Til vi ses igjen
Nåde for andemor og meg
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Akkurat som andemoren, kommer jeg noen ganger til kort. Og det er da Frelseren trår til.
En vårettermiddag pakket jeg bilen for å begynne skytteltrafikken med mine fem små barn til og fra leksjoner og treninger. Mens jeg lastet inn fotballsko og dansebager, la jeg merke til en andemor og andungene hennes som vagget langs fortauet i forstaden vår.
Så begynte hun å krysse veien. Dessverre valgte hun en avløpsrist til overgangen, og ungene hennes fulgte etter. Fire av andungene gled hjelpeløst mellom sprinklene i risten.
Da moren kom til den andre siden, skjønte hun at hun manglet noen av sine små og kunne høre de dempede pipene deres. Helt uvitende om tabben sin, gikk hun igjen over dreneringsristen på leting etter sine savnede andunger, og mistet to til. I forferdelse og en anelse avsky på grunn av hennes dårlige dømmekraft, gikk jeg til risten for å se om jeg kunne løfte den. Selv om jeg brukte all min styrke, var det så vidt risten rikket seg, og jeg var sent ute til å hente et av mine barn.
Jeg tenkte at jeg måtte løse situasjonen senere når jeg ikke hadde det så travelt, og satte meg i bilen mens jeg selvgod mumlet for meg selv: “Hun fortjener ikke å være mor.”
I løpet av de neste 90 minuttene gjorde jeg mange av mine gjentakende feil som mor. Dette er feil jeg har bedt om tilgivelse for mange ganger, både av mine barn og min Fader i himmelen. Hver gang bestemmer jeg meg for å bli flinkere og ikke falle for disse svakhetene igjen. Da jeg mistet besinnelsen overfor et av mine barn fordi han ertet en annen, kunne jeg høre mine egne ord: “Hun fortjener ikke å være mor.”
Plutselig følte jeg overveldende medfølelse med denne andemoren. Hun prøvde å navigere i verden med de instinkter hun hadde blitt gitt, akkurat som jeg gjorde. Men noen ganger var disse instinktene ganske enkelt ikke tilstrekkelige, og det var våre barn som fikk lide.
Jeg bestemte meg for å få risten av på en eller annen måte og få andungene opp. Idet jeg svingte inn i gaten vår, så jeg en liten gruppe som var samlet. Naboen min hadde løftet av risten og gått ned i avløpsrøret, og løftet forsiktig andungene opp i sikkerhet. De forskremte små fuglene løp for å finne moren sin, som gikk nervøst frem og tilbake i en nærliggende busk. Hun hadde ikke bedt om hjelp, men naboen min hadde trådt til da hennes beskyttelse ganske enkelt ikke strakk til. Jeg ble overveldet av følelser da jeg tenkte på at Frelseren gjorde det samme for mine barn og meg.
Noen ganger kommer vi til kort, selv om vi har de beste intensjoner og gjør vårt aller beste. Men Frelserens “nåde er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for [ham]” (Ether 12:27). Det er betryggende å vite at mine mangler ikke vil ødelegge mine barn, og at de vil motta kjærlighet, fred, forståelse og nåde fra vår Frelser. Han “går meg i møte”1 og ønsker at min familie og jeg skal lykkes. Våre svakheter vil ikke få overhånd hvis vi ydmyker oss og står med Herren ved vår side.