Et uventet råd
Fernando lukket forsiktig boken og så opp på oss. En tåre trillet langsomt nedover kinnet hans. Ved siden av ham satt hans hustru, María, som virket fjern. Hun så på med en blanding av forferdelse og avsky. Endelig, uten å tørke vekk tåren, snakket Fernando.
«Ja, eldste, jeg vil bli døpt,» sa han lavt, men rolig og trygg.
Hans hustru reiste seg så brått at stolen vippet og falt bakover. Med ansiktet fordreid av sinne pekte hun på sin mann.
«Hvordan kan du være så tåpelig? Hvordan kan du forlate Jesus til fordel for disse gringoenes lære og deres nord-amerikanske profet? Hvordan kan du vende deg bort fra Bibelen og akseptere disse falske skriftene? Du er en tåpe, en ugudelig tåpe. Måtte Gud vise din fordømte sjel nåde.» Hun snudde seg og skred ut av rommet.
Fernando sukket. «Hun er en god kvinne,» sa han unnskyldende. «Hun vil komme til å forstå – selv om hun ikke er enig.»
Noen måneder senere, etter at Fernando var døpt, gikk han inn i kirkesalen og satte seg på sin vanlige plass på bakerste rad. Han så bekymret ut. Jeg iakttok ham fra forhøyningen mens jeg utførte mine oppgaver som grenspresident. Mer enn én gang tok jeg ham i å stirre alvorlig på meg.
Da forsamlingen etter møtet beveget seg ut gjennom døren for å samles i det fuktige solskinnet i Andesfjellene i Venezuela, ba Fernando om å få snakke med meg. Han og hans hustru hadde kranglet igjen. Han hadde prøvd å forklare den gleden han opplevde etter hvert som hans tro ble sterkere, men hun hadde nektet å lytte. Hun hadde truet med å forlate ham og ta med seg deres datter. På grunn av trusselen var også han blitt sint. Bitre ord førte til tårer, og de hadde trukket seg tilbake til hver sin kant i den lille leiligheten sin.
«Hva skal jeg gjøre?» spurte han.
Jeg satt i stolen min og skalv på grunn av det ansvaret som var lagt på meg. Jeg var 20 år gammel. Jeg hadde aldri vært gift. Ikke engang mine forsøk i tenårene på å få til et fast forhold, hadde holdt, noe som både hadde lært meg noe, og også etterlatt seg noen arr. Mine foreldres ekteskap hadde blitt oppløst etter 18 år. Jeg hadde ingen opplæring i å gi råd. Hva kunne jeg gi denne mannen som prøvde å redde sitt ekteskap og sin familie uten å ofre sin tro?
Jeg åpnet munnen for å komme med noen banale ord til trøst og oppmuntring, men i stedet trengte en tanke dem bort og uttrykte seg selv. For en gangs skyld var min gebrokne spansk klar og flytende.
«Min gode venn,» begynte jeg, «neste gang du og din kone begynner å krangle om din dåp og du blir sint og frustrert, skal du stoppe. Si ikke noe mer en stund. Ta så din kone i dine armer, og hold henne tett inntil deg. Fortell henne at du elsker henne, at du verdsetter henne og at ikke noe annet vil ta hennes plass i ditt liv.»
Han bare så på meg. Han hadde kanskje ventet et foredrag eller et eller annet storartet prinsipp som ville redde hans ekteskap. Han ventet og trodde kanskje at jeg skulle fortsette, men jeg hadde ikke mer å si.
«Javel, Presidente,» sa han. Han forlot stille kontoret mitt uten å si noe mer.
Det gikk en uke, og igjen kom Fernando inn i kirkesalen. Men han kom med lette skritt. Han holdt hodet løftet, øynene var klare, og han smilte. Gjennom møtet satt han urolig som et lite barn. Etterpå kom han til mitt kontor.
«Presidente, Presidente!» utbrøt han med stille, men begeistret røst. «Du vil ikke tro hva som har hendt. Jeg gjorde som du sa. Vi snakket igjen om min tro og min dåp. Igjen kritiserte hun meg og sa at jeg var blitt bedratt. Jeg hadde lyst til å hyle og si at hun tok feil, men jeg husket dine ord. Jeg stoppet, pustet dypt inn og så på henne og prøvde å huske alle årene vi hadde elsket hverandre og den kjærligheten jeg fremdeles føler. Hun må ha følt noe i mitt blikk, for hun roet seg. Jeg tok henne i armene mine og holdt rundt henne. Jeg hvisket at jeg elsker henne, at jeg verdsetter henne og at ikke noe kunne ta hennes plass som min hustru. Vi gråt. Deretter satt vi tett sammen og snakket i mange timer om alt vi har opplevd – det gode, det vonde – og så holdt jeg rundt henne igjen. For første gang på mange uker følte vi kjærlighet. Takk skal du ha, Presidente.»
Neste måned var jeg ferdig med min misjon og tok fatt på den lange reisen tilbake til USA. Jeg var glad for å reise hjem, men lei for å forlate alt der. Fernando og jeg skrev til hverandre, og han fortalte om sine håp og skuffelser. Hans hustru hadde ikke fått samme tro som ham, men hun var blitt mer tolerant, mindre fiendtlig innstilt. Han sa at det var en begynnelse, og han omtalte henne med stor kjærlighet. Med tiden mistet vi kontakten. Nå har det gått mange år. Men leksjonen om Fernando inspirerer meg fremdeles. Kjærlighet – ikke begreper, læresetninger eller ritualer – har evne til å røre ved hjerter.
Bart Benson er medlem av Grace 2. menighet, Grace Idaho stav.