2018
Hvem sier dere at jeg er? Peters vitnesbyrd om Kristus
February 2018


“Hvem sier dere at jeg er?”

Peters vitnesbyrd om Kristus

Når vi blir glad i og forstår apostelen Peter, vil vi være mer rede og i stand til å godta hans spesielle vitnesbyrd om Kristus.

Bilde
Jesus walking on water

Frelseren gikk på vannet, av Walter Rane

Apostelen Peter er elsket av troende – kanskje fordi han virker så ekte og tilgjengelig for oss. Vi kan identifisere oss med ham. Vi beundrer hans mot da han “straks” forlot sine garn da Mesteren kalte: “Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere” (Matteus 4:18-20). Vi forstår hans forvirring over betydningen av og budskapet i lignelser (se Matteus 15:15-16). Vi føler fortvilelse i ropet: “Herre, Frels meg!” da hans føtter og tro vaklet på det opprørte vannet den natten på Gennesaretsjøen (Matteus 14:22-33). Vi forstår hans ærefrykt under Forklarelsen (se Matteus 17:1-13). Vi gråter sammen med ham og føler skammen når han tre ganger har fornektet Frelseren (se Matteus 26:69-75), sørger sammen med ham i Getsemane (se Matteus 26:36-46) og slutter oss til hans glede og undring ved den tomme graven (se Johannes 20:1-10).

Kanskje ønsket evangelieforfatterne at vi skulle knytte dette personlige båndet til Peter. I sine beretninger synes de bevisst å bevare flere av hans erfaringer og samtaler med Jesus enn med noen av de andre opprinnelige tolv.1 Mange av oss antar at så stor oppmerksomhet vies Peter i evangeliene fordi han ble apostlenes talsmann og leder. Men kanskje Matteus, Markus, Lukas og Johannes også snakker så ofte og fortrolig om Peters omgang med Kristus fordi de håpet at når vi lærer å bli glad i og forstå Peter, vil vi være mer rede og i stand til å ta imot hans spesielle vitnesbyrd om Kristus – et vitnesbyrd som han synes å ha blitt grundig forberedt til å bære.

Peters forberedelse

Da Peter ledsaget Jesus under hans jordiske virke, synes apostelens vitnesbyrd om at Mesteren var Messias å ha blitt ervervet ved de intellektuelle, praktiske og åpenbarende erfaringene som ble gitt ham. Med andre ord kom hans vitnesbyrd, i likhet med vårt i dag, gjennom hans hode, hender og hjerte.

Bilde
Jesus healing the blind

Peters fornektelse, av Carl Heinrich Bloch.

Peter visste at Jesus fra Nasaret var mer enn et menneske, for han så ham gi blinde syn, rense spedalske, få de lamme til å gå og oppreise de døde (se Matteus 11:4-5; se også Johannes 2:11; 10:25; 20:30-31). Hans logiske bekreftelse på at Jesus var Kristus ble styrket av det han lærte når han fulgte Mesterens anvisninger. Han kastet garnet slik Frelseren sa, og fikk mye fisk (se Lukas 5:1-9; Johannes 21:5-7). Frelseren sa “kom”, og han gikk på vannet (se Matteus 14:22-33). Og da han delte ut de få brødene og fiskene til folkemengden slik Frelseren befalte, skjedde formeringens mirakel rett under fingrene på ham (se Johannes 6:1-14).

Disse vitnesbyrdene for hans hode og hender må i betydelig grad ha supplert det sterkeste vitnesbyrdet som ble gitt Peter – vitnesbyrd som ble åpenbart til hans hjerte. Da Jesus spurte sine disipler: “Hvem sier folk at Menneskesønnen er?” gjentok de sine samtidiges vanlige konklusjoner. Frelseren gjorde så spørsmålet mer personlig da han spurte: “Men dere, hvem sier dere at jeg er?” (se Matteus 16:13-15). Uten å nøle sa Peter:

“Du er Messias, den levende Guds sønn.

Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbaret dette for deg, men min Far i himmelen” (Matteus 16:16-17).

Peters forberedelse til å være et spesielt vitne om Kristus omfattet en rekke ganske personlige erfaringer med Jesus.2 Den slags personlige råd og veiledning kom ofte når han kom til Frelseren med spørsmål, eller når som helst Kristus skjønte at han trengte mer opplæring.3

Peter var også kanskje den mest irettesatte av alle Kristi disipler.4 Bemerkelsesverdig nok valgte Peter å ikke bli fornærmet, men fortsatte å følge Mesteren, og slik økte han daglig sitt vitnesbyrd om og lærdom fra ham.5

Den galileiske fiskerens forberedelse kulminerte i det han opplevde etter korsfestelsen. Da han hørte om den tomme graven, løp Peter for å se det selv, og “undret seg over det som var skjedd” (Lukas 24:1-12; se også Johannes 20:1-9). Lukas skriver at en eller annen gang samme dag viste den oppstandne Frelseren seg personlig for Peter, selv om vi vet lite om denne hendelsen (se Lukas 24:34; 1 Korinterbrev 15:3-7). Senere den kvelden viste den oppstandne Herren seg for apostlene og noen andre disipler, og inviterte dem til å kjenne på sårene sine. Han åpnet så deres forståelse av hvordan hans oppstandelse oppfylte profetiene som er skrevet i Moseloven og Skriftene, og erklærte: “Dere er vitner om dette” (se Lukas 24:36-48; se også Markus 16:14; Johannes 20:19-23). De 11 disiplene reiste senere til Galilea slik Frelseren hadde befalt dem, og der på “fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne”, forsikret han dem: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord” (se Matteus 28:7, 10, 16-20).

Gjennom alt dette ble Peters hode, hender og hjerte ytterligere undervist for å være et vitne om den oppstandne Kristus, for han så den oppstandne Herren med sine øyne, hørte ham med sine ører, følte ham med sine hender og følte med sikkerhet igjen Åndens bekreftelse i sitt hjerte.

Peters oppdrag

Akkurat som det skulle tid, undervisning og erfaring til før Peter full ut kunne forstå Messias’ forsoningsmisjon, var det en gradvis prosess å forstå hans eget oppdrag som et spesielt vitne om Kristus.

Det ser ut til at en fullstendig forståelse av hva som ville kreves av ham kom til Peter da Herren underviste ham på bredden av Gennesaretsjøen. Etter to ganger å ha berørt sårene av korsfestelsen på Mesterens oppstandne legeme, lurte imidlertid Peter tilsynelatende fortsatt på hva han skulle gjøre med seg selv, og sa: “Jeg går av sted for å fiske” (Johannes 21:3). Nå som Jesus ikke lenger var sammen med dem, syntes Peter å avfinne seg med å vende tilbake til sitt gamle liv og levebrød. Brødrene hans fulgte etter.

Etter å ha slitt hele natten, hadde de ikke fått noe fisk. Da de nærmet seg land, sannsynligvis utmattet og motløse, så de en som sto der som de ikke kjente, og som ba dem om å kaste ut garnene igjen. Kanskje fordi de husket en tidligere anledning da det å adlyde et lignende råd hadde gitt stor fangst, fulgte de denne gangen rådet uten protest eller spørsmål (se Lukas 5:1-9; Johannes 21:3-6). Da de trakk opp garnene som igjen var fulle av fisk, utbrøt Johannes til Peter: “Det er Herren” (Johannes 21:7). Altfor ivrig til å vente til båten kom til land, “kastet [Peter] seg i sjøen” for å komme tidligere til Mesteren (Johannes 21:7). Da de andre kom, fant de et måltid av fisk og brød som ventet på dem (se Johannes 21:9).

Bilde
Jesus speaking with Peter

Elsker du meg mer enn disse? av David Lindsley

Etter måltidet henvendte Jesus seg til Peter, og trolig idet han pekte på nettopp den fisken Peter hadde valgt å søke, spurte han sin apostel: “Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse?” (Johannes 21:15). Peter må sikkert ha opplevd dette spørsmålet som underlig. Selvfølgelig elsket han Frelseren mer enn fisk – eller fiske. Kanskje var det et snev av vantro i svaret hans: “Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær”, hvorpå Jesus svarte: “Fø mine lam” (Johannes 21:15). Igjen stilte Frelseren Peter det samme spørsmålet, Peter erklærte igjen sin kjærlighet til Kristus, og Kristus befalte igjen: “Vokt mine får” (Johannes 21:16). Peter ble bedrøvet da Jesus for tredje gang ba disippelen om å bekrefte sin kjærlighet. Vi kan føle lidenskapen og gløden i Peters tredje vitnesbyrd: “Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær” (Johannes 21:17). Nok en gang befalte Jesus: “Fø mine får” (Johannes 21:17).6 Hvis han virkelig elsket Herren, skulle ikke Peter lenger være fisker, men snarere hyrde med omsorg for Mesterens hjord.7 Peters handlinger og tjeneste fra den tid av bekrefter at han endelig forsto sitt oppdrag og sin misjon som en spesiell tjener og et vitne om Kristus.

Peters vitnesbyrd

Bilde
peter healing a lame man

Jesus ble forklaret for deres øyne, av Walter Rane

Etter den dagen i Galilea gikk Peter ut for å utføre sitt oppdrag fra Kristus med bemerkelsesverdig tro, mot og fasthet. Som en ledende apostel gikk han frem i sitt kall til å presidere over Kirken. Mens han var opptatt med de mange pliktene som dette embedet medførte, forsømte ikke Peter sitt ansvar for alltid å være et vitne om Kristus, blant annet til folkeskarene som var forsamlet ved utgytelsen av Den hellige ånd på pinsefestens dag (se Apostlenes gjerninger 2:1-41), i templet i Salomos søylegang etter en mirakuløs helbredelse (se Apostlenes gjerninger 3:6-7, 19-26), da han ble arrestert og ført frem for jødiske ledere (se Apostlenes gjerninger 4:1-31, se også Apostlenes gjerninger 5:18-20), i sin forkynnelse til de hellige (se Apostlenes gjerninger 15:6-11) og i sine brev.

I sine brev reflekterer han over sitt personlige vitnesbyrd om Kristi lidelser, og uttrykker sitt håp om å få “del i den herlighet som skal bli åpenbaret” (1 Peter 5:1). Når det nærmer seg slutten, erkjenner han resolutt at også hans “hytte brått skal legges ned, som også vår Herre Jesus Kristus varslet meg” (2 Peter 1:14).

Da han gjorde denne alvorlige bemerkningen, reflekterte kanskje Peter over det Jesus hadde sagt til ham så mange år tidligere på Galileasjøens bredder. Etter å ha befalt Peter å fø hans får, erklærte Frelseren der: “Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil” (Johannes 21:18). Johannes forklarte: “Dette sa [Jesus] for å gi til kjenne hva slags død [Peter] skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sa han til [Peter]: Følg meg!” (Johannes 21:19). Da Peter slik i sin alderdom overveiet døden, fant han ganske sikkert fred og glede i å vite at han virkelig hadde fulgt Kristus i livet og var beredt til å følge ham i døden.

Vi skulle ønske flere av Peters aktiviteter og skrifter var bevart i Det nye testamente. Det som er bevart, er en skatt og gjør at vi blir glad i denne trofaste fiskeren. Selv om opptegnelsen er liten, viser den oss hvordan Peter omhyggelig og personlig ble forberedt av Kristus til å være et spesielt vitne om ham. Når vi leser beretningen, kan vi oppdage at vår tro og forståelse av Kristus vokser sammen med Peters. Denne veksten kan gi oss håp og perspektiv på våre personlige trosreiser. Når vi ser hvordan Peter ble klar over hva Kristus forventet av ham, og deretter ser hans mot og engasjement mens han arbeidet for å utføre sitt oppdrag fra Frelseren, blir det naturlig for oss å tenke: “Hva forventer Kristus av meg?” og “Gjør jeg nok?” Når vi studerer Peters vitnesbyrd om Kristus, blir vi ivrige etter å gjenspeile hans ord: “Vi tror og vet at du er Guds Hellige” (Johannes 6:69).

Noter

  1. Selv om apostelen Paulus’ vitnesbyrd, opplevelser og læresetninger er grundigere nedtegnet i Det nye testamente enn Peters, var ikke Paulus en av de opprinnelige tolv, og er ikke nevnt i de fire evangeliene.

  2. Se Matteus 17:1-13; 26:36-46, 58; Markus 13:1-37; Lukas 8:49-56; 9:28-36.

  3. Se Matteus 17:24-27; 18:2-35; 19:27-20:28; Lukas 12:31-49; Johannes 13:6-19.

  4. Se Matteus 14:31; 15:15-16; 26:33-34, 40; Markus 8:32-33; Johannes 18:10-11.

  5. Om Peter og de hyppige irettesettelsene han han fikk av Kristus, sa president Spencer W. Kimball (1895-1985): “Han irettesatte Peter fra tid til annen fordi han elsket ham, og Peter, som var en stor mann, kunne vokse som resultat av disse irettesettelsene. Det finnes et vers i Salomos ordspråk som vi alle trenger å huske på: ‘Den som åpner sitt øre for tilrettevisning til livet, holder seg gjerne blant de vise. Den som ikke vil vite av tukt, forakter sin egen sjel. Men den som hører på tilrettevisning, vinner forstand.’ (Ordspråkene 15:31-32.) Det er en klok leder eller en klok etterfølger som kan takle livets irettesettelser. Peter klarte dette fordi han visste at Jesus elsket ham, og dermed kunne Jesus forberede Peter på et meget stort ansvar i riket” (“Jesus: Den fullkomne leder’’, Lys over Norge, mars 1983, 9).

  6. Noen mener at ved å la Peter bekrefte sin kjærlighet til ham tre ganger, ga Kristus Peter en sjanse til å gjøre godt igjen sine tre fornektelser den fortvilede natten da rettssaken pågikk. Se for eksempel James E. Talmage, Jesus Kristus, 3. utg. (1916), 508; Jeffrey R. Holland, “Det første og største bud”, Liahona, nov. 2012, 83-84. For en redegjørelse om fornektelsen og hva vi kan lære av den, se Gordon B. Hinckley, “And Peter Went Out and Wept Bitterly”, Ensign, mai 1979, 65-67; Neal A. Maxwell, “A Brother Offended”, Ensign, mai 1982, 37-38. Andre kommentatorer legger merke til de små forskjellene i den greske teksten og antyder at de tre spørsmålene ble stilt for å undervise Peter om forskjellige sider ved og plikter i sitt kall. Følgelig spurte Frelseren Peter to ganger “Elsker du meg?” med det greske agapao for kjærlighet, som betyr en sosial eller moralsk form for kjærlighet, ofte regnet som guddommelig eller betingelsesløs kjærlighet, som oversettes med “nestekjærlighet” (f.eks. 1 Korinterbrev 13:1-4; 2 Peter 1:7; Johannes’ åpenbaring 2:19). Den tredje gangen Jesus spurte Peter “Elsker du meg?” brukte han ordet phileo for kjærlighet, som betyr vennskap, hengivenhet eller broderlig kjærlighet. Som svar på hvert av de tre spørsmålene bekreftet Peter interessant nok sin kjærlighet med ordet phileo. Etter den første bekreftelsen på Peters kjærlighet, befalte Kristus ham å “fø”, av det greske bosko, som betyr å gi beite eller næring til “lammene”, av det greske arnion, som betyr en ung eller nyfødt sau. Etter den andre bekreftelsen av Peters kjærlighet befalte Kristus ham å “vokte”, av det greske poimaino, som betyr å passe på, hans “får”, av det greske probaton, som betyr en voksen sau. Som svar på Peters tredje bekreftelse på kjærlighet til Kristus, skulle han bosko hans probaton. Så ved å stille spørsmålet tre ganger og på tre måter, spurte Frelseren disippelen om han hadde både nestekjærlighet og broderlig kjærlighet til ham og hans påfølgende bud, og lærte Peter at han ikke bare skulle gi næring til hjorden, men også passe på og veilede både de unge og de gamle i hjorden.

  7. Du finner mer informasjon om denne hendelsen og prinsippene vi kan lære av den, i Robert D. Hales, “Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre”, Lys over Norge, juli 1997, 79.