Kom, følg med meg
Sacrifício: Offer, en frukt av rettferdighet
Av eldste Adeyinka A. Ojediran
i De sytti
Abrahams eksempel lærer oss at når vi setter Herren først, får vi velsignelser.
Abraham and Isaac [Abraham og Isak], av Harold Copping, © Look and Learn / Bridgeman Images; gullramme fra Getty Images
Da jeg var grenspresident i Nigeria, uttrykte en ung søster som var konvertitt, sitt ønske om å reise på misjon. Hennes far, som ikke var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, var sterkt uenig i planen hennes. Grensrådet drøftet situasjonen. Vi kom frem til at det ville være på sin plass at grenspresidentskapet besøkte faren hennes.
Besøket var i utgangspunktet mislykket, helt til jeg følte meg inspirert til å fortelle faren hennes historien om Abrahams villighet til å ofre sin sønn Isak, som beskrevet i 1 Mosebok kapittel 22. Abraham er et eksempel på tillit til og tro på Gud. Selv om Isak var Abrahams og Saras eneste sønn, født da de begge var gamle, adlød Abraham villig da Herren ba om et offer.
Da Abraham var i ferd med å ofre sin sønn, grep en engel inn. “Legg ikke hånd på gutten”, sa han, “og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg” (1 Mosebok 22:12). Ordet frykte i dette verset betyr “å føle ærbødighet og ærefrykt for [Gud], og være lydig mot hans bud.”1
Et mildnet hjerte
Faren ble rørt av denne påminnelsen om Abrahams lydighet. Han sa at han aldri hadde forventet at han kunne bli bedt om å gjøre noe lignende, om enn ikke av samme omfang. Han gikk med på å la sin datter tjene og å støtte henne økonomisk i 18 måneder.
Søsteren utførte en hederlig misjon. Da hun kom hjem, giftet hun seg med en mann i samme gren. De utfører fremdeles trofast tjeneste i Kirken og har tre barn. Alle søsknene hennes har blitt medlem av Kirken. Broren hennes reiste også på misjon. Og hennes yngste søster er gift med min yngste bror.
Når jeg tenker tilbake på denne farens avgjørelse, blir jeg imponert. Han lot sitt første barn, en konvertitt til en annen tro enn hans, reise på misjon. Jeg blir også påminnet om velsignelsene familien hans mottok etter hvert som flere av barna hans ble medlem av Kirken. I dag er de lykkelig gift med verdige ektefeller og etterlever trofast Jesu Kristi evangelium. Faren ble aldri medlem av Kirken, men hans offer blir, i likhet med Abrahams tro på Gud, “regnet ham … til rettferdighet” (1 Mosebok 15:6).
En sammenligning
Not My Will, but Thine, Be Done [Ikke min vilje skje, men din], av Harry Anderson, med tillatelse fra Pacific Press Publishing Association, Inc., kan ikke kopieres
Abrahams villighet til å ofre er naturligvis “et bilde på Gud og hans Enbårne Sønn” (Jakobs bok 4:5). Denne oversikten belyser noen likheter:
|
Jesus Kristus, Guds Sønn |
Isak, Abrahams sønn |
|
Gud beskriver Jesus Kristus som sin elskede Sønn (se Matteus 3:17; Joseph Smith – Historie 1:17). |
Gud beskriver Isak som den sønnen Abraham har kjær (se 1 Mosebok 22:2). |
|
Frelseren er Guds lam som skal ta bort verdens synder (se Johannes 1:29; 1 Nephi 11:21, 33; Mosiah 14:7; Alma 7:14). |
Isak er et lam som skal ofres av Abraham (se 1 Mosebok 22:7–8). |
|
Gud ga sin Sønn på grunn av sin kjærlighet til oss (se Johannes 3:16). |
Abraham er villig til å gi sin sønn på grunn av sin kjærlighet til Gud (se 1 Mosebok 22:12). |
|
Frelseren er arving til Faderens trone (se Romerne 8:17; Hebreerne 1:2). |
Isak er Abrahams arving (se 1 Mosebok 15:4). |
|
Gjennom Kristus er vi arvinger til riket (se Romerne 8:17; Galaterne 3:29). |
Gjennom Isak (eller ved pakter) regnes vi som Abrahams ætt (se 1 Mosebok 21:12–13). |
|
Herrens offer er avgjørende for forløsning. Ved trofasthet, ordinanser og pakter kan vi bli ham lik. |
På grunn av de løfter som ble gitt til Abraham og Isak, kan vi bli paktens barn, Guds utvalgte. |
Når vi villig adlyder Herrens bud, ofrer vi for ham. Når vi gjør det, føler vi mer av hans styrkende kraft, som gjør oss i stand til å gripe evig liv etter at vi har gjort vårt beste (se 2 Nephi 25:23; Moroni 7:25). Når vi tar imot Frelserens forsoning, øker vår kjærlighet til ham. Vi føler større tilhørighet til ham. Dette gjør det mulig for oss å gjøre alt han krever av oss.
Et villig offer
Skriftene gir mange eksempler på dem som villig ofret og deretter ble styrket av Gud.
Far Lehi forlot for eksempel alt for å dra til det lovede land. Så hjalp Gud Lehis sønner å få tak i messingplatene fra Laban, sørget for at Liahona kunne lede dem gjennom villmarken, viste Nephi hvordan han skulle bygge et skip og beskyttet hans familiemedlemmer da de krysset havet. (Se 1 Nephi 2–18.)
Alma den yngre ofret sin stilling som overdommer for å vie seg til det helligere kallet som høyprest (se Alma 4:11–20). Deretter opprettet han “kirkens orden” (Alma 6:4), samarbeidet med Amulek om å undervise mange sjeler og flyktet fra fengselet ved Herrens kraft (se Alma 8–16).
Det at Alma ofret én stilling for å fokusere på en annen minner meg om min egen erfaring da jeg ble kalt som områdesytti. Kort tid etter at jeg ble kalt, ønsket firmaet jeg jobbet for, at jeg skulle ta et fire år langt oppdrag i Europa. Oppdraget ville innebære å flytte, så jeg takket nei. Til dem som ble overrasket over min beslutning, forklarte jeg at Herren ikke ville ha kalt meg til å virke i området Afrika vest i april, for at jeg så skulle slutte og reise til Europa i mai. Jeg husket historien om Jona i Det gamle testamente (se Jona 1–3). Jeg visste at Herren hadde kalt meg, og jeg ville ikke forlate kallet mitt.
En grunnforutsetning i evangeliet
Offer er en frukt av rettferdighet. Det krever at vi overvinner det naturlige mennesket og følger Den hellige ånds tilskyndelser (se Mosiah 3:19). Dette er noen av ofrene vi regelmessig gjør som medlemmer av Kirken.
Å holde tiendeloven. “Se, nå heter det i dag inntil Menneskesønnens komme, og sannelig, det er en offerdag og en dag for mitt folk til å betale tiende” (Lære og pakter 64:23). Forestill deg at Herren sier til deg: “Nå vet jeg at du har ærefrykt for Gud, for du har ikke holdt tilbake din tiende.”
Å helligholde sabbaten. Vi ofrer våre egne fornøyelser for å gjøre sabbaten til en lyst for Herren, og han lover store velsignelser til dem som overholder sabbaten (se Jesaja 58:13–14). “Nå vet jeg at du har ærefrykt for Gud, for du helligholder sabbaten.”
Misjonærtjeneste. Kan den oppvoksende generasjon “straks [forlate] sine garn” (Matteus 4:20), eller det som holder dem tilbake, og følge Herren ved å reise på misjon? “Nå vet jeg at du har ærefrykt for Gud, for du har ikke unnlatt å reise på misjon.”
Ta imot og trofast foredle kall. Når vi villig tar imot kall til å tjene Herren, søker vi hans veiledning for å gjøre alt vi kan. “Nå vet jeg at du har ærefrykt for Gud, for du gjør alt som kreves og mer til.”
Tjeneste for andre. Å ofre vår tid og våre ressurser for å betjene, besøke, støtte og løfte andre gjør oss til Kristi sanne disipler. Å utføre slektshistorisk arbeid og virke i tempelet er tjeneste for dem som er på den andre siden av sløret. “Nå vet jeg at du har ærefrykt for Gud, for du tjener hans barn.”
Et uttrykk for kjærlighet
President M. Russell Ballard, fungerende president for De tolv apostlers quorum, har sagt: “Offer er en ytring av ren kjærlighet. Vår kjærlighet til Herren, til evangeliet og til våre medmennesker kan måles etter vår villighet til å ofre for dem.”2
Når vi ikke holder noe tilbake for å oppfylle Herrens befalinger, vokser vi til å bli ham mer lik, og vi blir Israel, slik president Russell M. Nelson underviste. Han spurte: “Er du villig til å la Gud råde i ditt liv … Er du villig til å la det han trenger at du skal gjøre, komme foran alle andre ambisjoner? Er du villig til å få din vilje oppslukt av hans?”3
Når vi lar Gud råde i vårt liv, ser vi vårt offer til ham som takknemlighet for hans kjærlighet. Vi ser på tjeneste i hans rike som et privilegium, ikke en byrde. Offer blir lett ved tro på Herren når vi nyter hans forløsende kjærlighet.