Bli et vitne om Kristus
Apostler er i kraft av sitt prestedømsembede kalt til å være spesielle vitner om Kristus i hele verden (se L&p 107:23). Deres vitnesbyrd er nødvendig i Herrens frelsesverk. Likevel må apostlene ikke stå alene og gjør det heller ikke. Alle vi som er døpt og bekreftet, har påtatt oss Jesu Kristi navn og forpliktet oss til å «stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder» (Mosiah 18:9). Vi har alle evne til å bli hans vitner. Ja, Herren stoler på at «de svake og enfoldige» skal forkynne hans evangelium (se L&p 1:19, 23), og det er hans ønske «at hvert menneske kunne tale i Gud Herrens, ja, i verdens Frelsers navn» (L&p 1:20).
Overvei noen måter et medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kan være et vitne om Kristus på.
Vi er vitner om Kristus når vi mottar et sikkert, personlig vitnesbyrd om at han lever.
Å være et vitne om Jesus Kristus i den mest fundamentale betydning er å være i besittelse av et sikkert, personlig vitnesbyrd om at han er Guds guddommelige Sønn, verdens Frelser og Forløser. Oldtidens apostler visste at Jesus var den lovede Messias og snakket av personlig erfaring om hans bokstavelige oppstandelse. Men et vitne om Kristus trenger ikke å ha sett ham eller vært i hans nærhet. Da Peter vitnet for Jesus: «Du er Messias, den levende Guds Sønn», svarte Herren at denne kunnskapen ikke var en følge av Peters fysiske nærhet eller erfaring med Jesus, men av at hans Fader i himmelen hadde åpenbart det for ham (se Matteus 16:15-17). Jesus gjorde det klart for Tomas at man kunne få den samme tro eller det samme vitnesbyrd som Tomas fikk, uten å røre ved ham og se ham: «Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Johannes 20:29).
Vårt vitnesbyrd om Kristus begynner vanligvis med andres vitnesbyrd – folk vi kjenner eller vet om og stoler på. Vi har apostlenes nedskrevne vitnesbyrd om at «denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det» (Apostlenes gjerninger 2:32). Vi har Det gamle og Det nye testamentes vitnesbyrd om hans forutordinasjon, virksomhet og forsoning. Vi har et annet testamente, Mormons bok, hvis hovedformål er «å overbevise jøde og hedning om at Jesus er Kristus, den evige Gud, som åpenbarer seg for alle nasjoner».1 Vi har profeten Joseph Smiths vitnesbyrd om at han så og hørte Faderen, som pekte på Jesus og erklærte: «Dette er min elskede Sønn» (Joseph Smith – Historie 1:17), og profetens senere bekreftelse på at «etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever! For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne» (L&p 76:22-23). Vi har de spesielle vitnene i vår egen tid som lever blant oss, og som vi med våre egne øyne og ører mottar et bekreftende vitnesbyrd fra. Mange blir ytterligere velsignet med å høre foreldres, besteforeldres og trofaste venners vitnesbyrd.
De som inngår dåpens pakt, mottar en spesiell gave i form av tro på Jesus Kristus, og med Den hellige ånds gave følger bekreftelsen på at vitnesbyrdet vi har mottatt om Kristus, er sant. Nephi bekreftet at dette ville skje: «Og da er dere på denne snevre og smale sti som fører til evig liv. Ja, dere har gått inn gjennom porten, dere har fulgt Faderens og Sønnens befalinger, og dere har mottatt Den Hellige Ånd som vitner om Faderen og Sønnen, for å oppfylle det løftet han har gitt om at hvis dere gikk inn på veien, skulle dere motta» (2. Nephi 31:18, uthevelse tilføyd).
Det er en åndelig gave å tro andres ord og en ytterligere gave er «det gitt å vite ved Den Hellige Ånd at Jesus Kristus er Guds Sønn og at han ble korsfestet for verdens synder» (L&p 46:13).
Dette vitnesbyrdet kommer ofte som følelser – en brennende følelse, man føler fred, forsikring, større forståelse. Herren ga Oliver Cowdery et vitnesbyrd om Mormons bok ved åndelige følelser som bekreftet «at de ord, eller det verk du har skrevet, er sant» (L&p 6:17). Deretter tilføyde Herren: «Hvis du ønsker enda et vitnesbyrd, så husk den natten da du ropte til meg i ditt hjerte om å få vite sannheten av disse ting. Talte jeg ikke fred til ditt sinn om saken? Hvilket større vitnesbyrd kan du få enn det som kommer fra Gud?» (L&p 6:22-23). Ånden som taler fred til ens sinn, er ikke den eneste måten man får et vitnesbyrd på, men ettersom det er fra Gud, er det ingen større. I likhet med at vi ved å nyte Kristi ord i Skriftene kan vitne om at vi har hørt hans røst og kjenner hans ord (se L&p 18:36), kan vi vitne om at vi på grunn av bekreftende åndelige følelser fra Gud kjenner hans Sønn og vet at han lever.
Vi er vitner om Kristus når vi lever slik at vi gjenspeiler hans læresetninger.
Under sin virksomhet på den vestlige halvkule ga Frelseren følgende befaling: «Løft deres lys opp så det kan skinne for verden. Se, jeg er det lys som dere skal løfte opp – det dere har sett meg gjøre» (3. Nephi 18:24). Folk skulle kunne se noe av Jesus Kristus i oss. Måten vi oppfører oss på, snakker, ser ut og også tenker på, vil gjenspeile ham og hans veier. Alma omtalte det som å ha erfart en mektig forandring i hjertet og ha fått hans bilde i vårt ansikt (se Alma 5:14). På lignende måte befalte Herren at vi skulle være likesom han er (se 3. Nephi 27:27). Selv om vi ikke var tilstede med ham i hans virksomhet, ser vi Jesus og det han sa og gjorde når vi studerer Skriftene. Og når vi følger dette mønsteret, bærer vi vitnesbyrd om ham.
Jeg minnes det eksempel en katolsk prest var. Jeg ble kjent med ham da vi samarbeidet i noen offentlige tjenesteprosjekter i Nashville i Tennessee. Fader Charles Strobel utarbeidet et prosjekt for å bringe noen få hjemløse menn om gangen bort fra gaten til et opplæringsprogram som lærte dem ferdigheter for livet og ga dem yrkesmuligheter. Han viet utallige timer til å hjelpe disse mennene å foreta varige endringer til det bedre og bli selvhjulpne. Jeg ble overrasket da jeg fikk høre at hans mor var blitt drept av en hjemløs mann noen få år tidligere. Fader Strobels Kristus-lignende kjærlighet strakk seg til og med til menn som hørte hjemme blant noen hvorav én så voldelig hadde tatt livet av hans kjære mor.
Apostlenes og profetenes sentrale budskap i alle tidsaldre er at det er nødvendig å omvende seg for å få tilgivelse for synder gjennom Jesu Kristi forsoning. Vår egen omvendelse bærer vitnesbyrd om ham og kraften i hans nåde til å tilgi og rense oss. Vi trenger ikke ha nådd fullkommenhet for at vårt vitnesbyrd skal være gyldig, så lenge vi streber etter å leve i harmoni med Frelserens norm. President Ezra Taft Benson (1899-1994) rådet oss klokt til å vise tålmodighet så vel som flid i denne prosessen:
«Å bli Kristus lik er noe vi må arbeide med hele livet, og svært ofte innebærer det en vekst og forandring som skjer langsomt, nesten umerkelig…
For enhver Paulus, enhver Enos og enhver kong Lamoni finnes det hundrevis og tusenvis av mennesker for hvem omvendelsesprosessen foregår adskillig mer stillferdig og umerkelig. Dag for dag kommer de nærmere Herren, uten egentlig å merke at de bygger opp et gudlignende liv. De lever et stillferdig liv og er gode, tjenestevillige og ansvarbevisste. De er som lamanittene, som Herren sa ”ble døpt med ild og med Den Hellige Ånd – men de visste det ikke” (3. Nephi 9:20, uthevelse tilføyd).»2
Vi er vitner om Kristus når vi hjelper andre å komme til ham.
Nephi berettet med stor glede: «Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus, og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder» (2. Nephi 25:26). Likeledes kan vi aktivt hjelpe andre, spesielt våre barn, å komme til Kristus.
Nephis ord «vi taler om Kristus» antyder at vi ikke nøler med å snakke om våre følelser for Frelseren i samtaler og uformelle situasjoner. Dette er ofte situasjoner der vi på tomannshånd åpent og vennlig kan drøfte hvem han er og hva han gjorde og forkynte, idet vi oppmuntrer andre til også å elske og følge ham.
«Vi gleder oss i Kristus» innebærer at vi generelt har en positiv holdning som viser vår tro på Kristus. Vi vet at hans nåde er tilstrekkelig til at vi kan bli befridd fra død og synd og bli fullkommengjort i ham (se Moroni 10:32-33). Selv om vi opplever skuffelser og også tragedier, vet vi at vår evige lykke er sikret på grunn av ham. Når vår tro på Jesus Kristus skinner gjennom, viser vi andre «som strever og har tungt å bære», hvordan de kan finne hvile i ham (se Matteus 11:28-30).
«Vi forkynner om Kristus» viser sikkert nok til fulltids- og medlem-misjonærarbeid, men innbefatter også det vi gjør i våre gudstjenester, i Søndagsskole-klasser og lignende der han er emnet for studium og opplæring. Vår deltakelse både som lærere og elever er en del av å bære vitnesbyrd om ham, og det personlige studium som ligger til grunn for deltakelsen, vitner ytterligere om vår tro.
«Vi profeterer om Kristus» betyr at vi gir uttrykk for vårt vitnesbyrd om ham ved Åndens kraft (se 1. Korinterbrev 12:3). «Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd» (Johannes’ åpenbaring 19:10). I likhet med dem som i oldtiden profeterte om hans første komme, bekrefter også vi i ord og gjerning profetiene om hans annet komme. Ved å utføre dåp og andre hellige ordinanser for våre forfedre ved den prestedømsmyndighet som Elijah gjenga, i påvente av «Herrens store og forferdelige dag» (se Malaki 4:5-6; se også L&p 2; 128:17-18), vitner vi om at Kristus vil komme igjen, og at våre hjerter må vendes til våre fedre som en forberedelse til hans komme (se Malaki 4:6, L&p 2:2).
«Og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier» viser hvor klokt det er å føre en permanent opptegnelse over vårt vitnesbyrd om Kristus. Vi forstår at vitnesbyrdene vi bærer, blir «nedtegnet i himmelen så englene kan se det, og de fryder seg over [oss]» (L&p 62:3) Våre egne etterkommere og andre kan se på og glede seg over vårt vitnesbyrd om Kristus som er skrevet eller nedtegnet til deres nytte, selv før noen av dem ble født.
Når du føler Den hellige ånds vitnesbyrd om ham, bekreftet og bekreftet igjen for vår ånd ved mange forskjellige anledninger og situasjoner, når du streber etter å holde oppe hans eksempels lys i ditt liv dag for dag, og når du bærer vitnesbyrd for andre og hjelper dem å lære av og følge ham, er du et vitne om Jesus Kristus. Må Gud gi deg det ønske i ditt hjerte å være blant dem «som mottok Jesu vitnesbyrd» (L&p 76:51) og var trofaste mot dette vitnesbyrdet gjennom hele livet på jorden (se L&p 138:12).