Julegaven min
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Hva skulle jeg gi Frelseren i år?
Illustrasjon: Ben Simonsen
Min vanlige plass i Seminar i niendeklasse var på bakerste rad, hvor jeg kunne snakke og spøke med vennen min. Jeg hadde bare meldt meg på Seminar fordi det var en ledig plass i timeplanen min. Seminar ble holdt i løpet av skoledagen der jeg bodde, og en rådgiver ved skolen foreslo at jeg burde ta det siden jeg er siste-dagers-hellig. Jeg visste lærerens navn, men det var så å si alt jeg hadde lært i klassen.
Så en dag var vennen min borte, og da fikk jeg et problem: Jeg hadde ingen å spøke med. Hvordan skulle jeg fordrive tiden? I panikk valgte jeg det eneste andre alternativet – jeg lyttet. Det var første gang jeg hadde gitt læreren noe oppmerksomhet.
Når jeg tenker tilbake, husker jeg ikke et ord han sa den dagen, men jeg husker at jeg ble fascinert. Vennen min var tilbake dagen etter, men istedenfor å spøke og tulle, lyttet jeg og syntes igjen det var interessant.
Til slutt flyttet jeg meg til forreste rad, hvor det var lettere å følge med. Det hendte ikke en eneste gang at jeg ikke følte sterk interesse for leksjonen eller for elevene som bar sitt vitnesbyrd.
Jeg likte Seminar så godt at jeg meldte meg på igjen året etter. Jeg hadde blitt døpt da jeg var åtte år gammel, men hadde egentlig aldri gått i kirken. Men noe endret seg en dag i desember rett før juleferien. Læreren ba oss komme frem i rommet og si hvilken gave vi ville gi Kristus det året.
“Ingen vil gjøre dette,” tenkte jeg. Men til min overraskelse gikk den ene etter den andre frem foran klassen. Noen gråt, andre fortalte om mål de hadde satt seg, og noen fortalte historier. Jeg kunne ikke tro det.
Tiden gikk. Jeg var den eneste som ikke hadde gått frem. Før jeg visste ordet av det, reiste jeg meg. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle si. Så med skjelvende røst sa jeg: “Til Kristi fødselsdag i år skal jeg begynne å gå i kirken.”
Fra den dagen av begynte jeg å gå i kirken som min gave til Frelseren. Det ironiske var at jeg var den som mottok gaven. Å gå i kirken igjen forandret livet mitt, og det hele begynte den dagen jeg sluttet å snakke lenge nok til å lytte og la Ånden røre ved mitt hjerte.
Ånden snakker fortsatt til meg. Alt jeg må gjøre er å stoppe opp for å lytte – og så følge.