Lederens vei til åpenbaring
Lokale ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene presenterer fire prinsipper som har hjulpet dem å handle med inspirasjon i sine kall.
“Da jeg ble kalt, ble jeg overveldet,” sier en grenspresident som nå har virket i flere år. “Jeg hadde tro på at vår himmelske Fader visste hvordan han skulle velsigne medlemmene og deres familier, men hvordan kunne jeg vite hva han konkret ønsket at jeg skulle gjøre for å hjelpe dem?”
Presidenten kjente to prinsipper som hadde styrket ham som konvertitt til Kirken og som ung far: skriftstudium og bønn. Så han omsatte dem i praksis med fornyet besluttsomhet.
“Da jeg gjorde det, følte jeg at jeg skulle lese det som står i Lære og pakter 9:8, om å ‘tenke det ut i ditt sinn, så må du adspørre [Herren] om det er riktig’. Da jeg leste disse ordene om igjen, visste jeg at Herren allerede veiledet meg på veien til åpenbaring.”
Det er en vei som alle ledere må gå på for å være effektive i sine kall. Og når de søker den inspirasjon de har krav på, lærer de om og om igjen at visse prinsipper i evangeliet legger til rette for guddommelig veiledning. Her er fire av dem.
1. Rådfør dere med hverandre
“Jeg oppdaget at selv når jeg følte meg sterkt inspirert til å gjøre noe, fikk jeg visshet når jeg snakket om det med mine rådgivere,” sier en tidligere president i Hjelpeforeningen på grensplan. “Noen ganger bekreftet de bare at de følte det samme, og vi gikk videre i enighet. Men noen ganger hjalp de meg å se ting jeg ikke hadde sett, og vi kunne enten endre på det vi gjorde eller være mer følsomme i måten vi gjorde det på. Da kunne vi fortsatt gå videre i enighet.”
Vi kan også få rettledning ved å slå opp i håndbøkene, studere generalkonferansetaler og be i tro.
“Noen av de beste rådene jeg får, kommer når jeg leser og leser om igjen talene fra generalkonferansen,” sier en Unge kvinners president på menighetsplan. “Når jeg så kneler i bønn, spør jeg min himmelske Fader om de tingene jeg har studert og hvordan jeg skal anvende læresetningene fra levende profeter og funksjonærer på generalplan til å hjelpe de unge kvinnene.”
En rådgiver i et presidentskap for Søndagsskolen på stavsplan sier: “Når vi møtes som presidentskap, gjennomgår vi alltid litt av det som står i Håndbok 2: Kirkens administrasjon. Når vi jevnlig gjennomgår instruksjonene vi allerede har mottatt, hjelper Ånden oss å holde oss i overensstemmelse med retningslinjene.”
“Jeg finner stor trøst i det faktum at Herrens kirke er en kirke av rådsforsamlinger,” sier en stavspresident. “Det er en utsøkt opplevelse å presidere i råd der folk med stor samlet visdom og erfaring, ber sammen og deretter diskuterer den beste veien videre. Deres inspirasjon gjør meg i stand til å tenke gjennom alternativer, lytte til Ånden og deretter ha full tillit når jeg fremlegger min beslutning for Herren.”1
Noen ganger innebærer det å søke råd å finne noen med større kompetanse. “Jeg prøvde å hjelpe en familie med økonomiske problemer, og følte meg tilskyndet til å be dem snakke med en bror i menigheten som er økonomisk rådgiver,” sier en nylig avløst biskop. “Han kunne hjelpe dem på måter som jeg aldri ville ha vært i stand til.”
En annen biskop, som hadde fått råd om at biskoper må la andre menighetsledere slippe til og gjøre sin plikt, forteller om denne opplevelsen: “En enke i menigheten vår ønsket å få besøk av biskopen minst en gang i uken. Etter hennes oppfatning var bare et besøk fra biskopen godt nok. Jeg prøvde å besøke henne så ofte som mulig, men jeg hadde mange ansvarsoppgaver, blant annet en ung familie. Til slutt besøkte jeg henne sammen med en av mine rådgivere.
Mens vi snakket sammen, følte jeg meg tilskyndet til å si: ‘Kjære søster, du vet at jeg som biskop er glad i deg. Og fordi jeg er så glad i deg, har jeg bedt to av våre trofaste bærere av Det melkisedekske prestedømme og to av våre fantastiske søstre i Hjelpeforeningen om å besøke deg minst en gang i måneden, oftere om nødvendig. De vil rapportere tilbake om du har noen behov eller bekymringer. Ville det være i orden?’ ‘Ja visst, biskop,’ sa hun. Jeg spurte om hun ville vite navnene deres, og hun sa ja. Da jeg fortalte henne det, sa hun: ‘Det er mine hjemmelærere og besøkende lærerinner!’ Og jeg sa: ‘Nå forstår du hvordan Herren har bestemt at vi skal våke over deg.’”
2. Hør godt etter
Ledere sier også at evnen til å lytte og skjelne er nyttig når det gjelder å søke inspirasjon.
“Når vi møter søstre, prøver jeg å høre mer enn bare ordene de sier,” sier en president for Hjelpeforeningen på menighetsplan. “Noen ganger føler jeg ved hjelp av Ånden at de trenger hjelp. Jeg føler meg velsignet med å kunne se det i øynene deres eller oppfatte det ut fra deres oppførsel. Noen ganger har jeg til og med sagt: ‘Jeg er din Hjelpeforenings-president, og jeg føler at du trenger noe. Hvordan kan jeg stå til tjeneste for deg?’ Jeg føler at jeg ofte får inspirasjon ved å spørre: ‘Hva ville Frelseren gjort?’”
“Jeg verdsetter hvordan biskopen lytter til søstrene i våre menighetsråd,” sier en president for Primær på menighetsplan. “Han spør alltid hva vi føler, og lytter nøye til alt vi har å si. Flere ganger har han sagt: ‘Vi må huske at det er mye innsikt som gis til hustruer, mødre og enslige søstre.’”
“Vi må også huske at det å lytte omfatter å lytte til Ånden,” sier en høyprestenes gruppeleder. “Den beste evaluering av hvor godt en leder lykkes kan være hans eller hennes evne til å føle og følge Ånden. President Monson har vist dette om og om igjen.”2
3. Stå på hellige steder
Ledere opplever også at enkelte steder gjør det lettere å motta åpenbaring.
“For meg er det beste stedet å føle inspirasjon i templet,” sier en rådgiver i et biskopsråd. “Når jeg ønsker å føle nærhet til Herren, drar jeg til hans hus slik at jeg kan føle meg fri fra bekymringer og fokusere på å lytte til Ånden.”
“Jeg har et rom i mitt hjem som er utpekt som kontoret mitt,” sier en stavspatriark. “Jeg har bedt Herren om hjelp så det kan være et sted hvor Ånden kan føle seg velkommen. Når jeg forbereder meg til å gi en velsignelse, går jeg dit og ber. Det er også der jeg foretar intervjuer og gir velsignelser.”
“Våre møtehus er innviet til gudstjeneste,” sier en biskop. “Noen ganger når jeg ønsker å føle fred en kveld i løpet av uken, sitter jeg i kirkesalen. Jeg tenker på medlemmene i menigheten og hvor høyt Frelseren elsker dem. Eller noen ganger synger jeg en salme.”
“For meg er Primær et hellig sted,” sier en annen biskop. “Når jeg ønsker å føle meg entusiastisk og ved godt mot, setter jeg meg sammen med Primær-barna når de synger. Det gir meg alltid oppmuntring.”
“Bønn kan gjøre et hvilket som helst sted til et hellig sted,” sier en Unge menns president på grensplan. “Tenk på åpenbaringene som kom til profeten Joseph da han var i Liberty fengsel. Han var i stand til å gjøre det til et hellig sted ved å påkalle Herren.”
4. Handle med myndighet
“Noen medlemmer av menigheten tok ikke kall på alvor,” sier en biskop. “Jeg følte at jeg kunne hjelpe dem ved å forklare hvordan vi som biskopsråd hadde bedt for å få vite hvem som skulle kalles, og at vi hadde fått et svar. Jeg ville de skulle vite at Herren, som arbeider gjennom ledere med myndighet, hadde kalt dem. Det gjorde stor forskjell når de visste at deres kall var inspirert og at Herren forventet at de også skulle søke inspirasjon for å foredle dette kallet.”
Han og hans rådgivere hadde vandret på veien til åpenbaring, en vei som er åpen for alle Kirkens medlemmer og ledere. Og ved å beskrive veien de hadde reist, inspirerte de også andre.