Vårt svar
En enkel bønn forandret min familie for alltid.
“[Han vil] åpenbare sannheten av det for dere ved Den Hellige Ånds kraft” (Moroni 10:4).
Jeg husker fortsatt første gang jeg så de to mennene som sto utenfor døren vår i Peru. De hadde på seg hvit skjorte og slips, og de var så høye! Jeg syntes de hadde varme smil.
“De må være hyggelige,” tenkte jeg. Mor og far må ha tenkt det samme, for snart kom misjonærene hjem til oss ofte.
Jeg elsket å lytte til misjonærene, og følte alltid at de fortalte sannheten.
“Har du ikke lyst til å bli døpt, Mamá?” spurte jeg mor en dag.
Hun smilte. “Jo, det har jeg. Men jeg ønsker å bli døpt sammen med din far.”
Jeg nikket. Jeg var ni år gammel – gammel nok til å bli døpt. Men jeg ønsket også å bli døpt sammen med far, og han var ikke sikker på om han trodde på det misjonærene lærte oss.
“Fortsett å be, og tiden vil komme,” sa Mamá, som om hun kunne lese tankene mine.
Jeg visste at misjonærene hadde utfordret far til å følge oppfordringen på slutten av Mormons bok om å spørre Gud med et oppriktig hjerte om evangeliet er sant. Så en kveld bestemte jeg meg for å hjelpe far med denne utfordringen. Jeg spurte om vi kunne be sammen slik misjonærene hadde foreslått. Vi gikk inn på rommet mitt og knelte ned. Han spurte meg hvem som skulle fremsi bønnen.
“Kan ikke du gjøre det?” sa jeg.
Far begynte å be til vår himmelske Fader. Da han spurte om vi skulle bli døpt, ble vi omsluttet av en følelse av kjærlighet og fred. Den var så sterk at far sluttet å snakke en stund. Vi visste at vi måtte bli døpt.
Jeg vil aldri glemme fars uttrykk etter at han avsluttet den bønnen.
“Vi har svaret vårt,” hvisket han og ga meg en klem.
Jeg smilte da jeg trykket hodet mot skulderen hans. Den hellige ånd hadde gjort det mulig for oss å vite sannheten (se Moroni 10:5).