En velsignelse til trøst
Sarah Bieber
Calgary i Alberta, Canada
Illustrasjon: Allen Garns
Da det ble klart at min fars kreft var uhelbredelig, sa mor mismodig: “Vi får visst ikke miraklet vårt.” I det øyeblikket følte jeg at familien ville motta mirakler, selv om en forlengelse av fars liv ikke var et av dem.
Ett mirakel kom en morgen da min venninne Beth spurte meg hvilke planer jeg hadde den dagen. Jeg fortalte henne at jeg hadde tenkt å tilbringe ettermiddagen sammen med far på sykehuset, men at barnevakten jeg hadde skaffet, likevel ikke kunne komme. Beth tilbød seg generøst å passe barna mine slik at jeg kunne tilbringe tid sammen med far. Hun tilbød seg også å ta med kveldsmat til familien. Jeg var svært takknemlig.
Da jeg kom til sykehuset, hadde ikke far energi til hverken å åpne øynene eller spise mat. Men kort tid senere opplevde han en dramatisk økning i energi. I over tre timer var han lys våken, og vi snakket sammen, og gikk til og med rundt sykehusavdelingen noen ganger. Ingen andre besøkende kom i denne perioden. Jeg ble velsignet med å få ha denne tiden sammen med ham for meg selv.
Vi lo og vi gråt sammen den dagen. Far uttrykte sine følelser med hensyn til å forlate dette jordelivet, og det som var viktigst for ham – hans vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium. Den ettermiddagen er et av mitt livs kjæreste minner. Tre dager senere gikk han bort.
Det var ikke før en uke etter begravelsen at det gikk opp for meg at den siste gangen jeg snakket med far, var den ettermiddagen Beth passet barna mine. Mens tårene rant, sendte jeg Beth en e-post og takket henne for hennes tjeneste, og forklarte hvor mye det betydde for meg.
Beth svarte: “Jeg har et vitnesbyrd om at Gud ønsker å velsigne oss med trøst og nåde – særlig når vi går gjennom noe vanskelig. Jeg har bedt om trøst for deg og din familie i denne tiden.”
Jeg ble rørt over at Gud hadde tilskyndet Beth til å være den velsignelsen hun ba om at jeg måtte motta. Jeg vet at Gud gir oss velsignelser til trøst i vanskelige perioder av vårt liv.