Den beste fotballspilleren
“Elsk hverandre, lød Hans ord, vær en trofast venn” (Barnas sangbok, 39).
Jeg knyttet nevene, bet meg i leppen og sparket til ballen som rullet mot meg. Så rynket jeg pannen da jeg så den fly ut av banen istedenfor i mål.
En jente som het Nan, hadde stått ved gjerdet og sett på kampen. Hun løp for å hente ballen, og snublet i sin begeistring. Alle lo. Ingen takket henne da hun kastet ballen tilbake til oss.
Jeg følte meg ille til mote. Jeg visste at Nan hadde lyst til å være med, men jeg ville ikke være den som inviterte henne.
Nan var stille av seg, med bustete brunt hår, tykke briller og en pipete stemme. Hun hadde ikke en eneste venn i klassen vår. Det var ikke det at jeg ikke likte henne. Men jeg hadde aldri snakket med henne.
Den ettermiddagen sa læreren vår at hun ville ommøblere pultene våre. Hun ville lage en ny plassoversikt.
Spenningen i rommet var til å ta og føle på. Min beste venn LeAnna og jeg smilte til hverandre.
Akkurat da lente Caroline seg mot meg. “Jeg hørte Nan si til Mrs. Martin at hun hadde lyst til å sitte ved siden av deg. Kvalmt!”
Jeg var i sjokk. “Hvorfor meg?” undret jeg. Jeg hadde aldri vært slem mot Nan, men jeg hadde heller aldri vært snill mot henne.
“Si til læreren at du ikke vil sitte sammen med henne,” hvisket Caroline. “Ellers vil ingen sitte sammen med deg heller.”
Jeg så på Nan. Hun satt med bøyd hode. Hun må ha visst hva alle i rommet tenkte.
Mrs. Martin ba meg komme frem. Jeg visste at Nan var et Guds barn og at Jesus sa vi skulle elske alle. Men hvis jeg ble venner med Nan, ville alle synes jeg var rar.
“Hvem vil du sitte sammen med?” spurte mrs. Martin.
“LeAnna,” sa jeg. Det var lett.
Mrs. Martin smilte. “Kunne du tenke deg å sitte sammen med Nan også?”
Jeg stirret i gulvet og hvisket: “Helst ikke.”
Mrs. Martin virket overrasket. “Er du sikker, Angie?”
“Ja,” mumlet jeg.
Dagen etter var pultene våre flyttet. Jeg satt ved siden av LeAnna. Nan satt på den andre siden av rommet. De to jentene som satt ved siden av henne, dyttet pultene sine vekk fra hennes så det så ut som om hun satt alene. Hun så ut til å være på gråten.
Noen få uker senere byttet Nan skole. En jente i menigheten min gikk på den skolen, og jeg spurte henne om hun hadde møtt en ny jente som het Nan.
“Jeg tror det. Hvordan ser hun ut?” spurte hun.
“Hun er veldig stille av seg. Håret hennes er bustete, og hun bruker tykke briller. Ingen i klassen min likte henne.”
“Sier du det? Det kan ikke ha vært samme jente,” sa hun. “Den nye jenta jeg kjenner, er skikkelig gøyal. Alle liker henne. Hun er kjempegod til å spille fotball.”
Jeg tenkte på den dagen Nan hadde sett på mens vi spilte fotball. Hun trengte bare en sjanse og en venn. Og jeg kunne ha gitt henne begge deler.
Den dagen lovet jeg meg selv å alltid være snill mot alle og aldri la en jente som Nan gå meg forbi uten å prøve å bli venner med henne.
Illustrasjon: Brad Clark