Det trofaste høyrådsmedlemmet
Jeg lærte en verdifull lærdom om å “løfte der du står” av en trofast høyprest i Tyskland.
I oktober 2008, mens jeg lyttet til overføringen av prestedømsmøtet på generalkonferansen, begynte president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, å tale om tjeneste i Kirken. Han fortalte en historie om hvordan han og noen andre brødre hadde prøvd å flytte et tungt piano. Da alle forsøk mislyktes, oppfordret en mann dem til bare å stå tett sammen og “løfte der dere står”.1
President Uchtdorf talte så om tjeneste i Kirken, uansett hvor man er kalt til å tjene. Noen føler at de kunne ha gjort mer hvis de bare ble kalt til å gjøre noe som passet deres betydelige talenter. Han sa: “Intet kall er under vår verdighet. Ethvert kall gir oss en mulighet til å tjene og til å vokse.”2
Mens president Uchtdorf talte, gikk tankene mine til en gang da jeg møtte et beskjedent medlem av Kirken som var villig til å løfte der han sto.
I 1985 var jeg stasjonert som amerikansk offiser i en liten by i Tyskland. Jeg hadde vært på misjon i Tyskland 10 år tidligere. Da jeg i 1983 kom dit som soldat sammen med min hustru Debra og to små døtre, begynte vi å gå i en gren for militærpersonell med ca 100 medlemmer. Etter to år bestemte vi oss for å fordype oss fullt ut i tysk kultur, og begynte å gå i den lille Bad Kreuznach gren, som hadde ca 12 medlemmer.
Ca to uker etter at vi begynte å gå dit, la vi merke til en ny mann der. Han var i midten av 40-årene, og vi fikk vite at han var høyrådsmedlemmet med ansvar for vår gren. Han var ikke der for å behandle stavsanliggender, bare for å besøke oss. Vi snakket sammen en stund etter kirken, og da vi tok farvel, regnet jeg med å få se ham igjen om kanskje seks måneder.
Uken etter var høyrådsmedlemmet der igjen. Jeg fant ut at han bodde omtrent en time unna den lille byen vår. Under resten av hans kall som høyrådsmedlem kom han til grenen vår to eller tre ganger i måneden. Han var vennlig, lavmælt og oppmuntrende. Han snakket alltid med alle medlemmer av grenen. Og ettersom grenen var så liten, ble han ofte bedt om å tale fra talerstolen. Jeg var imponert over hans trofasthet, og i tankene mine ga jeg ham tilnavnet “det trofaste høyrådsmedlemmet”.
Én søndag kom han på grenens møter om morgenen, for så å komme tilbake klokken 18.00 for å delta i en dåp. I mellomtiden hadde han vært i en annen gren. Jeg må innrømme at tanken faktisk streifet meg: “Hva har han gjort for å irritere stavspresidenten? Hvorfor skulle han ellers ha blitt tildelt den minste og mest avsidesliggende grenen i staven?” Kanskje han egentlig ikke var den intelligente, ydmyke og sympatiske mannen jeg trodde han var. Kanskje han ikke likte sin egen menighet og brukte denne oppgaven til å komme seg vekk. Jeg kunne ikke finne ut av det, så jeg bare godtok det.
Flere uker etter denne dåpen kom jeg hjem etter midnatt natt til søndag. Jeg hadde vært på øvelse i nærheten av grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland, og det hadde tatt meg tre og en halv time å komme hjem. Jeg var utslitt da jeg kom inn døren. Min hustru Debra var fortsatt våken. Hun fortalte meg at “det trofaste høyrådsmedlemmet” hadde ringt. Han ønsket et møte med meg. Jeg spurte: “Før eller etter kirken?” Kirken begynte kl 10.00. Jeg håpet det var etter kirken så jeg kunne sove til 08.30.
“Før,” sa hun.
“09.30?”
“Nei. Han må dra et annet sted i oppdrag for staven. Han ønsker å møte deg på kontoret sitt i Frankfurt. Han sa du skulle komme til port 5.”
“Når da?” spurte jeg.
“Seks”, svarte hun.
Nå ble jeg opprørt. Klokken var allerede 00.30. For å rekke avtalen klokken 06.00, ville jeg måtte stå opp klokken 04.30. Det betydde mindre enn fire timer med søvn. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde ikke engang et telefonnummer å ringe neste morgen for å fortelle ham at jeg ikke kunne møte ham. Jeg slapp klærne mine ved siden av sengen og la meg uten å stille vekkerklokken. Mens jeg lå der, gikk disse tankene gjennom hodet mitt:
Hva ville skje hvis jeg ikke møtte “det trofaste høyrådsmedlemmet”? Hvis jeg ikke dukket opp på kontoret hans, var jeg sikker på at han ville gjøre produktiv bruk av tiden sin. Neste gang jeg snakket med ham og forklarte hvorfor jeg ikke hadde møtt ham, ville han svare: “Selvfølgelig tok du riktig avgjørelse. Jeg ville aldri ha bedt deg om å komme hvis jeg hadde visst at du kom hjem så sent. Vi kan gjøre det nå.” Og dessuten var jeg ikke egentlig medlem av grenen. Jo, opptegnelsene våre var der, og vi gikk der hver uke, men vi var utlendinger, snakket ganske elendig tysk, og kom til å flytte om fem eller seks måneder.
Jeg hadde nesten god samvittighet. Noen minutter til, og jeg kunne falle i søvn. Så husket jeg kallenavnet jeg hadde gitt ham og alle gangene “det trofaste høyrådsmedlemmet” hadde kommet til grenen mens vi hadde vært der. Han kom til den dåpen sent en søndag kveld. Han kom på en grensaktivitet midt i uken. Han snakket alltid med alle medlemmene og oppmuntret og inspirerte dem. Han virket aldri dømmende eller likegyldig. Han viste respekt overfor grenspresidenten og hans innsats. Hvis han var skuffet over å bli tildelt denne lille grenen, viste han det i hvert fall aldri.
Jeg reiste meg og gikk bort til kommoden der vekkerklokken min sto. Jeg satte alarmen på 04.30. Da jeg bestemte meg for å møte “det trofaste høyrådsmedlemmet”, var jeg ikke opptatt av hva han ville tenke eller si om jeg ikke gjorde det. Jeg ville tross alt sannsynligvis aldri se eller høre fra ham igjen etter at vi flyttet. Jeg bestemte meg for å stå opp om mindre enn fire timer og kjøre 80 km til kontoret hans fordi jeg virkelig respekterte ham for den han var, “det trofaste høyrådsmedlemmet”. Hvordan kunne jeg la være å følge ham?
Jeg stoppet bilen ved port 5 klokken 06.00 den søndagsmorgenen og ble møtt av en sikkerhetsvakt med automatvåpen. Han så at kjennemerket på bilen min var fra det amerikanske Forsvaret. Han lurte kanskje på om jeg hadde kjørt meg vill. Hadde “det trofaste høyrådsmedlemmet” bestemt seg for ikke å dukke opp? Ikke mer enn to minutter senere stoppet imidlertid bilen hans ved siden av min. Han sa: “God morgen, Don. La oss gå inn på kontoret mitt.” Vakten åpnet porten og slapp oss gjennom.
Etter litt småprat og en liten omvisning i kontorbygget hans, kom han til poenget med møtet. Han sa at han ville kalle meg som rådgiver for grenspresidenten. Ikke første- eller annenrådgiveren – den eneste rådgiveren. Før jeg kom dit, hadde det vært bare to prestedømsbærere i grenen, og med noen års mellomrom hadde de byttet på å være grenspresident og eldstenes quorumspresident.
Jeg tok imot kallet og virket i det frem til jeg tre måneder senere dro for å delta på et to måneder langt kurs i USA.
Mens jeg var borte, ble både min hustru og min unge sønn syke. De medisinske problemene hans førte ham til et sykehus ca 97 kilometer fra leiren vår. Som den sterke forsvarshustruen hun var, klaget aldri Debra eller ba meg om å komme tilbake til Tyskland. Jeg fant faktisk ikke ut alt om hennes sykdom før etter at jeg kom hjem. Etter ett besøk til den lokale klinikken, hadde legen kjørt henne hjem fordi han ikke mente hun var frisk nok til å kjøre selv. Grenspresidenten og Hjelpeforeningens president tilbød seg begge å hjelpe, men hun avslo høflig. I tillegg til språklige og kulturelle vanskeligheter, ønsket ikke Debra å belaste noen.
En dag ringte “det trofaste høyrådsmedlemmet” henne. Han hadde nylig blitt kalt som stavspresident. Han spurte henne forsiktig om helsen, og nektet å godta “det går greit” som svar. Enhver forsikring fra Debra ble møtt med et mildt, men effektivt spørsmål om hvordan familien egentlig hadde det. Til slutt forklarte han: “Debra, du må la grenen hjelpe deg. De ønsker virkelig å hjelpe, og det vil gjøre grenen mer sammensveiset å kunne hjelpe deg.” Hun tok takknemlig imot deres hjelp.
Da jeg kom tilbake fra USA, ble vi i grenen i to måneder til før vi til slutt flyttet til en større by.
Minnene om den tiden av mitt liv falmet da jeg lente meg fremover i stolen og igjen rettet min oppmerksomhet mot president Uchtdorfs stemme som kom over høyttalersystemet. Budskapet hans gjorde virkelig inntrykk på meg. I motsetning til andre ganger når jeg har lurt på sammenhengen mellom talerens ord og talerens personlige handlinger (i næringslivet, i det militære og, ja, til og med noen taler jeg har hørt i kirken), følte jeg ingen tvil med hensyn til president Uchtdorfs budskap. Det var ikke bare det at president Uchtdorfs aksent minnet meg om Tyskland og min erfaring med “det trofaste høyrådsmedlemmet”. Det var det at president Uchtdorf var “det trofaste høyrådsmedlemmet”. Industriområdet vi møttes på denne tidlige søndagsmorgenen, var Frankfurt internasjonale lufthavn, hvor han var sjefspilot i Lufthansa.
Jeg kan ærlig si at jeg aldri har kjent en mann som har vært mer ydmyk og trofast med hensyn til å leve slik han lærte. Jeg var takknemlig for å ha lært en verdifull lærdom om hva det betyr å “løfte der du står”.