Frihet til å danse
Ballerinaen glir over scenen – virvler i piruetter – og spretter så opp i luften så lett som om tyngdekraften var opphevet. I enhver bevegelse er hun et levende uttrykk for frihet.
I likhet med mange små piker besluttet Maria Victoria Rojas Rivera fra Chile – Mavi blant venner – da hun var fire år gammel, at hun ville bli ballerina. Og i likhet med alle de andre små pikene oppdaget hun raskt at den gratie og frihet hun så på scenen, hadde sin pris. Innsatsen og disiplinen som kreves for å bli profesjonell ballerina, er for mye for mange unge drømmere.
Prisen for drømmene
«Når man er liten, forstår man ikke hvilket offer som kreves,» sier Mavi. «Da jeg begynte med undervisning som 10-åring, sa lærerne til oss at halvparten av vårt liv ville gå med til dans. Vi måtte gi avkall på en mengde ting.»
Dette gjaldt for eksempel fritid og visse matslag. Mavi ville måtte bruke en mengde tid og innsats på å trene og øve. Hun måtte være påpasselig med hva hun spiste. Og etter skolearbeid og dans ville det ikke være mye tid igjen til venner.
Mavi kom til at drømmen var viktig nok til at hun ville prøve.
«Tenårene kan være en vanskelig tid,» sier hun. «Vennene mine forsto ikke alltid hvorfor jeg ikke spiste visse ting eller var ute sent med dem.»
Frihetens pris
Mavi lærte tidlig at det som syntes å være restriksjoner på hennes frihet, egentlig var den eneste måten hun kunne fri seg selv fra det som ville hindre henne i å nå målet.
«Jeg valgte å ikke være ute sent, og jeg valgte å bruke tid på å trene istedenfor å dra til kjøpesenteret sammen med mine venner,» sier Mavi. «Hvis jeg var trett fordi jeg var ute for sent, eller hvis jeg ikke kunne trinnene fordi jeg ikke trente, kunne jeg ikke danse.»
Slik disiplin er ikke lett, men Mavi sier at det er verdt det.
«Alle opplever til tider at de har lyst til å gi opp,» innrømmer Mavi, «men man kan velge. Disiplin kan virke restriktiv, men selvdisiplin er et valg. Og jeg valgte å akseptere denne livsstilen for å få danse.»
Et mer langsiktig mål
På et visst stadium i strevet for å bli ballerina innså Mavi at dans ikke var det eneste målet hun hadde eller det eneste verdifulle hun måtte ofre noe for.
Underveis fikk hun et ønske om å følge Jesus Kristus, og hun forsto at det ballett hadde lært henne om disiplin, også gjelder i evangeliet. På samme måte som vennene hadde lurt på hvorfor hun ville gjøre det hun gjorde for å danse, spurte de hvorfor hun etterlevde så strenge evangelieprinsipper.
«Jeg forklarte at vi har frihet til å velge, og jeg valgte å akseptere denne livsstilen for å bli fri for synd og ha Den hellige ånd med meg,» sier hun.
Eller som Frelseren sa det, må en disippel «ta sitt kors opp», som betyr å fornekte seg all ugudelighet og enhver verdslig lyst og holde Guds bud (se Joseph Smiths oversettelse, Matteus 16:26). Slik selvdisiplin leder til «frihet og evig liv gjennom alle menneskers store Mellommann», mens å prøve å leve uten å gi akt på budene fører til «fangenskap og død ifølge djevelens fangenskap og makt» (2. Nephi 2:27).
«Lydighet gir større frihet og fred enn alt annet,» sier Mavi. «Mine mål er ikke begrenset til dette liv på jorden, men inkluderer evigheten.»
Verdt offeret
Mavi beveger seg over scenen som et blad som bæres av vinden, og strekker seg og glir fra en bevegelse til den neste – développé og pirouette, glissade og grand jeté.
En ballerina kan bevege kroppen på måter som ville skade de fleste andre mennesker. Denne bevegelsesfriheten er vesentlig for å kommunisere med tilskuerne. Men selv om en god ballerina får hver bevegelse til å se lett ut på scenen, har hun gjort store anstrengelser utenfor scenen.
Etter åtte år med offer og timer med trening nesten hver dag, gikk hennes drøm i oppfyllelse på scenen – og i evangeliet.
«Folk synes det ser så vakkert og grasiøst ut,» sier Mavi. «Men bevegelsene er nøye kontrollert. Det krever stor styrke å kontrollere seg slik.»
Parallellen til evangeliet er viktig. Å følge Kristus krever styrke. Og belønningene er gode.
«Belønningen for så mye offer er at jeg kan danse,» sier Mavi. «Jeg føler meg sterk, og jeg føler Den hellige ånds veiledning i hvert trinn jeg tar – på scenen og ellers.»
Ikke ferdig med dansen
Ifølge Nephi må vi, når vi har fått et ønske om å følge Kristus og har blitt døpt og bekreftet, fremdeles holde ut til enden (se 2. Nephi 31:19-20). For Mavi krever ballett en lignende utholdenhet.
Etter å ha danset i Paraguay, vendte hun tilbake til Viña del Mar, Chile, for å undervise noen år. Nå ønsker hun å komme videre med dansen. Hun har satt seg nye mål som har ført henne til Argentina, Tyskland, Irland og Spania for å studere og prøve seg sammen med forskjellige ballettgrupper.
Hun vet at hun må fortsette å streve – både på scenen og i evangeliet. Hun må fortsette med disiplin hvis hun ønsker frihet til å danse. Og hun må fortsette i tro hvis hun ønsker friheten som en Kristi disippel har. «Dersom dere blir i mitt ord,» sa Herren, «da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere» (Johannes 8:31-32).
Dans med visdom
Mavi må gjøre en stor innsats utenfor scenen for å holde seg sunn og i form. Ved siden av å være påpasselig med hva hun spiser og få nok hvile, trener Mavi mye, og hun danser minst fem timer nesten hver dag. Men hun tar ikke vare på seg selv bare fordi hun er danser.
«Som medlem av Kirken forstår jeg at mitt legeme er min ånds tempel. Som kunstner trenger jeg at hver legemsdel fungerer riktig, derfor beskytter jeg dem så godt jeg kan. Men som medlem visste jeg allerede at jeg skulle gjøre dette.»
Hennes vitnesbyrd om at Visdomsordet er inspirert, har blitt styrket av hennes erfaring med ballett. «Når man behandler kroppen riktig, kan man se det,» sier hun.
Man må ta vare på seg selv for å være ballerina, men Mavi sier: «Vi skulle alle pleie vårt legeme, selv om vi ikke er dansere. Vi får ikke selv velge vårt legeme, men vi skulle alle være takknemlige for det vi har fått og ta vare på det. Det er en gave fra Gud, og vi har alle fått vårt legeme i en bestemt hensikt.»