Hvem er Jesus Kristus?
Da Jesus møtte De tolv ved Cæsarea Filippi, spurte han: «Hvem sier dere at jeg er?» Simon Peter, den ledende apostel, svarte: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matteus 16:15-16). Peter vitnet senere om at Jesus «var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt» (1. Peter 1:20). Han var «i begynnelsen hos Faderen og er den Førstefødte» (L&p 93:21).
Da Faderens plan – planen for frelse og lykke (se Alma 34:9) – ble presentert (se Alma 42:5, 8), ble det krevet at én skulle sone for å tilveiebringe forløsning og barmhjertighet for alle som aksepterte planen (se Alma 34:16; 39:18; 42:15). Faderen spurte: «Hvem skal jeg sende?» Han som skulle bli kjent som Jesus, valgte utvunget og villig å svare: «Her er jeg, send meg» (Abraham 3:27). «Fader, din vilje skje, og herligheten være din evindelig» (Moses 4:2).
Som forberedelse ble jorden skapt. «Ved Sønnen, som er min Enbårne, skapte jeg [jorden],» erklærte Faderen (Moses 1:33, se også Efeserbrevet 3:9, Helaman 14:12, Moses 2:1).
Jesu Kristi titler
Profetene i Det gamle testamente kjente ham som Jehova (se Abraham 1:16; 2. Mosebok 6:3). Profetene ble vist hans komme: «Se, Guds Lam, ja, han er Sønn av den evige Fader!» (1. Nephi 11:21, se også Johannes 1:14.) Hans mor ble befalt: «Gi ham navnet Jesus… Han skal … kalles Den Høyestes Sønn» (Lukas 1:31-32).
Mange titler og navn beskriver hans guddommelige misjon og virksomhet. Selv sa han: «Jeg er verdens lys og liv. Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden» (3. Nephi 9:18). «Jeg er deres talsmann hos Faderen» (L&p 29:5, se også L&p 110:14). «Jeg er den gode hyrde» (Johannes 10:11). «Jeg er Messias, Sions konge, Himmelens klippe» (Moses 7:53). «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre [eller] tørste» (Johannes 6:35). «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen» (Johannes 15:1). «Jeg er oppstandelsen og livet» (Johannes 11:25). «Jeg er … den klare morgenstjerne» (Johannes’ åpenbaring 22:16), «Jesus Kristus, deres Forløser, den store Jeg Er» (se L&p 29:1).
Han er Mellommannen (se 1. Timoteus 2:5), Frelseren (se Lukas 2:11), Forløseren (se L&p 18:47), Kirkens overhode (se Efeserbrevet 5:23), dens hovedhjørnesten (se Efeserbrevet 2:20). På den siste dag «skal Gud dømme … menneskene, etter evangeliet, ved Jesus Kristus» (se Romerbrevet 2:16, se også Mormon 3:20).
Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne» (Johannes 3:16). «Derfor kommer forløsningen i og gjennom Den Hellige Messias, for han er full av nåde og sannhet» (2. Nephi 2:6).
Profeten Joseph Smith ble ofte spurt: «Hva er de fundamentale prinsipper i deres religion?»
«De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet og oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.»1
Jesu Kristi ydmykhet
Da Herren ble tatt til fange før sin korsfestelse, hadde han kommet fra Getsemane. Da han ble forrådt, dro Peter sitt sverd mot Malkus, yppersteprestens tjener. Jesus sa:
«Stikk ditt sverd tilbake på plass…
Tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matteus 26:52-53).
Hele tiden mens Herren ble hånet, mishandlet og pisket og til slutt gjennomgikk torturen på korset, forholdt han seg taus og lydig – dvs. unntatt et intenst og dramatisk øyeblikk som åpenbarer selve kjernen i kristen lære. Dette fant sted under rettergangen. Pilatus, som nå var redd, sa til Jesus: «Svarer du meg ikke? Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg?» (Johannes 19:10.)
Man kan bare tenke seg den rolige storheten Herren viste da han sa: «Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra» (Johannes 19:11). Det som deretter skjedde, skyldtes ikke at Pilatus hadde makt til å påby det, men at Herren hadde vilje til å akseptere det.
«Jeg setter mitt liv til,» sa Herren, «for at jeg skal ta det igjen.
Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen» (Johannes 10:17-18).
Jesu Kristi forsoning
Før korsfestelsen og etterpå har mange villig og uselvisk gitt sitt liv i heltedåder. Men ingen utholdt det Kristus gjorde. På ham hvilte byrden av alle menneskers overtredelse, alle menneskers skyld. Og forsoningen var i en usikker og kritisk posisjon. Ved hans frivillige handling kunne barmhjertighet og rettferdighet bringes i harmoni, evig lov bli støttet og den mellomkomst oppnådd som var nødvendig for at menneskene skulle bli befridd.
Han valgte selv å akseptere straffen på vegne av alle mennesker for all ugudelighet og last, for brutalitet, umoral, perversitet og fordervelse, for henfallenhet, for drap og tortur og terror – for alt som hadde foregått eller alt som noensinne ville foregå på denne jord. Ved å velge dette opplevde han den ondes fryktelige makt, den onde som ikke var begrenset til kjødet eller underlagt jordisk smerte. Dette var Getsemane!
Vi vet ikke hvordan forsoningen ble utrettet. Ingen jordisk så på da det onde snudde seg bort og skjulte seg i skam for denne renes lys. Ikke engang all ugudelighet kunne slukke dette lys. Da det som ble gjort, var gjort, var løsepengene betalt. Både død og helvete oppga sitt krav på alle som ville omvende seg. Menneskene var endelig fri. Da kunne enhver sjel som noensinne hadde levd, velge å følge dette Lyset og bli forløst.
På grunn av dette uendelige offer kan hele menneskeheten «bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser» (3. trosartikkel).
«Forsoning» i Skriftene
Det engelske ordet atonement er egentlig tre ord: at-one-ment, som betyr å gjøre til ett, ett med Gud, å forlike, forsone, bøte.
Men visste du at ordet atonement bare forekommer én gang i Det nye testamente på engelsk? Bare én gang! Jeg siterer fra Paulus’ brev til romerne:
«Kristus døde for oss…
For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, … skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.
Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen (eng. atonement)» (Romerbrevet 5:8, 10-11, uthevelse tilføyd).
Bare denne ene gangen forekommer ordet atonement i Det nye testamente på engelsk. Forsoningen, av alle ord! Det var ikke et ukjent ord, for det hadde blitt brukt mye i Det gamle testamente i forbindelse med Moseloven, men bare én gang i Det nye testamente. Jeg synes det er underlig.
Jeg vet bare om én forklaring. Vi må vende oss til Mormons bok for å finne den. Nephi vitnet om at Bibelen en gang inneholdt «fylden av Herrens evangelium, den Herre som de tolv apostler bærer vitnesbyrd om» og etter at ordene «går ut ved Lammets tolv apostler fra jødene til hedningefolkene, ser du dannelsen av den store og avskyelige kirke, som er mer avskyelig enn alle andre kirker, for se, de har tatt ut av Lammets evangelium mange deler som er klare og meget verdifulle, og mange av Herrens pakter har de også tatt ut» (1. Nephi 13:24, 26).
Jakob definerte den store og avskyelige kirke med disse ord: «Den som derfor kjemper mot Sion, både jøde og hedning, både trell og fri, både mann og kvinne, skal gå til grunne. For det er disse som er hele jordens skjøge, for de som ikke er med meg, er imot meg, sier vår Gud» (2. Nephi 10:16).
Nephi sa også: «På grunn av de mange klare og verdifulle ting som er tatt ut av boken …, vil overmåte mange snuble – derfor har Satan stor makt over dem» (1. Nephi 13:29). Deretter profeterte han at de verdifulle tingene ville bli gjengitt (se 1. Nephi 13:34-35).
Og de ble gjengitt. I den engelske utgaven av Mormons bok forekommer ordet atone 39 ganger i forskjellig form og tid. Jeg siterer bare ett vers fra Alma: «Og nå kunne ikke barmhjertighetens plan tilveiebringes uten at en forsoning skulle bli utført. Derfor soner Gud selv for verdens synder for å tilveiebringe barmhjertighetens plan og tilfredsstille rettferdighetens krav, så Gud kunne være en fullkommen og rettferdig Gud og også en barmhjertig Gud» (Alma 42:15, uthevelse tilføyd).
Bare én gang i Det nye testamente, men 39 ganger i Mormons bok. Hvilket bedre vitnesbyrd kan vi ha om at Mormons bok virkelig er et annet testamente om Jesus Kristus?
Og dette er ikke alt. De forskjellige former av ordet atonement (forsoning) forekommer fem ganger i Lære og pakter og to ganger i Den kostelige perle. 47 henvisninger av overordentlig viktighet. Og dette er ikke alt! Hundrevis av andre vers bidrar til å forklare forsoningen.
Handlefrihet
Prisen for forsoningen bar Herren uten tvang, for handlefrihet er et suverent prinsipp. Ifølge planen må handlefrihet holdes i ære. Slik var det helt fra begynnelsen av, fra Eden.
«Herren sa til Enok: Se disse dine brødre, de er mine egne henders verk, og jeg ga dem deres kunnskap den dag jeg skapte dem, og i Edens hage ga jeg mennesket dets handlefrihet» (Moses 7:32).
I alt som ellers skjedde i Eden, traff Adam et valg da han ble satt på den aller største prøve. Etter at Herren hadde befalt Adam og Eva å bli mange og fylle jorden, og hadde befalt dem ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt, sa han: «Ikke desto mindre kan du selv velge, for det er deg gitt, men husk at jeg forbyr det, for på den dag du eter av det, skal du visselig dø» (Moses 3:17).
Det sto for meget på spill til å sende mennesket inn i jordelivet ved tvang. Det ville stride imot selve loven som var nødvendig for planen. Planen gikk ut på at alle Guds åndebarn skulle motta et jordisk legeme og bli prøvet. Adam så at det måtte være slik og traff sitt valg. «Adam falt for at mennesket kunne bli til, og mennesket er til for å kunne ha glede» (2. Nephi 2:25).
Adam og Eva våget å formere seg og fylle jorden slik de var blitt befalt å gjøre. At de ble skapt i Guds bilde, som en egen skapelse, var avgjørende for planen. Deres påfølgende fall var vesentlig hvis tilstanden på jorden skulle eksistere og planen videreføres.
Forsoningen var nødvendig
Nephi beskrev hva som ville skje med vårt legeme og vår ånd hvis ikke «en altomfattende forsoning» ble utført. «Våre ånder,» sa han, «måtte ha blitt lik» djevelen. (Se 2. Nephi 9:7-10.)
Jeg bruker sjelden ordet absolutt. Det passer sjelden. Jeg bruker det nå – to ganger:
På grunn av fallet var forsoningen absolutt nødvendig for at oppstandelsen skulle finne sted og overvinne fysisk død.
Forsoningen var absolutt nødvendig for at menneskene skulle kunne rense seg fra synd og overvinne den annen død, åndelig død, som er adskillelse fra vår Fader i himmelen, for Skriftene forteller oss åtte ganger at intet urent kan komme inn i Guds nærhet (se 1. Nephi 10:21; 15:34; Alma 7:21; 11:37; 40:26; Helaman 8:25; 3. Nephi 27:19; Moses 6:57).
Disse Skriftens ord: «Du kan selv velge, for det er deg gitt» (Moses 3:17), introduserte Adam og Eva og deres etterkommere for alle jordelivets farer. I jordelivet har menneskene frihet til å velge, og hvert valg fører til en konsekvens. Adams valg iverksatte rettferdighetens lov, som krevde at straffen for ulydighet skulle være død.
Men de ordene som ble uttalt under rettergangen: «Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra» (Johannes 19:11), viste at barmhjertigheten var like viktig. En forløser ble sendt for å betale gjelden og sette menneskene fri. Det var planen.
Almas sønn Corianton mente det var urettferdig at straff måtte følge etter synd, og at det skulle være nødvendig med straff. I en dyptgripende leksjon forklarte Alma forløsningsplanen for sin sønn og også for oss. Alma talte om forsoningen og sa: «Nå kunne ikke menneskene få del i omvendelsen hvis det ikke var en straff fastsatt» (Alma 42:16).
Hvis straff er den pris omvendelse krever, er det en billig pris. Konsekvenser, også smertefulle, beskytter oss. En så enkel ting som at et barn gråter av smerte når fingeren kommer i berøring med ild, kan lære oss det. Hvis det ikke var for smerten, kunne barnet blitt fortært.
Omvendelsens velsignelser
Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke ville finne fred, heller ikke lykke og sikkerhet, i en verden uten omvendelse. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjøre hvis det ikke var noen måte jeg kunne slette mine feiltrinn på. Kvalen ville være mer enn jeg kunne tåle. Det kan være annerledes for dere, men ikke for meg.
Forsoningen ble gjennomført. For evig og alltid tilbyr den amnesti for overtredelse og fra død hvis vi bare vil omvende oss. Omvendelse er en sikkerhetsklausul i alt. Omvendelse er nøkkelen som vi kan låse opp fengslet med fra innsiden. Vi har denne nøkkelen i våre hender, og vi har handlefrihet til å bruke den.
Hvor overordentlig dyrebar frihet er, hvor fullkomment verdifull handlefrihet er.
På snedige måter manipulerer Lucifer våre valg og bedrar oss med hensyn til synd og konsekvenser. Han og hans engler frister oss til å være uverdige, også ondskapsfulle. Men han kan ikke – i all evighet kan han ikke, med all sin makt kan han ikke – ødelegge oss fullstendig, ikke uten vårt samtykke. Hvis mennesket hadde fått handlefrihet uten forsoningen, ville den ha vært en fatal gave.
Skapt i hans bilde
Vi lærer i 1. Mosebok, i Moses, i Abraham, i Mormons bok og i begavelsen at menneskets fysiske legeme ble skapt i Guds bilde i en egen skapelsesperiode. Hvis skapelsen hadde foregått på en annen måte, kunne det ikke ha vært noe fall.
Hvis menneskene bare var dyr, da ville logikken favorisere frihet uten ansvar.
Jeg vet så godt at det blant lærde finnes noen som ser på dyr og steiner for å finne menneskets opprinnelse. De ser ikke inn i seg selv for å finne ånden der. De lærer seg å måle ting ved tid, ved tusener og millioner, og sier at disse dyrene som kalles mennesker, ble til ved en tilfeldighet. Og dette står det dem fritt å gjøre, for de har handlefrihet.
Men vi har også handlefrihet. Vi ser opp, og i universet ser vi Guds henders gjerninger og måler ting ved epoker, ved æoner, ved evangelieutdelinger, ved evigheter. Alt det vi ikke vet, aksepterer vi i tro.
Men dette vet vi! Alt ble planlagt «før verden ble til» (L&p 38:1, se også L&p 49:17; 76:13, 39; 93:7; Abraham 3:22-25). Begivenheter fra skapelsen og til den siste avsluttende scene er ikke basert på tilfeldigheter. De er basert på valg! Det ble planlagt slik.
Dette vet vi! Denne enkle sannhet! Hadde det ikke vært noen skapelse og ikke noe fall, ville det ikke ha vært behov for noen forsoning, heller ikke en Forløser til å være mellommann for oss. Da trengte ikke Kristus ha vært til.
Symboler på forsoningen
I Getsemane og på Golgata ble Frelserens blod utgytt. Mange hundre år tidligere var påsken blitt introdusert som et symbol og et forbilde på kommende ting. Det var en ordinans som skulle holdes til evig tid. (Se 2. Mosebok 12.)
Da det ble varslet at døden skulle herje Egypt, ble hver israelittisk familie befalt å ta et lam – førstefødt, hankjønn, lytefritt. Dette påskelammet ble slaktet uten å bryte ben, og blodet skulle strykes rundt døren til huset. Herren lovet at dødens engel skulle gå forbi (eng. pass over) de husene som var merket slik, og ikke slå ihjel de som var der. De ble reddet ved lammets blod.
Etter Herrens korsfestelse krevde ikke offerloven at man skulle utgyte mer blod. For som Paulus sa til hebreerne, ble dette gjort «én gang for alle … ett eneste offer for synder» (Hebreerbrevet 10:10, 12). Offeret skulle fra da av bestå av et sønderknust hjerte og en angrende ånd – omvendelse.
Og påsken skulle for alltid feires og minnes i nadverden, der vi fornyer vår dåpspakt og spiser til minne om Guds lams legeme og hans blod, som han utgjøt for oss.
Det er ikke uvesentlig at dette symbolet dukker opp igjen i Visdomsordet. I tillegg til løftet om at de hellige i denne generasjon som er lydige, vil motta helse og kunnskapens store skatter, har vi dette: «Jeg, Herren, gir dem et løfte at ødeleggelsens engel skal gå dem forbi, likesom med Israels barn og ikke slå dem ihjel» (L&p 89:21).
Jeg kan ikke fortelle om forsoningen uten å bli sterkt grepet. Den fremkaller den største takknemlighet og hengivenhet. Min sjel higer etter ham som gjennomførte den – denne Kristus, vår Frelser, som jeg er et vitne om. Jeg vitner om ham. Han er vår Herre, vår Forløser, vår Talsmann hos Faderen. Han løskjøpte oss med sitt blod.
I ydmykhet gjør jeg krav på Kristi forsoning. Det er ingen skam for meg å knele ned og tilbe vår Fader og hans Sønn. For jeg har handlefrihet, og jeg velger å gjøre dette!