Ungdom
En misjonær uten navneskilt
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
På skolen har jeg en lærer som har den type personlighet som kan skremme noen fra å uttrykke motstridende synspunkter om et emne. En dag begynte vi å snakke om Kirkens misjonærer. Jeg visste at jeg kunne ha svart på spørsmålene hans, men jeg følte at jeg ikke burde. Så jeg sa akkurat nok til å tilfredsstille ham der og da.
De neste ukene kunne jeg ikke få samtalen vår ut av hodet. Til slutt slo det meg at jeg skulle gi ham en Mormons bok med noen markerte setninger om misjonærarbeid. Tanken skremte meg, men den vedvarte. Jeg visste det var en tilskyndelse jeg måtte følge.
Cirka to måneder senere hadde jeg en Mormons bok klar. Hele dagen føltes det som om boken brant hull i skolesekken. De tre sekundene det tok meg å gi den til ham før jeg dro på vinterferie, var det mest skremmende øyeblikket i mitt liv.
Den første dagen etter ferien gikk jeg forbi klasserommet hans, men var redd for å gå inn. Så hørte jeg ham rope på meg, og han ga meg et kort. Jeg leste det i gangen. Han skrev at han hadde studert skriftstedene jeg hadde markert, “inngående”, og han begynte å se noen grunner bak min tro.
Nå gleder jeg meg til å dele evangeliet med andre, og jeg gleder meg enda mer til å tjene min himmelske Fader på misjon snart.