“At han måtte fri oss ut”
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Midt i forferdelige ødeleggelser våket Herren over sine misjonærer.
Fotografier stilt til rådighet av artikkelforfatteren og Michael Remington
Jordskjelvet som rammet Japan i mars 2011, målte 9,0 på Richters skala – det var et av de kraftigste jordskjelvene i nedtegnet historie. Den gangen var jeg president for Japan Sendai misjon, den delen av Japan som lå nærmest skjelvets episentrum. Mer enn 16 000 mennesker omkom, og hundretusener av boliger og bygninger kollapset i skjelvet og den påfølgende tsunamien.
Til tross for de omfattende ødeleggelsene mistet vi ikke en eneste misjonær. I dagene og ukene som fulgte, så jeg mirakler utspille seg i livet til misjonærene som vi virket sammen med. Både før og etter skjelvet satte en kjærlig Fader i stand en rekke hendelser som skulle redde misjonærene hans.
Ledet til beskyttede steder
Lederskapsmøter for Koriyama-sonen i misjonen vår fant nesten alltid sted på torsdager. Denne gangen var imidlertid møtet planlagt til fredag 11. mars 2011 – dagen for jordskjelvet. Lederskapsmøtene omfattet vanligvis bare sone- og distriktsledere. I dette tilfellet ble alle misjonærene i sonen invitert til lederskapsmøtet. Dette medførte at på den dagen da jordskjelvet fant sted, var de misjonærene i Japan Sendai som bodde nærmest de kjernereaktorene som ble skadet av jordskjelvet og tsunamien, langt borte fra leilighetene sine, i trygghet på lederskapsmøte i Koriyama møtehus. Herren hadde flyttet dem til sikker grunn.
Misjonærene på lederskapsmøtet vårt var ikke de eneste som hadde blitt ledet i sikkerhet før skjelvet rammet. Misjonærer lærer tidlig å stole på Herren og på Åndens tilskyndelser. Da jordskjelvet inntraff, var det ikke tid til å ringe ledere for å få instruksjoner. De andre misjonærene overlevde fordi de allerede hadde fulgt Ånden, som ledet dem til beskyttede steder som vår himmelske Fader hadde forberedt for dem.
Etter skjelvet dro mange misjonærer til evakueringssentre. Noen soner flyttet instinktivt til møtehusene, som fikk forholdsvis små skader og hvor de følte sterkere den fred som kommer fra Den hellige ånd. Noen få heldige kunne bli værende i leiligheten sin, uten varme, vann, elektrisitet eller mat. Men alle var trygge.
Veiledet av veisperringer
Ettersom jeg først ikke visste noe om skaden på atomkraftverkene, prøvde jeg å sende misjonærene på lederskapsmøtet vårt tilbake til leilighetene sine umiddelbart etter jordskjelvet. Men Herren sperret veien. Det gikk ingen busser eller tog. Vår himmelske Fader fortsatte å holde misjonærene trygge i Koriyama.
Jeg trodde det ville være behov for meg i misjonshjemmet nær skjelvets episentrum. Men etter åtte timers kjøring på skadede og overfylte veier, skjønte vi at vår vei også var sperret. Det viste seg at vi ved å bli værende i Koriyama var bedre istand til å hjelpe til med evakueringen av våre andre misjonærer, en prosess som ga ytterligere bevis på at Herren våket over oss.
Etter jordskjelvet hamstret folk bensin. Tankbiler som kunne manøvrere langs ødelagte veier, kjørte svært sakte, noe som førte til tre timers ventetid for å fylle bensin, om det i det hele tatt fantes bensin å fylle. Men Herren sørget for oss på mirakuløse måter. Mens vi evakuerte søstre og eldster til sikkerhet i Niigata på den andre siden av øya, innså vi for eksempel at vi hadde kjørt 18 timer på én tank, med en tankmåler som alltid viste “full”. Da vi nærmet oss Niigata, falt tankmåleren umiddelbart til “tom”.
En farefull ferd
Heldigvis fortsatte vår kjærlige Fader å lede en ryddig evakuering midt i alvorlige ødeleggelser. Lengre reiser var farlig. Det var stadige etterskjelv. All kollektivtransport ble stengt. Vann- og strømforsyningen var utslått, og det var nesten umulig å kjøpe bensin eller mat. Søster Tateoka og jeg forsto veldig godt at vi var de eneste som kunne nå to eldster i et fjellområde og to andre eldster på motsatt side av fjellet på den andre siden av øya. Motorveiene var stengt, så denne siste turen ville innebære en fem eller seks timers kjøretur på mindre fjellveier, ytterligere to til tre timer over fjellet og ned til Tsuruoka, og så fire timer tilbake til sikkerhet.
Vi dro tidlig om morgenen 16. mars og kom frem til eldste Ohsugis og eldste Yuasas leilighet i femtiden på ettermiddagen. For å hente de to siste eldstene måtte vi kjøre sydover igjen, over en fjelltopp og ned til byen Tsuruoka. Med mindre enn en halv tank bensin visste vi at vi ikke kunne snu. Da vi tok fatt på turen for å hente de siste to eldstene, begynte det å snø. Snart befant vi oss i en blendende snøstorm, og kjørte knapt 20 km i timen. Jeg kunne ikke se veimerkingen.
Klokken 19:30, da vi endelig nådde toppen, ble vi stoppet av politiet. En betjent informerte meg om at et snøskred hadde sperret veien og stengt fjellpasset. Han sa at vi ikke kunne komme lenger. Vi måtte snu og ta en alternativ rute rundt snøskredet til den andre siden av øya. Siden vi ikke hadde nok bensin til å kjøre rundt skredet, virket det umulig for oss å komme til eldste Lay og eldste Ruefenacht i Tsuruoka.
Den mirakuløse reisen
Nedslått snudde vi, som anvist av politiet. Jeg ba eldstene i bilen om å ringe alle medlemmer av Yamagata menighet for å se om vi kunne finne noen som kunne gi oss litt bensin. Vi stoppet og ba inderlig for å benytte oss av all den himmelske kraft vi kunne. Vi ba om et nytt mirakel, og vendte oss igjen til Herren.
Misjonærene ringte alle aktive medlemmer. Men ingen hadde bensin. Bensinstasjonene hadde gått tom og var stengt. Så ble eldstene tilskyndet til å ringe en mindre aktiv venn, bror Tsuchihashi. Vår himmelske Fader hadde nok en gang vist vei. Bror Tsuchihashi kunne gi oss 20 liter bensin. Men for å møte denne gode mannen, måtte vi kjøre en time nordover igjen, i motsatt retning av der vi ønsket å kjøre. Tilførselen av bensin ville hjelpe, men ville ikke være tilstrekkelig til at vi kunne kjøre rundt skredet.
I tro kjørte vi nordover, fremdeles uten å vite hvordan vi skulle klare å hente de to andre eldstene. Vi kom frem til byen Shinjo, der vi fikk de 20 literne med bensin. Kort tid senere fikk jeg en telefon fra president Yoshida, min rådgiver, som nå var svært bekymret fordi vi ikke hadde kommet tilbake. Han spurte hvor vi var, og da jeg sa Shinjo, ble han sjokkert over at vi var så langt utenfor ruten vår. Han kunne ikke gjøre noe for å nå oss og hjelpe oss å komme tilbake.
Han så på kartet sitt, og med bristende stemme stammet han: “Det er et lite kjent fjellpass som vil føre dere fra Shinjo til eldstene i Tsuruoka.” Herren hadde beredt en vei for oss så vi kunne være nøyaktig der vi trengte å være for å kjøre rundt snøskredet. Bensinen vi fikk, var nøyaktig så mye som vi trengte for å komme trygt rundt snøskredet og få hentet eldstene.
Da jeg kontaktet alle misjonærene etter jordskjelvet og fikk vite hvordan de alle hadde blitt ledet til sikker grunn like før jordskjelvet og tsunamien, følte jeg stor takknemlighet. To misjonærer som hadde blitt beskyttet mot tsunamien ved å gå opp til fjerde etasje i et evakueringssenter, uttrykte sin takknemlighet for at de hadde blitt beskyttet i en tid med stor fare.
De følte at Helamans ord beskrev deres situasjon: “Herren vår Gud ga oss forvissning om at han ville befri oss. Ja, han talte fred til våre sjeler og ga oss stor tro og et håp om å bli befridd av ham” (Alma 58:11).