Jesus Kristus leder sin kirke gjennom profeter og apostler
Av president Dallin H. Oaks
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Herrens verk krever en organisasjon som ledes av Herren gjennom ledere han har valgt og bemyndiget, og som han veileder for å utføre sine hensikter. Skriftenes historie viser at slike ledere har vært enten en profet eller profeter og apostler. Dette var mønsteret i årene med paktens Israel og i tidens midte, og det fortsetter i Jesu Kristi gjenopprettede kirke.
Herren leder sitt folk gjennom en organisasjon
Vår himmelske Faders hensikt er “å tilveiebringe udødelighet og evig liv” for sine sønner og døtre (Moses 1:39). I denne evangelieutdelingen gjør han dette gjennom Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, hvis hensikt er “å hjelpe enkeltpersoner og familier å kvalifisere seg til opphøyelse”.1
“Den store og overbevisende triaden av ansvar som er lagt på Kirken,” sa president Gordon B. Hinckley (1910–2008), er “først og fremst å bringe Jesu Kristi evangelium til jordens innbyggere, for det annet å anvende dette evangelium i Kirkens medlemmers liv, og for det tredje ved stedfortredende arbeid å tilby dets velsignelser til dem som har gått bakenfor dødens slør”.2
I vår tid synes mange å ønske åndelighet eller religion, men tror de kan få det uten noen religiøs organisasjon. De som tror at de kan oppnå dette utenom en formell organisasjon, ignorerer den godt bevarte historien om hva Herren Jesus Kristus opprettet for å sikre at hans evangelium og hans læresetninger kunne videreføres og være effektive. Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum minnet oss om følgende i en bemerkelsesverdig generalkonferansetale for fem år siden: “I tidens midte organiserte så Jesus sitt arbeid slik at evangeliet kunne etableres samtidig i mange land og blant forskjellige folk.”3 Denne organisasjonen omfattet apostlene og andre embedsmenn som er beskrevet i Det nye testamente.
Hvorfor trengs det en organisasjon for å oppfylle Herrens hensikter? Selv om vår Frelser elsker og hjelper oss individuelt, handler han, når han skal oppnå sine hensikter med alle Guds barn – ikke minst sitt paktsfolk – gjennom en organisasjon ledet av profeter og apostler.
Bare gjennom en organisasjon kan de enkelte medlemmene av det apostelen Paulus kalte “Kristi legeme” (1 Korinterbrev 12:27) få de muligheter de trenger for å oppnå den åndelige vekst som er hensikten med deres skapelse. Og det er bare en organisasjon med forskjellige talenter og en rekke anstrengelser som kan oppnå det som er nødvendig for å utføre Herrens verk.
Det som bare kan oppnås ved organiserte grupper av troende, omfatter store anstrengelser for å hjelpe de fattige, for å forkynne evangeliet i hele verden og for å bygge og vedlikeholde templer. Profeten Joseph Smith sa at Guds mål med å samle sitt folk var “å bygge et hus for Herren hvor han kunne åpenbare for sitt folk ordinansene i sitt hus og herlighetene i sitt rike og undervise folket om frelsens vei”.4
En organisasjon er også nødvendig for å oppnå Herrens befaling om å “[være] ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine” (Lære og pakter 38:27). President Henry B. Eyring, i Det første presidentskap, har undervist at vi ikke kan oppnå denne enheten – dette samholdet – som enkeltpersoner. “Vi må søke den og kvalifisere oss for den sammen med andre. Da er det ikke rart at Gud oppfordrer oss til å komme sammen så han kan velsigne oss.”5
Den enkelte troende trenger også å oppleve religion gjennom en religiøs organisasjon, for bare på denne måten kan vi med myndighet bli irettesatt eller refset for synd og villfarelse. Denne refselsen er avgjørende for vår åndelige vekst (se Lære og pakter 136:31; 101:4–5; se også Mosiah 23:21–22).
Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) ga en annen grunn til at religiøse eller åndelige personer skulle organisere seg: “Tilfeldig, individuell godhet ikke er nok i kampen mot det onde.”6
Christ Ordaining the Twelve Apostles [Kristus ordinerer de tolv apostlene], av Harry Anderson
Jesu Kristi gjenopprettede kirke ledes av profeter og apostler
Jesu Kristi Kirkes organisasjon må ha ledere som er valgt av ham og gitt kraft og myndighet til å forkynne hans vilje for hans folk.
“Dere har ikke utvalgt meg,” sa Frelseren, “men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt” (Johannes 15:16). Bibelen er tydelig på hvem som velger profeter og apostler. I Det gamle testamente ser vi dette tydelig når Moses og Samuel blir kalt, og i Det nye testamente ser vi det når De tolv apostler og apostelen Paulus blir kalt (se 2 Mosebok 3; 1 Samuelsbok 3; Markus 3; Apostlenes gjerninger 9). Disse lederne meldte seg ikke frivillig, og de ble ikke valgt av de troende.
Bibelen viser også at religiøse ledere må ha myndighet fra Guds prestedømme, som overdras av en som allerede innehar denne myndigheten. Bibelens beskrivelser av Arons, medlemmene av De tolv apostlers og De syttis kall illustrerer dette prinsippet (se 2 Mosebok 28:1–4; Markus 3:14–15; Lukas 10:1, 17). Prestedømmets myndighet kom ikke ved å lese i Skriftene eller ved et ønske om å tjene. Og ordinasjonen som overdrar prestedømmets myndighet, kommer fra Kirkens ledere, og den er offentlig kjent (se Lære og pakter 42:11).
I Det gamle testamente var de åndelige lederne profeter. De er beskrevet i tre forskjellige roller. Noen var hellige menn som utførte en profetisk funksjon for sine etterkommere, som Abraham. Noen var ledere som utøvde politisk myndighet så vel som prestedømsmyndighet, som for eksempel Moses og Josva. De fleste utførte sin profetiske rolle uavhengig av patriarkalsk eller politisk stilling, som Samuel og Jesaja. Mormons bok rapporterer om de samme tre stillingene for profeter, som Lehi (patriark), kong Benjamin (politisk leder) og Alma den yngre (etter at han ga fra seg stillingen som øverste dommer) (se 1 Nephi 1–2; Mosiah 1–6; Alma 4–5). Det er imidlertid klart at alle profetene som levde før Jesus Kristus, kalte folket til omvendelse, og ikke minst profeterte de om Messias’ komme.7
Embedet apostel blir først nevnt i Det nye testamente, da Frelseren kalte apostler for å organisere sitt virke for å forkynne, døpe og helbrede. Apostelen Paulus skrev at Jesu Kristi Kirke er “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv” (Efeserne 2:20). Jesus kalte også syttier og sendte dem ut for å tjene (se Lukas 10:1, 17), og han godkjente kall av andre embedsmenn, som pastorer og lærere (se Efeserne 4:11).
En viktig funksjon for apostler i kirken Jesus opprettet, var å inneha prestedømmets nøkler. Da Frelseren lovet apostelen Peter “nøklene til himlenes rike”, beskrev han dette som den kraft som gjør at “det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen” (Matteus 16:19). Med andre ord, nøklene sørger for himmelsk virkning av bemyndigede handlinger ved prestedømmets myndighet på jorden. Apostler som innehar prestedømmets nøkler, har rett til og ansvar for å presidere over og lede aktivitetene i Guds prestedømme og Jesu Kristi Kirke på jorden.8 Dette omfatter utførelse av og tilsyn med evangeliets nødvendige ordinanser.
Som en del av sitt ansvar har profeter og apostler den profetisk plikt og gave til å undervise i evangeliets sannheter og vitne som “spesielle vitner om Kristi navn i hele verden” (Lære og pakter 107:23). De påpeker sannhet og villfarelse og erklærer med myndighet: “Så sier Herren.” President J. Reuben Clark jr. (1871–1961), førsterådgiver i Det første presidentskap, erklærte at apostler “har rett, makt og myndighet til å forkynne Guds sinn og vilje for hans folk, underlagt Kirkens presidents generelle makt og myndighet”.9
Som Faderens og Sønnens tjenere underviser apostler og gir råd ifølge Den hellige ånds veiledning, uten andre ønsker enn å snakke om det som er sant og oppfordre alle til å følge veien til Guds velsignelser, herunder hans endelige fremtid for alle sine barn, evig liv, “den største av alle Guds gaver” (Lære og pakter 14:7). Deres røst er til å stole på.
President M. Russell Ballard, fungerende president for De tolv apostlers quorum, har sagt: “I dagens samfunn, der TV- og radiokommentatorer spyr ut motstridende meninger 24 timer i døgnet, der markedsførere konkurrerer om alt fra dine penger til din stemme, finnes det én klar, ubesmittet, upartisk røst som du alltid kan stole på. Det er den levende profets og apostlenes røst. Deres eneste motiv er ‘deres sjelers evige velferd’ (2 Nephi 2:30).”10
Tilgang til apostlenes og profetenes læresetninger er både en velsignelse og et stort ansvar. Velsignelsen er den enkle tilgangen til det Herren vil at vi skal høre. Denne tilgangen til Herrens læresetninger gjør oss imidlertid ansvarlige for å høre og gi akt på disse læresetningene. Dessverre svikter noen troende i dette ansvaret. Ikke overraskende er det mange i verden som forkaster den kjensgjerning at Gud gir apostler og profeter myndighet og inspirasjon til å tale i hans navn. Enda flere forkaster profeter og apostler fordi de fornekter Guds eksistens eller at det finnes absolutt rett og galt.
Heldigvis velger mange å tro på og følge profetenes læresetninger. De mottar de lovede velsignelsene. President Russell M. Nelson har sagt: “Guds veletablerte mønster for å undervise sine barn gjennom profeter forsikrer oss om at han vil velsigne hver profet, og at han vil velsigne dem som trenger profetisk råd.”11
Illustrasjon av Joseph og apostler: Dan Burr
Profeter og apostler handler gjennom råd
Herren leder sin kirke gjennom profeter (flertall) og apostler (flertall), idet de virker gjennom råd. Det finnes mange illustrasjoner av dette.
Herren kaller én profet til å innlede en ny evangelieutdeling. Så, når denne nye gjenopprettelsen vokser og modnes, blir lære og retningslinjer for gruppen åpenbart og undervist gjennom en organisasjon ledet av apostler og profeter. Etter hvert som den gjenopprettede kirke vokste og ble modnet i denne siste evangelieutdeling, åpenbarte Herren at dens viktigste anliggender og vanskeligste saker skulle avgjøres av et råd av Det første presidentskap og De tolv apostler (se Lære og pakter 107:78–79). Enhver avgjørelse der “må være enstemmig” (Lære og pakter 107:27). Ellers ville de ikke være “berettiget til de samme velsignelser som avgjørelsene var i fordums tid” (Lære og pakter 107:29).
Alt dette viser Herrens rettledning om at hans kirke må ledes av råd bestående av apostler og profeter. Dette beskytter og fremmer den enhet som er nødvendig i Herrens kirke.
“Herren [åpenbarte] i begynnelsen av dette verk … at det skulle være tre høyprester som skulle presidere over det høye prestedømme i Kirken og over hele Kirken for øvrig,” sa president Joseph F. Smith (1838–1918) på generalkonferansen hvor han ble oppholdt som Kirkens president.12 Han bekreftet hvor viktig det er å ha tre høyprester i presidentskapet ved å erklære at “det ikke er riktig at én mann skal utøve all den makt og myndighet som henhører under presidentskapet i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige”.13 Han tilføyde: “Det har aldri vært Herrens mening at én mann skulle ha all myndighet, og han har derfor i sin kirke innsatt presidenter, apostler, høyprester, syttier, [osv.].”14
Henvisningen til flertallet, profeter og apostler, er også fremtredende i denne kjente undervisningen av president Joseph Fielding Smith (1876–1972): “Det er én ting vi må ha helt klart for oss. Hverken Kirkens president, Det første presidentskap, eller Det første presidentskap og De tolv sammen, vil noen gang lede de hellige på villspor eller sende ut råd til verden som går på tvers av Herrens sinn og vilje.”15
For å bli Jesu Kristi Kirkes offisielle lære må de enkelte læresetninger fra apostler og til og med profeter bli bekreftet ved godkjennelse av andre apostler og profeter. Dette illustreres i Bibelen da apostlene ga sin godkjennelse da Peter fortalte om sin åpenbaring om å bringe evangeliet til hedningene (se Apostlenes gjerninger 11:1, 18). På samme måte, da striden om behovet for omskjæring ble fremlagt for apostlene, minnet Peter dem om betydningen av åpenbaringen han hadde mottatt, og rådet godkjente så og avgjorde saken med et bekreftende brev til Kirken (se Apostlenes gjerninger 15).
I den gjenopprettede kirke blir ikke lære kanonisert før Kirken som helhet har mottatt den ved loven om felles samtykke (se Lære og pakter 26:2, 28:13). Dette prinsippet ble åpenbart i 1830 og har blitt anvendt siden den gang.16 Denne praksisen, som ikke hadde blitt fulgt av kirker som fantes i den perioden vi kaller frafallet, beskytter evangeliets sannheter mot å bli forandret eller påvirket av private oppfatninger eller personlige meninger.
Til slutt blir den avgjørende enigheten om læren blant forskjellige ledere bevart ved den langvarige regelen at spørsmål som stilles til individuelle apostler eller andre autoriteter om lære eller retningslinjer som ikke er tydelig definert i Skriftene eller håndbøkene, skal henvises til Det første presidentskap (se Lære og pakter 124:126).17
Profeter og apostler vitner om Jesus Kristus
Under sin tjenestegjerning sa profeten Joseph Smith: “På samme måte som Gud ledet Abraham, Isak og Jakob som familier og Israels barn som nasjon, må også vi som en kirke bli veiledet av ham hvis vi vil ha fremgang, bli bevart og styrket.”18
Denne artikkelen har beskrevet hvordan Herren har utført sitt verk gjennom tidene og hvordan dette mønsteret og denne fremgangsmåten fortsetter i vår egen tid. Apostelen Peter forkynte: “Alle profetene” har båret “vitnesbyrd” om Kristus (Apostlenes gjerninger 10:43). I vår tid fortsetter Herren å utføre sitt verk gjennom profeter og apostler som er bemyndiget til å handle i hans navn for å utføre hans verk for å tilveiebringe mennesket evig liv.