Fra misjonsmarken
Engler trengs ikke
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Denne første juledags morgenen på et sykehus i Guatemala kunne vi ikke kalle på engler for å synge. Men vi kunne kalle på oss selv.
Illustrert av Craig Stapley
Fyrverkeri og kinaputter, fargerike julekrybber og festmåltider med stappet tamale – det er jul i Guatemala. Som heltidsmisjonær opplevde jeg tradisjonene svært annerledes enn mine egne tradisjoner i USA. Jeg hadde hjemlengsel og trodde julen min kom til å bli miserabel.
Min ledsager, søster Anaya, sa vi ville finne glede i julen ved å tjene andre. Hun foreslo at vi tilbragte formiddagen med å synge på sykehuset, og vi inviterte andre misjonærer til å bli med oss.
Da vi nærmet oss inngangen, så jeg at folk ventet i kø for å møte sine kjære. Ansiktene deres var triste, de sandalkledde føttene støvete, klærne falmet. Vi ventet sammen med dem. Da vi endelig fikk lov til å komme inn i bygningen, gikk vi gjennom smale ganger med flassende grønn maling og sementgulv. Lukten av medisiner og sykdom overveldet meg.
I det svake lyset kunne jeg se syke pasienter i senger i et stort rom med dårlig ventilasjon og privatliv. De lå der, noen med bandasjer, noen med drypp, noen koblet til maskiner som hjalp dem å puste. Noen stønnet lavmælt. Andre sov. Jeg lurte på hvorfor vi hadde kommet. De fleste i vår lille gruppe misjonærer sto i døren, uten å vite hva vi skulle gjøre.
Men ikke søster Anaya. Hun gikk bort til hver seng, hilste på de syke, spurte hvordan de følte seg og ønsket dem god jul. Hennes frimodighet minnet oss andre på hvorfor vi var kommet, og vi begynte å synge julesanger, lavt til å begynne med, men mer frimodig etter hvert. Noen av pasientene smilte. Noen bare lå der og syntes ikke å legge merke til det, og noen nynnet med.
Søster Anaya sang med en salmebok i hånden, og gikk bort til en kvinne som var innpakket i bandasjer. Kvinnen begynte å gråte lavmælt, og ledsageren min strøk henne kjærlig gjennom håret. Gjennom tårer sa kvinnen følgende: “Dere er engler. Dere er engler.”
Jeg kommer aldri til å glemme søster Anayas svar. “Nei, du hører ikke engler,” svarte hun. “Du hører siste-dagers-hellige.”
Da Jesus Kristus ble født, bekjentgjorde en engel hans fødsel, og en himmelsk hærskare lovpriste Gud (se Lukas 2:8-14). Jeg tenker på disse englene hver jul.
Men jeg tenker også på søster Anaya. Jeg husker da hun oppfordret oss til å synge på sykehuset, og at vi fant glede ved å spre glede. Jeg husker da hun strøk den syke kvinnens hår. Og jeg husker at jeg ikke trenger å være en engel for å tjene andre. Jeg kan tjene dem som siste-dagers-hellig.