Herren er min sang

Tom Sullivan, Arizona, USA

Ettersom jeg bodde i en liten by i Arizona som overveiende var befolket av siste-dagers-hellige, henvendte misjonærer og medlemmer av Kirken seg ofte til meg angående Kirken. De oppfordret ofte mine barn og meg til å komme til kirken, lese i Skriftene eller begge deler. Jeg hadde ingen interesse av å takke ja til deres invitasjoner, men takket dem høflig for deres interesse i familien min.

Da jeg ble kjent med kvinnen jeg senere skulle gifte meg med, fortalte hun at hun var en siste-dagers-hellig. Jeg beundret hennes åndelighet og gikk med på å gå i kirken med henne når vi hadde giftet oss. Jeg holdt ord og begynte å gå regelmessig, og jeg verdsatte til og med atmosfæren og kameratskapet. Men selv om jeg studerte Skriftene, gikk i kirken og ba alene og sammen med familien min, tvilte jeg likevel på om det fantes en Gud. Uansett hvor hardt jeg prøvde, var det vanskelig å komme bort fra mine agnostiske røtter. Ettersom jeg ikke følte meg nærmere Gud enn da jeg begynte, avslo jeg alle oppfordringer til å bli døpt.

Da jeg hadde gått i kirken i seks år, døde min far, som hadde vært i den amerikanske Hæren, uventet. Min familie og jeg ønsket at rosignalet skulle spilles ved graven, og ettersom jeg er musiker av yrke, ble jeg bedt om å gjøre det. Jeg hadde spilt ved hundrevis av begravelsesseremonier, men ettersom dette var min fars begravelse, visste jeg at det ville bli annerledes for meg. Min mors begravelse hadde også lært meg at mine sterke følelser ville påvirke min evne til å spille. Jeg var fast bestemt på å ikke la mine følelser komme i veien for musikken, slik de hadde gjort under hennes begravelse.

Noen minutter før seremonien begynte, prøvde jeg nervøst å varme opp. Jeg hadde bare spilt noen få øvingsnoter da det gikk opp for meg at jeg var i ferd med å gjenta min tidligere fiasko. Jeg fikk tårer i øynene og begynte å gråte. Hikstingen min gjorde det vanskelig å puste. Hvordan skulle jeg klare å spille?

Jeg var ikke opptatt av lovord for meg selv, men jeg ønsket å hedre min far. Da jeg begynte å spille, oppdaget jeg at jeg ikke klarte å fullføre et åndedrag. Det var ikke likt meg å be om hjelp, men nå visste jeg ingen annen råd. Den første noten som kom ut, var svak. I mitt stille sinn tryglet jeg min himmelske Fader: “Vær så snill.” Idet jeg spilte den andre noten, ble lungene mine fylt med luft, og lyden kimet fra hornet mitt med en oppsiktsvekkende vakker klang. Gjennom resten av stykket spilte jeg langt over evne. Da jeg fullførte den siste noten, var det brått slutt på pusten, og jeg gispet etter luft gjennom tårene.

Som musiker er jeg klar over mine sterke og svake sider. Enkelt sagt kunne jeg ikke ha spilt så godt selv i de beste omstendigheter. Det sto klart for meg at vår himmelske Fader hadde besvart min bønn og velsignet meg med styrke og evne til å hedre min jordiske far. Jeg fikk et spesielt vitnesbyrd om at vår himmelske Fader svarer oss på en måte som vi kan forstå. Hans svar i nødens stund hjalp meg å forstå at han alltid hadde vært ivrig etter å kommunisere med meg.

Etter noen måneder kom jeg over mitt agnostiske hinder og sluttet meg til Kirken. Selv om det var et steg ut i det ukjente å bli døpt, visste jeg at vår himmelske Fader ville velsigne meg. Min opplevelse med å spille rosignalet lærte meg at han vil besvare mine bønner i forhold til mine behov og min forståelse.