Sagt av siste dagers hellige
Sammen på paktens sti
En av våre store visjoner som et stavspresidentskap er at vi som en stav skal gå sammen på paktens sti. På tidligere konferanser har vi brukt bildet av fjell- og skogstier som et symbol på paktens sti. Til tross for at de kan være kronglete, smale og krevende å gå er de ofte omringet av idyll og fredfullhet.
Da jeg var på en av mine mange reiser i vår slo det meg at det også kan finnes et annet bilde på hvordan livet på paktens sti kan oppleves for mange.
Et fenomen de fleste av oss kan kjenne seg igjen i er sikkerhetskontrollen vi finner på alle flyplasser. Praksisen varierer noe fra flyplass til flyplass, men prinsippene er de samme. For å få lov til å komme inn på flyet, og reise til ditt bestemmelsessted, må du inn på sikkerhetskontrollens smale sti. Her er det mye man skal huske på. Ut med PC, drikk opp vannet, ta av beltet, ut med toalettsaker, tilfeldig kontroll osv.
Jeg personlig elsker sikkerhetskontrollen. Jeg kunne funnet meg en stol og sittet og sett på folk der hele dagen. På samme måte som mange reiser på safari for å se på giraffer og løver, kunne jeg gjerne reist til Gardermoen for å se menneskearten i fri dressur.
Min erfaring er at det minimum er tre forskjellige profiler å finne i sikkerhetskontrollen til enhver tid:
Businessmannen eller kvinnen som begynner å blåse i nesen lenge før de engang har kommet inn i køen. De har gjort seg fortjent til en Fast track billett og benytter denne som et sertifikat til å kunne agere som om de er mye mer verdifulle enn alle andre. Det minste tegn til forsinkelse eller ineffektivitet virker å fornærme dem personlig.
De med store øreklokker er en annen gruppe. De virker like overasket hver gang over at det er deres tur, og begynner gjerne sorteringen først når de har kommet frem til bordet. De glemmer stort sett alltid å ta ut noe, men virker ikke videre affisert av det.
De belteløse er en siste gruppe. De har som vane å ta av seg sko og belte allerede når de går av flytoget og går gjerne med taktfaste barbeinte steg med alt de eier i hendene gjennom avreiseterminalen. De kommer inn i køen kaldsvettende med buksene på anklene og panikk i blikket.
Normalt sett er det slik en dag ved sikkerhetskontrollen vil forløpe seg.
På en reise tidligere i vår hadde jeg en opplevelse som skulle endre mitt syn på akkurat dette. Ved denne anledningen var det unormalt lang kø i sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Og da jeg snirklet meg nærmere, (og der avslørte jeg hvilken gruppe jeg befinner meg i), kunne jeg se at en relativt stor gruppe strevde med å komme seg igjennom kontrollen. Det var menn, kvinner, barn og ungdom i denne gruppen. Det var tydelig at de ikke hadde reist stort. De hadde vann i vannflasker og elektronikk i sekkene. De forstod åpenbart ikke personalet og personalet forstod ikke dem. Jeg kunne se mange rundt meg som blåste luft i nesen, himlet med øynene og irriterte seg over disse reisene. De måtte jo forstå hvordan de skulle oppføre seg! De hadde vel vært på en flyplass før?
Jeg skulle senere lære at disse reisende var ukrainske flyktninger. Familie og venner som var sammen på flukt. De hadde høyst sannsynlig sjelden eller aldri reist på denne måten. De kjente ikke spillereglene, allikevel ble de dømt i henhold til dem. De var bortkomne, slitne, redde og triste. Herren benyttet definitivt denne anledningen til å ydmyke meg og hjelpe meg vurdere dette i mitt eget liv.
Jeg tror dessverre altfor mange kjenner seg igjen i denne opplevelsen av paktens sti. Som disse stakkars flyktningene som ikke helt følte at de passet inn eller hadde forutsetninger for å lykkes.
Og kanskje noen av oss kjenner oss igjen i å stå å blåse luft i nesen og riste på hodet over våre brødre og søstre på stien som vi opplever ikke går på samme måte som oss.
Skal paktens sti være for alle, så må vi være rause og romslige med hverandre.
Frelseren, vårt perfekte eksempel, lærte oss dette gang på gang. Han evnet å se inn i menneskers hjerter og anerkjenne deres intensjoner. Vi kjenner alle til at han ba den av oss som var uten synd å kaste den første stein. En minst like viktig lærdom i denne beretningen fra Frelserens liv er at heller ikke han kastet stein.
Tenk på deg selv i ditt eget livs sikkerhetskontroll. Kjenner du deg igjen i å være så stresset at du ikke evner å føle Ånden? At du blir så overveldet over alt du skulle ha gjort og vært at du ikke evner å leve i nuet og glede deg over det du er og det du får til?
Kjenner du deg igjen i å gjøre absolutt minst mulig for å komme deg igjennom livet? Å føle at paktens sti er så krevende at du heller lar være? At du behandler evangeliet som et koldtbord hvor du velger de delene som passer deg best og unnlater de som krever for mye?
Kjenner du deg igjen i å dømme de rundt deg fordi de ikke etterlever evangeliet på måten du gjør? Og lar deg provosere av uperfekte ledere, dårlig forberedte taler eller temperaturen på nadverdsvannet?
Kanskje kjenner du deg igjen i å være alene i en kø full med mennesker og føle at du trenger hjelp, men ikke vet hvor du skal finne den?
“Som Jesu Kristi disipler skulle vi være eksempler på hvordan vi kan omgås andre – spesielt når vi har meningsforskjeller. En av de enkleste måtene å identifisere en sann etterfølger av Jesus Kristus på, er hvor medfølende vedkommende behandler andre mennesker.”
President Nelson April 2023
“Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.”
Min drøm, min visjon og mitt håp er at Drammen stav skal være en stav hvor akkurat du føler at du hører hjemme. At paktens sti, dog krevende og lang, skal være full av rause, inkluderende og kjærlige mennesker. Skal normene senkes? Selvfølgelig ikke. Heller ikke anerkjennelsen av at Herren ser på våre hjerter og på hvilken vei vi går.
Jeg gleder meg over evangeliet og vissheten om at det ligger en belønning og venter på dem som velger å holde seg på paktens sti. La oss igjen forplikte oss til å holde oss til våre pakter og til å søke ut den ene som vi kan hjelpe igjennom livets sikkerhetskontroll.