Jeg måtte gi mine bekymringer til Gud
Forfatteren bor i Maule i Chile.
Da jeg fant ut at venninnen min hadde alvorlige vanskeligheter, strevde jeg med å finne fred.
Fotoillustrasjon: illustrasjonsfoto
Da min venninne Fernanda (ikke hennes virkelige navn) ikke kom til skoletimen en fredag, lurte jeg på hva som var galt. “Er Fer syk? Går det bra med henne?” spurte jeg mens jeg løp bort til noen venner på slutten av dagen. “Hun er ikke syk”, svarte en annen venninne, “hun måtte bare gå til en psykolog.” Da jeg spurte hvorfor, fortalte hun meg at Fernanda led av depresjon og hadde skadet seg selv. Kort tid etter at jeg fant det ut, ble Fernanda innlagt på sykehus for behandling, og vi så henne ikke på noen uker.
Selv om vi var venner, hadde hun ikke fortalt meg om den delen av livet sitt. Hun hadde holdt det skjult for alle fordi hun skammet seg. Hun fortalte meg senere at hun ikke ville at andre skulle synes synd på henne. Men jeg syntes ikke synd på henne – jeg følte medlidenhet.
Den første dagen lå jeg på sengen etter skolen med ansiktet begravd i en pute. Jeg var følelsesmessig utmattet, men altfor urolig til å sove. Hele min verden var kaotisk. Det føltes som om jeg var midt i en storm, og så mange tanker og følelser virvlet i vinden. Jeg følte meg forvirret, ensom og ikke minst maktesløs til å hjelpe.
Hvordan kunne jeg hjelpe?
Hva kunne jeg gjøre eller si for å hjelpe henne? Hvordan kunne vi som venner trekke sammen og gi vår støtte? Jeg kunne ikke finne noen form for løsning for å trøste vennene mine eller meg selv. Jeg ba om inspirasjon, men det føltes ganske enkelt ikke som om bønnene mine ble besvart.
Men uken etter fikk jeg en eureka-opplevelse. Jeg satt i Morgenseminar-klassen min, da læreren minnet oss om det første syn, og at Joseph Smith rett ut ba vår himmelske Fader om hjelp med sine problemer og bekymringer. Læreren sa så: “Hvis vi søker Faderen og spør ham, vil han svare oss. Vi vil aldri være alene.”
Jeg innså at jeg i min bedrøvelse hadde lukket hjertet for min himmelske Fader. Selv om jeg prøvde å be ofte, var det ikke nok – jeg hadde fremdeles for mye frykt til å finne fred. Jeg visste at han forsto nøyaktig hva jeg følte, og at han kunne hjelpe meg. Men jeg måtte åpne meg opp for ham og virkelig stole på at han kunne gjøre det – jeg måtte utøve tro.
Og det gjorde jeg. Jeg fortsatte å be og lese i Skriftene og prøve å la Frelseren ta mine byrder, og jeg forsto etter hvert at min venninnes depresjon til slutt ville gå over. Til tross for at det ytre kaoset fortsatte, følte jeg meg rolig, balansert og harmonisk. Mor fortsatte å oppmuntre meg til å søke fred, og sa: “Venninnen din vil klare seg, og det samme vil du. Hold deg sterk i evangeliet, så vil det ordne seg.”
Støtte til venninnen min
Da Fernanda endelig kom tilbake til skolen, kunne jeg gi henne betydelig støtte, men bare fordi jeg hadde søkt og funnet fred gjennom Jesus Kristus selv. Jeg gjorde mitt beste for å være en god lytter, være positiv og dele evangeliet med henne. Jeg følte meg trygg når jeg forklarte lykkens plan og når jeg fortalte henne at vår Fader ønsker at vi skal finne glede, til tross for våre utfordringer. Det kan ta tid, men det er mulig for alle hans barn.
Det har vært mange situasjoner i mitt liv der jeg har følt angst og bedrøvelse, men på grunn av evangeliet husker jeg alltid hvor jeg kommer fra. Jeg vet at jeg er en Guds datter og at han har en plan for meg – og for Fernanda. Vi går alle forskjellige veier, men hver av dem er bra for oss fordi han elsker oss. Hver vei og hver prøvelse har en hensikt. Og hvis vi kan finne fred i disse prøvelsene, kan vi dele den freden vi oppnår med andre.