Jul under bølgeblikk
Erwin E. Wirkus, Idaho, USA
Mens jeg var stasjonert i Manila på Filippinene under andre verdenskrig, møtte jeg ofte en liten gruppe andre medlemmer i militærtjeneste for ha nadverdsmøtet. Under et møte la jeg merke til en filippinsk kvinne bak vår utbombede bygning, som kikket gjennom en åpning som en gang hadde vært en dør. Jeg lurte på om hun hadde blitt tiltrukket av sangen vår. Mens våre øyne var lukket under avslutningsbønnen, smøg hun seg stille bort.
En annen gang hun besøkte oss, inviterte jeg henne til å bli med oss. Hun het Aniceta Fajardo, og hun tok entusiastisk imot vårt vennskap. Hun fortsatte å delta på møtene våre, og hun lærte om Jesu Kristi gjengitte evangelium.
Da julen nærmet seg, bestemte vi oss for å velsigne Aniceta og familien hennes med noen julegaver. Vi samlet inn hermetisert melk, kjøtt og grønnsaker, noen ulltepper og et sett med medisinsk utstyr og medisiner, herunder penicillin for å behandle Anicetas syke barnebarn.
På julaften tok vi med oss gavene og dro hjem til Aniceta. Hun bodde sammen med datteren og barnebarnet under bølgeblikkplater som var lent mot en murvegg – en rest av en bygning som hadde blitt sprengt i filler. Vi lurte på hvordan de kunne overleve med så lite beskyttelse i det tropiske regnet som var så vanlig på denne tiden av året.
En av oss knakk av en gren fra et mangotre og stakk den i bakken. Vi fant biter av søppel som vi pyntet grenen med.
Aniceta og familien hennes så på med glede og forundring. Da de så gavene vi hadde med, gikk gleden over i tårer av lykke og takknemlighet. De hadde ikke sett eller spist den slags mat på lenge, og de gråt så mye at en stund klarte de ikke å snakke.
Fordi det var julaften, gikk våre tanker til våre hjem og våre kjære. Jeg tenkte på kabeltelegrammet jeg hadde mottatt bare to dager tidligere, hvor det sto at jeg hadde blitt far. Vi uttrykte våre følelser og avsluttet med vårt vitnesbyrd om Frelseren og det gjengitte evangelium.
Vi forsikret denne fantastiske familien om Frelserens kjærlighet til dem. De fant trøst i våre ord, og freden vi følte, varmet kveldsluften. Så bød vi våre kjære venner farvel og ønsket dem god jul.
Kort tid senere ble jeg overflyttet til et nytt område, og jeg så aldri Aniceta eller familien hennes igjen. Men mange år senere åpnet jeg Church Almanac på en del om Filippinene og leste at Aniceta Pabilona Fajardo var den første filippiner som sluttet seg til Kirken på øyene.1 For en storartet velsignelse å tenke på frøene som ble sådd den julen i 1945.