“Den kana’aneiske kvinnens saktmodighet”, Liahona, sep. 2023.
Jesu mirakler
Den kana’aneiske kvinnens saktmodighet
Hvilken rolle har tro og saktmodighet når vi søker de mirakler vi trenger?
The Woman of Canaan [Den kana’aneiske kvinnen], av Harold Copping, Bridgeman Images
Blant de utallige interaksjonene Jesus Kristus må ha hatt under sitt jordiske virke, er det en som er lett å hoppe over fordi den er kort og noen ganger misforstått: Den kana’aneiske kvinnen, beskrevet i Matteus 15:21–28.
Med noen ekstra bakgrunnsopplysninger kan vi imidlertid lære vakre sannheter om Jesu Kristi tålmodighet og medfølelse når vi blir kjent med denne sjelden nevnte kvinnen som hadde eksemplarisk tro og saktmodighet.
Bakgrunn
I Matteus 14 får vi vite at Frelseren var klar over døperen Johannes’ død. Han hadde blitt halshugget på grunn av Herodias’ oppfordring. Da han fikk vite om sin fetters død, forsøkte Jesus å trekke seg tilbake med skip til et “øde sted, hvor han kunne være for seg selv”, kanskje for å sørge, men folkemengden fulgte ham til fots (se Matteus 14:13). Med stor medfølelse tilbragte Kristus dagen sammen med folket og utførte til og med et av sine mektige mirakler, og mettet folkemengden med fem brød og to fisker (se Matteus 14:15–21).
Den kvelden utførte Frelseren et annet stort mirakel. Han hadde gått opp i fjellet, “for å være for seg selv og be”. Disiplene gikk ombord i en båt og dro ut på Genesaretsjøen, og midt ute på sjøen stampet den hardt mot bølgene, for vinden var imot. “[Jesus] kom til dem, gående på sjøen,” noe som tilskyndet disiplene til å si: “Sannelig, du er Guds Sønn.” (Se Matteus 14:23–25, 33.)
Jesus dro deretter nordover fra Galilea til kysten av Tyrus og Sidon, som ligger i Libanon i vår tid. Han søkte utvilsomt “hvile, ensomhet eller tilstrekkelig anledning til å belære De tolv,” som hadde unngått ham.1 Det var der “en kana’aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd.” (Matteus 15:22).
Helbredelsen av den kana’aneiske kvinnens datter fant sted et sted i området mellom Sidon og Tyrus, nord for Galilea.
Sidon (se illustrasjon ovenfor): I oldtiden gjorde kommersiell handel den til en av de viktigste byene i Fønikia.
Tyrus (se foto ovenfor): En annen viktig kommersiell by, som ligger ca. 35 km syd for Sidon. Under sitt virke besøkte apostelen Paulus Kirkens medlemmer her (se Apostlenes gjerninger 21:3–7).
Illustrasjon av Sidon: Balage Balogh
Den kana’aneiske kvinnen
Det var bemerkelsesverdig at kvinnen kom til Jesus i det hele tatt. Hun var en kana’aneer, av “hedensk byrd”, og kana’aneerne ble “ansett for å være spesielt beryktet”.2 Likevel drev hennes tro på Jesu Kristi kraft og hennes kjærlighet til sin datter henne til å bønnfalle Frelseren om hjelp. Eldste James E. Talmage (1862–1933) i De tolv apostlers quorum forklarte: “Den kjensgjerning at hun kalte Jesus for Davids sønn, viser hennes tro på at han var Israels Messias.”3
Selv om vi vet svært lite om denne hedenske moren, kan vi anta at hennes tro var som hos de andre kvinnene som er omtalt i Det nye testamente. I likhet med kvinnen som hadde “blødninger” (Markus 5:25), Maria og Marta i Betania og Maria Magdalena, satte den kana’aneiske kvinnen hele sin lit til Frelseren. Hun hadde en fast og trygg forståelse av hvem han var.
Til å begynne med svarte ikke Jesus henne. Disiplene oppfordret ham til å sende henne bort fordi hun plaget dem, og de skjønte at hun plaget ham i hans søken etter stillhet.4
Til slutt svarte Jesus. Han forklarte sin tidligere stillhet og sa: “Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus!” (Matteus 15:24).
Frelserens uttalelse gjør det enda mer forbløffende at denne hedenske kvinnen kom for å søke en velsignelse til sin datter. Hun var ikke en kvinne av Israel, men på en eller annen måte visste hun at Jesus Kristus var Messias, en konge. Og selv om han gjorde det klart at hans misjon var til jødene i Israel, hadde kvinnen tro på at han ville helbrede datteren hennes. I saktmodighet kastet hun seg ned for hans føtter i anerkjennelse av hans kongelighet og kraft (se Markus 7:25), “falt ned for ham” og ba igjen: “Herre, hjelp meg” (Matteus 15:25).li
Saktmodighet og mirakler
I et svar som synes strengt for vår tids disipler, svarte Jesus: “Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene!” (Matteus 15:26). Bibelforskere har forklart at i denne analogien er “barna” jødene og “hundene” hedningefolkene.
Med andre ord var Kristi primære forpliktelse overfor jødene. Han skulle gi dem næring – eller gi dem evangeliet først – og så skulle de gi næring til eller undervise resten av verden. Eldste Talmage forklarte: “Endog så harde som ordene kan lyde for oss, oppfattet hun dem i den ånd som Herren tilsiktet … Sikkert er det at kvinnen ikke ble støtt over sammenligningen.”5
Igjen er denne gode kvinnens svar rørende og vidunderlig og saktmodig: “Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer” (Matteus 15:27).
Denne trosfylte kvinnen var ikke uønsket. Istedenfor å velge å bli fornærmet, valgte hun tro. Svaret hennes er et uttrykk for håp selv i smulene. Hvilken fantastisk tro det er å ha tro på at en smule fra Frelserens bord ville være tilstrekkelig til å overvinne det som plaget hennes datter. Denne trofaste morens svar viser ydmykhet og saktmodighet.
Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum har forklart saktmodighet som “sterk, ikke svak; aktiv, ikke passiv; modig, ikke motløs”.6 Den kana’aneiske kvinnen var virkelig sterk, aktiv og modig da hun erklærte sin tro på at selv en eneste bit av Frelserens kraft ville være nok.
Den kana’aneiske kvinnen var virkelig sterk, aktiv og modig da hun erklærte sin tro på at selv en eneste bit av Frelserens kraft ville være nok.
Til slutt svarte Jesus Kristus med et styrkende og kjent svar: “Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil.” Denne demonstrasjonen om at han verdsetter og omfavner hver enkelt av oss på vår reise for å komme til ham, følges i Skriftenes opptegnelse ved forsikringen om at “datteren hennes ble helbredet fra samme stund” (Matteus 15:28).
Hva kan vi lære?
Eldste Talmage kommenterte: “Kvinnens prisverdige standhaftighet var grunnet på den tro som overvinner tilsynelatende hindringer, og holder ut endog under alvorlige skuffelser.”7
Den slags varig tro på Jesus Kristus er nettopp det vår kjære profet, president Russell M. Nelson, har rådet oss til å utvikle: “Tro på Jesus Kristus er den største kraft som er tilgjengelig for oss i dette liv. Alt er mulig for dem som tror.”8
Jeg priser den kana’aneiske kvinnen som var sterk, aktiv, modig og standhaftig i å hevde sin tro på Jesus Kristus som Frelseren, Messias og konge. Hun er et eksempel fra Det nye testamente på den tro og saktmodighet som kreves av alle Jesu Kristi disipler. La oss uforferdet og iherdig søke den slags tro på “yppersteprest[en] for de goder som [skal] komme” (Hebreerne 9:11).