Jeg vet at min Forløser lever
Som ny student ved Brigham Young University – Idaho (da Ricks College) savnet jeg familien. Men etter noen måneder hadde jeg blitt fortrolig med studentlivet og trivdes. Da telefonen ringte, satt jeg i leiligheten min og studerte.
«Christy, jeg har dårlige nyheter,» sa mor med brutt stemme. «Din far døde i natt av et alvorlig hjerteanfall.»
Jeg ble overveldet av følelser da jeg prøvde å forstå det jeg nettopp hadde hørt. Jeg hadde sett min far bare noen få dager tidligere, men jeg ante ikke at det ville bli for siste gang. Fars død var et sjokk for hele familien. Det var også et sjokk for menigheten vår. Far var bare 53 år gammel, og han var biskopen vår.
Dagene som fulgte, var fylt av visitter og telefonoppringninger fra familie, venner, medlemmer i menigheten og naboer. Vi følte stor kjærlighet fra dem som var rundt oss. I fars begravelse fortalte familiemedlemmer om vårt liv sammen med ham, og vi bar vitnesbyrd om frelsesplanen og livet etter døden.
Far hadde vært en trofast ektemann, en hengiven siste-dagers-hellig, en ivrig speider og en fantastisk far. Mange var blitt velsignet på grunn av ham. Etter begravelsen innviet min eldste bror graven, og som familie sto vi og hulket mens «Jeg er Guds kjære barn» ble sunget (Salmer, nr. 187).
Dagen etter begravelsen dro jeg tilbake til skolen. Jeg var ikke særlig glad for å dra tilbake, men visste at jeg måtte fortsette med livet og utføre mine oppgaver. Noen dager var lettere enn andre. Jeg tilbragte mye tid med å tenke på far, og jeg stolte på at min kunnskap om frelsesplanen og min tro på Jesus Kristus skulle hjelpe meg å takle utfordringer og spørsmål.
Omkring to uker etter at far døde, tok jeg med meg dagboken min til et møtehus på universitetsområdet for å skrive ned mine følelser og hendelsene rundt fars død. Mens jeg skrev, følte jeg Ånden så sterkt at jeg fikk en overveldende forsikring om at min himmelske Fader elsket meg, at han hadde en plan spesielt for meg, og at jeg aldri ville bli forlatt. Da jeg var ferdig med å skrive, hørte jeg toner fra høyttalere på studentsenteret i nærheten der «Han lever, min Forløser stor» (Salmer, nr. 66) ble spilt. Straks mintes jeg ord fra salmen:
Han lever, min Forløser stor,
en trøst for hver som på ham tror.
Han lever, han oppstanden er,
han sonet, og jeg har ham kjær…
Han lever, redsel finnes ei,
mine tårer tørrer han for meg.
Han lever, leger mine sår,
inntil jeg ved hans side står.
Jeg vet virkelig at min Forløser lever, og jeg vet at han elsker meg. Fordi han sto opp fra de døde, vet jeg at min far og alle våre kjære som har gått før oss, også skal leve igjen. Hvilken trøst det er å kjenne disse sannheter!