Mors julelappeteppe
Jed Packer, Utah, USA
Illustrasjoner: Bradley H. Clark
En av de vanskeligste opplevelsene i mitt liv fant sted kort tid etter at vår 10 år gamle datter døde av hjernekreft. Ordtaket “Man kan ikke ta det med seg” sto veldig klart for oss da vi kikket rundt i rommet hennes en lørdag ettermiddag.
Clarissa var borte, men rommet inneholdt fremdeles de identifiserbare levningene av hennes opphold i jordelivet. Nå sto vi overfor den skremmende oppgaven å avgjøre hva vi skulle gjøre med de personlige eiendelene hennes. Jeg visste det ville bli vanskelig å gi avkall på en eneste ting, spesielt for min hustru.
Mens vi opplevde hvirvelvinden av detaljer knyttet til sykehus, cellegiftbehandling og stråling, hadde vi hatt smått med tid til å rydde og organisere.
Minnene strømmet på da vi pakket ting hun hadde satt på hodegjerdet eller bokhyllen. Alle hadde dyp betydning – fra yndlingsteppet, yndlingsboken eller yndlingssmykket, til kosedyrene, skolebøkene og fotballen. Min hustru gråt da vi snakket om hva vi skulle gjøre med hver gjenstand.
Vi samlet mange av Clarissas bøker og tok dem med til barneskolen hennes så andre barn kunne glede seg over dem. Vi ga kommoden hennes til en nabo. Noen av klærne hennes gikk til søskenbarn. Ved å fokusere på andre ble den vanskelige situasjonen med å ta avskjed med tingene hennes, litt lettere.
Noen uker senere, da julen nærmet seg, spurte de to tenåringsdøtrene mine moren sin om de kunne bruke noen av Clarissas klær til å lage en spesiell julegave. De valgte hvert klesplagg på grunn av familieminnet det vekket, og klippet omhyggelig ut ruter som skulle symbolisere dyrebare øyeblikk i livet hennes.
Noen dager før jul viste de og deres leder i Unge kvinner, som hadde hjulpet dem å utarbeide ideen, et lappeteppe de laget. Jeg så forundret på hver rute med stoff som representerte en hendelse i Clarissas liv: en rute fra fotballdrakten hennes, en rute fra skjorten vi kjøpte til henne på en familietur, en rute fra pyjamasbuksen hun gikk med på sykehuset. Hver bit var så dyrebar og vakker, og minnet meg om vår tid sammen med henne. Jeg fortalte døtrene mine at det var perfekt. Jeg visste at moren deres også ville elske det.
Den juledagsmorgenen så jeg en gave som ble gitt fra hjertet. Jeg vil alltid huske min hustrus ansiktsuttrykk da hun åpnet gaven sin og så hva døtrene hennes hadde laget til henne. Hver kveld siden da har hun lagt julelappeteppet sitt rundt seg og mimret og drømt om dagen da vår familie vil bli gjenforenet, takket være Jesu Kristi forsoning og oppstandelse.