om. Dere vil få stor glede av den slags tjeneste.

Selv om jeg ikke gikk i Primær som barn, lærte jeg hvilken velsignelse Primær er da jeg selv fikk barn. En gang flyttet familien vår inn i et nytt hus i Seoul sentrum. Etter at vi hadde flyttet inn, oppdaget vi at det var noen dårlige underholdningssteder i nabolaget. Min hustru og jeg var bekymret for hvordan dette ville påvirke våre barn. En dag hørte vi vår datter og hennes yngre bror snakke sammen i baksetet i bilen. «På skolen kan det tenkes at noen venner spør deg hvorfor du bor i et slikt dårlig strøk,» sa datteren vår. «Men ikke bry deg om det. I Primær lærer vi hvordan vi skal etterleve Jesu Kristi evangelium. Så lenge vi følger Jesu læresetninger, vil vi være vi trygge.»

Sønnen min svarte: «Ja, det spiller ingen rolle hvor vi bor hvis vi velger det rette.»

De snakket med hverandre, ikke med oss. Mens jeg lyttet, følte jeg stor takknemlighet for deres fantastiske Primær-lærere. Både min datter og sønn vokste opp og ble trofaste siste-dagers-hellige. Så vær glad for Primær, og gjør det lærerne forteller dere. Da vil dere bli bedre og tryggere personer.