Fotball eller misjon?
I likhet med andre fremtidige misjonærer måtte Lohran Saldanha Queiroz bestemme seg for om han skulle reise på misjon eller ei. Men ved siden av å bestemme seg for om han skulle gi avkall på skole, arbeid, familie og venner i to år, var det et annet vanskelig valg Lohran måtte ta: reise på misjon eller få anledning til å spille profesjonell fotball i Brasil.
Lohran, som er medlem av Barra da Tijuca menighet, Rio de Janeiro Brasil Jacarepaguá stav, har fotball i blodet. Hans far, Milton, er ganske enkelt kjent som Tita i hele Brasil. Han har spilt profesjonelt i fem land, vunnet mange titler, vært toppscorer i landet og spilt på landslaget.
Tita la tidlig merke til sønnens dyktighet. «I oppveksten hadde jeg alltid en fotball i nærheten,» minnes Lohran. «Min far har alltid oppmuntret meg. Jeg begynte å følge med ham når han skulle trene, da jeg var tre eller fire år og har alltid vært sammen med profesjonelle spillere siden da.»
Lohran begynte med formell trening i Mexico da han var 6 år. Hans far spilte fotball der på den tiden. Innen han var 12 år, deltok han i elitekonkurranser i Brasil. Og da han var 17, spilte Lohran i juniorligaen – snarveien til profesjonell rekruttering. Lohran syntes å være på vei til å bli fotballhelt. Men 18-årsdagen nærmet seg raskt, og han begynte å tenke mer alvorlig på misjonærtjeneste.
Lohran forklarer dilemmaet: «Jeg ønsket å være fotballspiller, og jeg ønsket å være misjonær. Man forventer at en spiller går rett over fra juniorlaget til den profesjonelle ligaen. Å ha et avbrudd på to år og så forvente å komme med igjen når man er 21 år, er nesten utenkelig.»
Da Lohran var 17 år, tok han noen avgjørelser som førte til det han kaller begynnelsen til sin omvendelse. Han satte seg som mål å lese i Mormons bok hver dag, faste og be. Han deltok oftere i GUF, på temakvelder og andre aktiviteter i Kirken. Og da han begynte å arbeide regelmessig med misjonærene, ble han glad i menneskene han besøkte og ba for. Han ønsket at de skulle få evangeliets velsignelser. Hans ønske om å reise på misjon begynte å vokse. Men når ville det være best for ham å gjøre det? Og hva ville skje med fotballkarrieren etter et to års avbrudd?
Lohran søkte å få vite Guds vilje gjennom faste og bønn. Samme uke la han merke til Kirkens tidsskrift New Era som de nylig hadde mottatt hjemme hos ham, og han begynte å bla gjennom det. Han ble tiltrukket av artikkelen «Isdrømmer» om skøyteløperen Chris Obzansky, som avbrøt en lovende skøytekarriere for å reise på misjon da han var 19, og dermed gikk glipp av anledningen til å delta under vinter-OL 2006.
Det var spesielt ett avsnitt som fanget Lohrans oppmerksomhet: En gang Chris satt på et nadverdsmøte og lyttet til Unge menns president som fortalte om sitt eget misjonskall, sa Ånden til Chris: «Du trenger å reise på misjon når du fyller 19, ellers får du det vanskelig i livet.» Chris sa: «Budskapet var så klart at jeg faktisk snudde meg for å se om det var noen der. Følelsen kom igjen 10 ganger sterkere, og jeg visste at jeg måtte reise på misjon.»1
Lohran smiler. «Da jeg leste dette, følte jeg at det var skrevet til meg. 19 år er alderen Herren har foreskrevet. Jeg forsto at dette var svaret jeg trengte, og det var som en veldig byrde ble tatt fra ryggen min.» Nå var tiden inne for Lohran til å reise på misjon. Han snakket med biskopen, gjorde de nødvendige forberedelser og trakk aldri avgjørelsen i tvil. «Det var ikke engang vanskelig å bestemme seg for å kutte ut fotballen,» sier han, «for jeg visste at det var riktig tid å gjøre det.»
Lohran virket i landets hovedstad, i Brasil Brasilia misjon. Han ble kjent som «eldste Glad» på grunn av sin smittende entusiasme. «Jeg er overordentlig glad for å hjelpe mennesker og dele med dem det jeg vet er sant,» sier han. «Det er så givende å se folk forandre sitt liv etter at de har lært evangeliet å kjenne.»
Men i likhet med alle misjonærer fikk han sin del av vanskeligheter. «Det er åpenbart at misjonærlivet ikke bare er moro,» sier han. «Man opplever vanskeligheter, svake øyeblikk da man føler ensomhet, men alt dette er for intet å regne sammenlignet med skattene som ledsager en misjon. Dette er år jeg aldri kommer til å glemme. De vil alltid være i mitt sinn og, enda viktigere, i mitt hjerte.»
For noen måneder siden fullførte han en vellykket misjon. Nå som han er hjemme igjen, har han begynt i et fotball-lag i Rio de Janiero og tror at han vil få anledning til å fortsette sin fotballkarriere. Med tro sier han: «Jeg venter nå på at muligheter skal melde seg, muligheter som vår himmelske Fader vil velsigne meg med.»