Min misjon blant min familie
Artikkelforfatteren bor i Chihuahua, Mexico.
Jeg fikk ikke misjonspresidentens spørsmål ut av tankene: Hvorfor hadde Herren latt meg bli og fullføre misjonen?
Da jeg åpnet misjonskallet mitt, ble jeg overrasket over å se at jeg hadde blitt kalt til Mexico Veracruz misjon. Familien min hadde bodd i Veracruz da jeg ble født, og de fleste slektningene mine bor der. Vi er de eneste medlemmene av Kirken i familien vår, så jeg ble begeistret ved tanken på å få anledning til å dele evangeliet med slektningene mine.
Da jeg kom dit, virket jeg imidlertid aldri i et område i nærheten av slektningene. Jeg ga adressene deres til ledsagerne mine så de kunne besøke dem.
Etter femten måneder på misjon begynte jeg å få problemer med et kne. Det gjorde veldig vondt, og til tider var smerten uutholdelig. Da jeg gikk til legen, var diagnosen hans at operasjon var eneste løsning. Det betydde at jeg måtte dra hjem før tiden. Jeg kunne ikke tro at dette skjedde. Jeg hadde bare tre måneder igjen på min misjon.
Jeg bestemte meg å vende meg til Herren for å be om trøst og, om mulig, et mirakel. Som svar på min bønn følte jeg stor lindring i mitt hjerte. Misjonspresidentens hustru oppmuntret meg med oppriktig moderlig kjærlighet til å dra hjem for å komme meg, og jeg skrev til familien min og informerte dem om at jeg ville komme hjem om to uker.
Etter dette hadde jeg et intervju med misjonspresidenten. Han fortalte meg at mor hadde kontaktet ham og gitt ham et alternativ: Hun kunne komme til Veracruz og ta seg av meg hjemme hos en tante og onkel av meg under rehabiliteringen, ettersom jeg ville måtte stoppe misjonæraktivitetene mine en stund. Misjonspresidenten sa det kunne være et mulig alternativ, men at han måtte be om tillatelse.
Da jeg senere fant ut at tillatelsen hadde blitt gitt, følte jeg hjertet hoppe av begeistring – jeg kunne bli og fullføre misjonen! Jeg holdt en bønn og uttrykte min takknemlighet.
På dagen da jeg skulle bli operert, sa misjonspresidenten: “Søster Gómez, du må finne ut hvorfor Herren lot deg bli i Veracruz.” Fra det øyeblikket var jeg fast bestemt på å finne grunnen.
Samme dag kom mor til Veracruz, og sa: “Din Mamá Lita (min farmor) kommer til sykehuset for å besøke deg. Det vil være en fin anledning til å spørre henne om dine forfedre.”
“For en flott idé!”, tenkte jeg. Jeg gledet meg veldig til å spørre slektningene mine om forfedrene mine. Mamá Lita spurte meg om hva det innebar å være misjonær. Jeg underviste henne om gjenopprettelsen, og snakket så med henne om frelsesplanen, siden min bestefar – hennes mann – hadde avgått med døden noen år tidligere. Så kom et spørsmål jeg hadde håpet hun ville stille: “Vil jeg få se min kjære igjen?”
Spørsmålet hennes fylte meg med glede, og jeg svarte: “Selvfølgelig vil du det.” Øynene hennes strålte. Det var fantastisk å dele denne evige sannheten med henne. Flere spørsmål kom, alle med tilknytning til frelsesplanen. Etter hvert stilte jeg henne spørsmålene jeg hadde om familien min, slik at jeg kunne fylle ut familietreet mitt. Jeg følte hvordan Ånden gjorde henne i stand til å få en forståelse av frelsesplanen.
Senere, da jeg besøkte resten av slektningene mine, snakket jeg med min mormor, som hjalp meg å finne flere slektsnavn. Jeg var også i stand til å dele evangeliet med alle dem vi besøkte.
Jeg skjønte hvorfor Gud hadde latt meg komme til Veracruz på misjon, og så latt meg bli der etter operasjonen. Jeg vendte tilbake til misjonen min med dyp kjærlighet til slektshistorie. Takket være mors kjærlige omsorg var jeg i stand til å fullføre min misjon.
Farmor døde et år senere, noe jeg syntes var veldig trist. På den annen side følte jeg takknemlighet og glede for at jeg kunne gjøre tempelarbeidet hennes et år senere. Da jeg ble døpt for henne, klarte jeg ikke å holde tilbake gledestårene. Endelig skulle hun få være sammen med sin kjæreste, som hun hadde vært gift med i mer enn 60 år.
Jeg er ikke det minste i tvil om at Herren kjenner vårt hjerte. Han lot meg være i Veracruz for å undervise min familie og forkynne det gode budskapet som vår Forløser Jesus Kristus kom med. Jeg vet at jeg en dag vil få se besteforeldrene mine igjen. Det er vårt ansvar å gjøre arbeidet for våre forfedre. Da vil Gud en dag si til oss: “Kom til meg, du velsignede, det er en plass beredt for deg i min Faders boliger” (Enos 1:27).