Den oransje bilen
Tidlig i vårt ekteskap gikk min hustru og jeg på skole i det nordøstlige USA, der vintrene er strenge og det brukes mengder av veisalt. Etter noen vintre begynte karosseriet på den gamle bilen vår å ruste, og det endte med at en passasjer tråkket gjennom gulvet i bilen. Optimistisk kjøpte jeg noen aluminiumsplater og nagler, og vi ringte til mine foreldre og spurte om vi kunne besøke dem i helgen og arbeide på bilen.
Vi kom frem sent fredag kveld, og min far og jeg sto tidlig opp lørdag for å arbeide på bilen. Vi tok ut gummimattene og begynte å se etter solid metall som vi kunne feste metallplatene til. Men vi fant ikke annet enn rustent metall. Taust så vi på hverandre, la mattene på plass igjen og gikk for å spise frokost.
Etter at vi langsomt og forsiktig hadde tatt den fem timer lange kjøreturen tilbake til leiligheten vår, ringte telefonen da vi kom inn. Mor hadde kommet til at hun «trengte» en ny bil og lurte på om vi ville ha den gamle. Far advarte oss og sa at bilen var tre år gammel og hadde gått mange kilometer. Da spøkte mor med at den ikke kunne være så altfor ille – den var blitt kjørt av en som betalte full tiende. Vi lo, og da vi hadde lagt på telefonrøret, danset vi rundt i leiligheten til ære for denne manna fra himmelen.
Den oransje bilen var kjempefin. Den hadde fire dører, klimaanlegg og ikke noe rust. Vi hadde den fortsatt da vi var ferdige med studiene og da vi begynte å arbeide. Men etter seks år og ytterligere 129 000 km var den nå den stygge bilen som jeg brukte på vei til arbeidet. Den skinnende oransje lakken var nå falmet av solen, klimaanlegget virket ikke lenger, vinduet på førersiden gikk ikke ned, og min mor skulle igjen kjøpe ny bil (fordi det virkelig trengtes denne gangen). Prisen for den gamle bilen ved byttet var så lav at mine foreldre bestemte seg for å gi den til oss.
Vi gledet oss over å ha en nyere bil, men lurte på hva vi skulle gjøre med den oransje bilen. Jo da, den var stygg, men motoren var god. Vi kunne få noen dollar for den hos en skraphandler, men vi følte begge at vi skulle se etter en som vi kunne gi den til.
Søndag morgen gikk jeg inn på sekretærkontoret for å spørre om menighetssekretæren trengte en bil. Han og hans hustru hadde flere tenåringer. Han smilte og sa nei takk. Han trengte ikke en bil til. Men i et hjørne i kontoret satt et medlem og skrev noe. Han ble oppmerksom da han hørte snakk om en bil, så jeg gikk gjennom den lange listen av ting som ikke virket. Men jeg forsikret ham om at den hadde gode dekk, motoren var pålitelig, og den kunne ikke være så altfor dårlig siden den alltid var blitt kjørt av en som betalte full tiende.
Han og hans hustru hadde bare én bil, og han arbeidet om natten og hun om dagen. Han hadde gitt avkall på bedre arbeidsmuligheter fordi han da ville trengt bilen samtidig med sin hustru. En bil nummer to ville gjøre det mulig for dem å øke inntekten og åpne muligheter for forfremmelse for ham. Så vi ga dem den gamle oransje bilen.
Dette ville bare ha forblitt et kjært minne hvis det ikke hadde vært for vår samtale tre måneder senere. Dette medlemmet og hans hustru ville at vi skulle få vite mer om hvordan deres situasjon var da vi ga dem bilen. Slik det ofte er med unge ektepar, hadde de lite penger, og da deres første barn ble født, hadde utgiftene økt hurtigere enn inntekten. De var kommet til å ligge etter med tienden og syntes det var fryktelig leit. For hver måned som gikk, følte de det verre, men de kunne ikke se hvordan de kunne løse dilemmaet. Det var gått seks måneder uten at de hadde betalt tiende, og de hadde bedt og følt at de måtte gjøre det som var riktig for Herren. Den søndagmorgenen jeg kom inn på sekretærkontoret, holdt han på å skrive ut en tiendesjekk, og han lurte på hvordan han skulle klare sine økonomiske forpliktelser neste måned.
Først ble jeg flau fordi jeg hadde spøkt med at bilen var blitt kjørt av en som betalte full tiende. Men etter hvert som jeg tenkte over situasjonen, forundret det meg hvordan Herren holder sine løfter når vi holder våre. Blekket var ikke engang tørt på sjekken hans da løsningen på hans dilemma uvitende vandret gjennom døren.
Jeg har ofte tenkt tilbake på det eksempel på tro som dette unge paret viste. Det trøster meg å vite at hvis jeg viser tro, kan en eller annen et eller annet sted være på riktig sted til riktig tid til å hjelpe meg å løse mitt problem. Hvor takknemlig jeg er for å ha en Fader i himmelen som kjenner oss så godt at han kan velsigne oss endog før vi er ferdige med å vise vår tro.