Evangeliets klassikere
Nadverden – og offeret
David B. Haight ble født 2. september 1906 i Oakley, Idaho, som sønn av Hector C. og Clara Tuttle Haight. Han giftet seg med Ruby Olson i Salt Lake tempel 4. september 1930. Før han ble kalt til generalautoritet, hadde han en fremgangsrik karrière innen detaljhandel, var borgermester i Palo Alto, California, og presiderte over Den skotske misjon. Han ble ordinert til apostel 8. januar 1976. Han døde 31. juli 2004, 97 år gammel.
Under generalkonferansen i april for et halvt år siden var jeg forhindret fra å tale fordi jeg var rekonvalesent etter en alvorlig operasjon. Mitt liv er blitt spart, og jeg har nå en kjærkommen anledning til å takke for de velsignelser, den trøst og spontane hjelp jeg fikk av mine Brødre i Det første presidentskap og De tolvs quorum, samt av andre strålende medarbeidere og venner som jeg skylder så meget og som slo ring om min kjære hustru, Ruby, og min familie, og ga av sin tid og viste dem oppmerksomhet og husket dem i sine bønner…
Den kvelden da det virkelig var kritisk, forsto jeg at noe veldig alvorlig hadde hendt med meg. Alt skjedde så raskt – smerten satte inn med så stor intensitet – min kjære Ruby ringte til legen og vår familie, mens jeg sto på mine knær, lente meg over badekaret for å finne støtte og litt lindring og håpet at smertene ville slippe taket. Jeg ba min himmelske Fader inntrengende om å spare mitt liv en stund til så jeg kunne få litt mer tid til å arbeide for hans verk – hvis det var hans vilje.
Mens jeg fremdeles ba, begynte jeg å miste bevisstheten. Sirenen fra sykebilen er det siste jeg husker før jeg mistet bevisstheten og ble liggende bevisstløs i flere dager.
Den intense smerten og alt oppstyret av mennesker opphørte. Jeg befant meg nå i en rolig og fredelig atmosfære, og alt var stille og skjønt. Jeg ble oppmerksom på to personer som sto et stykke borte på en høyde, den ene sto litt høyere enn den andre. Jeg kunne ikke skjelne tydelige ansiktstrekk. Personen som sto høyest, pekte på noe som jeg ikke kunne se.
Jeg hørte ingen stemmer, men var klar over at jeg befant meg i helliges nærvær og i en hellig atmosfære. I timene og dagene som fulgte, ble jeg om og om igjen minnet om den evige misjon og opphøyede plass Menneskesønnen har. Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at han er Jesus Kristus, Guds Sønn, alles Frelser og hele menneskehetens Forløser, som skjenker uendelig kjærlighet, barmhjertighet og tilgivelse og er verdens lys og liv. Jeg visste fra før at dette var sant, og hadde aldri tvilt eller vært skeptisk til det. Men på grunn av Ånden som virket på mitt hjerte og min sjel, forsto jeg nå disse guddommelige sannheter på en helt uvanlig måte.
Jeg ble vist et syn om hans jordiske virksomhet – hans dåp, hans undervisning, hans helbredelse av syke og lamme, parodien på en rettssak, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten. Deretter fulgte scener fra hans jordiske virksomhet meget detaljert skildret, og de bekreftet beretninger i Skriften gitt av øyenvitner. Jeg ble undervist, og min forstands øyne ble åpnet av Guds hellige ånd så jeg skuet mange ting.
Den første scenen skildret Frelseren og hans apostler i værelset ovenpå samme kveld som han ble forrådt. Etter påskemåltidet underviste han om og gjorde i stand Herrens nadverd for sine kjæreste venner til minne om sitt forestående offer. Det ble så levende skildret for meg hvor overmåte stor kjærlighet Frelseren hadde til hver enkelt. Jeg var vitne til hvor stor omsorg han hadde for betydningsfulle detaljer – han vasket alle apostlenes støvete føtter, brøt og velsignet det mørke brødet og velsignet vinen. Deretter fulgte den fryktelige avsløringen om at en av dem kom til å forråde ham.
Han forklarte hvorfor Judas forlot dem, og fortalte de andre om hva som snart skulle skje.
Deretter fulgte Frelserens høytidelige tale da han sa til de elleve: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden» (Johannes 16:33).
Vår Frelser ba til sin Fader og erkjente at Faderen var kilden til hans myndighet og makt, ja, også til det evige liv som skjenkes til alle som er verdige.
Han ba: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus».
Deretter tilføyde Jesus ærbødig:
«Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre.
Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til» (Johannes 17:3-5).
Han ba ikke bare for disiplene som var tatt ut av verden og som hadde vært trofaste mot sitt vitnesbyrd om ham, «men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg» (Johannes 17:20).
Da de hadde sunget en salme, gikk Jesus og de elleve til Oljeberget. Der i haven, på en måte som overgår vår fatteevne, påtok Frelseren seg byrden av menneskehetens synder fra Adam til verdens ende. Hans pine i haven var så intens, forteller Lukas oss, at «svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden» (Lukas 22:44). Han gjennomgikk kvaler og bar en byrde som intet menneske ville være i stand til å bære. I denne kvalens stund overvant Frelseren all Satans makt.
Den herliggjorte Herre åpenbarte for Joseph Smith følgende formaning til hele menneskeheten:
«Derfor befaler jeg deg å omvende deg…
For … jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg…
Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore…
Derfor befaler jeg deg igjen å omvende deg for at jeg ikke skal ydmyke deg med min allmektige kraft, og at du bekjenner dine synder for at du ikke skal lide disse straffedommer» (L&p 19:15-16, 18, 20).
I disse dagene da jeg var bevisstløs, fikk jeg ved Den hellige ånds gave og kraft en mer fullkommen kunnskap om hans misjon. Jeg ble også gitt en mer fullstendig forståelse av hva det vil si å bruke myndigheten, i hans navn, til å låse opp døren inn til mysteriene i himmelens rike til frelse for alle som er trofaste. Min sjel ble om og om igjen undervist om det som fant sted da han ble forrådt, da parodien på en rettssak fant sted, ja, da endog en av Guddommen ble hudstrøket og pisket. Jeg var vitne til at han i sin svekkede tilstand kjempet seg oppover høyden mens han bar korset, og at han ble lagt oppå korset mens det lå på marken, så de primitive naglene kunne drives inn i hans hender, håndledd og føtter med en klubbe for å holde hans legeme fast til korset til offentlig beskuelse.
Korsfestelse – den forferdelige og pinefulle død han led – var valgt fra begynnelsen av. Gjennom denne ulidelige død steg han ned under alle ting, slik det er nedtegnet, så han gjennom sin oppstandelse kunne stige opp over alle ting (se L&p 88:6).
Jesus Kristus døde i den bokstavelige betydning som vi alle kommer til å dø. Hans legeme lå i graven. Den udødelige ånd som tilhørte den Jesus som var utvalgt til å være menneskehetens Frelser, gikk til de myriader av ånder som hadde forlatt jordelivet etter å ha vist varierende grad av rettferdighet mot Guds lover. Han lærte dem om de «overordentlig strålende tidender om forløsning fra dødens lenker og mulig frelse … [som var] en del av [vår] Frelsers forutbeskikkede og særpregede tjeneste for den menneskelige familie».1
Jeg kan bare i liten grad formidle til dere det dype inntrykk disse scener har hatt på min sjel. Jeg fornemmer deres evige betydning og forstår at «intet i hele frelsesplanen på noen måte, hva betydning angår, kan sammenlignes med denne den mest gjennomgripende av alle begivenheter, nemlig vår Herres sonoffer. Det er den aller viktigste enkeltstående ting som noensinne har funnet sted i hele skaperverkets historie, og er den urokkelige grunnvoll som evangeliet og alle andre ting hviler på»,2 slik det er blitt sagt.
Fader Lehi lærte sin sønn Jakob og oss som lever i dag:
«Derfor kommer forløsningen i og gjennom Den Hellige Messias, for han er full av nåde og sannhet.
Se, for å oppfylle de krav loven stiller, ofrer han seg selv som et offer for synd for alle dem som har et sønderknust hjerte og en angrende ånd, og for ingen andre kan lovens krav oppfylles.
Hvor viktig er det ikke derfor å gjøre dette kjent for jordens innbyggere, så de kan vite at intet kjød kan bo i Guds nærhet uten at det skjer ved Den Hellige Messias’ fortjeneste, barmhjertighet og nåde, han som nedlegger sitt liv i kjødet og tar det igjen ved Åndens kraft, så han kan tilveiebringe de dødes oppstandelse, idet han er den første som skal oppstå.
Derfor er han førstegrøden for Gud, ettersom han skal gå i forbønn for alle menneskenes barn, og de som tror på ham, skal bli frelst» (2. Nephi 2:6-9).
Den mest verdifulle tilbedelse vi er med på under nadverdsmøtet, er den hellige ordinans som nadverden utgjør, for den gir oss anledning til å konsentrere oss i hjerte og sinn om Frelseren og hans offer.
Apostelen Paulus advarte de første hellige mot å spise dette brød og drikke denne Herrens kalk uverdig (se 1. Korinterbrev 11:27-30).
Vår Frelser underviste selv nephittene på følgende måte: «Den som spiser og drikker mitt kjød og blod uverdig, [bringer] fordømmelse over sin sjel» (3. Nephi 18:29).
De som verdig tar del i nadverden, er i harmoni med Herren og inngår en pakt med ham om alltid å minnes hans offer for verdens synder, om å påta seg Kristi navn og alltid minnes ham og holde hans bud. Frelseren lover at vi som gjør dette, alltid skal ha hans ånd med oss, og at vi kan arve evig liv hvis vi er trofaste inntil enden.
Vår Herre åpenbarte for Joseph Smith at «det er ingen gave større enn frelsens gave» (L&p 6:13), og i denne planen inngår nadverdens ordinans som en stadig påminnelse om Frelserens sonoffer. Han ga instruksjoner om at «det er tjenlig at medlemmene møter ofte sammen for å nyte brød og vin til minne om Herren Jesus» (L&p 20:75).
Udødelighet blir oss alle til del som en fri gave på grunn av Guds nåde alene, uten rettferdige gjerninger. Men evig liv er belønning for lydighet mot lovene og ordinansene i hans evangelium.
Jeg vitner for dere alle at vår himmelske Fader virkelig besvarer våre rettferdige bønner. Den større kunnskap som jeg har mottatt, har hatt stor innvirkning på mitt liv. Den hellige ånds gave er et uvurderlig eie som åpner døren inn til vår vedvarende kunnskap om Gud og evig glede.
Fra en generalkonferansetale som ble holdt i oktober 1989. Store bokstaver og tegnsetning er revidert.