Jeg ble 14 igjen
På en forretningsreise i Rochester i New York bestemte jeg meg for å ta den korte kjøreturen til Kirkens historiske steder i Palmyra, ca. 40 km unna. Jeg ønsket spesielt å se Den hellige lund.
På den tiden strevde jeg med frustrasjon både på jobben og hjemme, og jeg lengtet etter en hellig opplevelse som på en majestetisk måte ville bekrefte for meg at min himmelske Fader var oppmerksom på meg.
Dette var mange år før besøkssenteret ved høyden Cumorah og Palmyra New York tempel ble bygget. Jeg parkerte i nærheten av familien Smiths hjem, gikk ut av bilen og fulgte skiltene til Den hellige lund. Med en bønn i hjertet gikk jeg langs stien mellom trærne. Jeg grunnet mens jeg gikk, og jeg knelte til og med for å be. Jeg følte meg rolig, men jeg så ingen lysstøtte og følte ingen overveldende følelser. Mine bekymringer og betenkeligheter tynget meg fortsatt.
Ganske skuffet gikk jeg til det gjenoppbygde tømmerhuset der familien Smith hadde bodd. Jeg forestilte meg at de arbeidet, leste i Skriftene og ba der. Jeg besøkte rommet ovenpå og kjøkkenet, med mursteinspeisen, bord og stoler i tre, plankegulv og enkelt inventar. Tanken slo meg at det var i et hjem som dette at en 14 år gammel gutt bodde da han, full av spørsmål, bestemte seg for å gå og adspørre Gud.
Da jeg sto i døråpningen, klar til å dra, kikket jeg mot Den hellige lund. Jeg visste at Joseph Smith hadde gått inn i skogen i nærheten, bedt og sett Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. Plutselig strømmet medfølelse med Joseph over meg. Det var som om jeg følte det Joseph hadde følt før han ba. Jeg manglet visdom, men jeg visste at jeg kunne be til Gud og motta svar (se Jakobs brev 1:4–5). Jeg husket hvordan jeg hadde bedt i tro som tenåring, og følt fred og bekreftelse. Jeg følte samme håp og kjærlighet fylle mitt hjerte. Det var som om jeg var 14 igjen.
Jeg bøyde hodet og holdt en stille bønn i takknemlighet. Jeg hadde fått mitt svar. Vår himmelske Fader var oppmerksom på meg. Og hvis jeg fortsatte å stole på ham, ville han fortsette å svare.