Robusthet: En åndelig rustning for dagens ungdom
Av eldste Lynn G. Robbins
i De sytti
Det er mulig for våre barn å blomstre i møte med dagens utfordringer. Vårt ansvar som foreldre er å hjelpe dem å forberede seg til å aktivt møte disse utfordringene.
Foto: Getty Images
Det fortelles at under det britiske koloniveldet i India var det et urovekkende høyt antall giftige kobraer i og rundt Delhi. For å løse problemet begynte lokale myndigheter å utbetale dusør for døde kobraer. Den lite gjennomtenkte dusøren slo feil da foretaksom lokalbefolkning begynte med oppdrett av kobraer for å tjene penger. Da det ble slutt på dusøren, slapp oppdretterne kobraene fri, hvilket gjorde problemet enda verre.
Fenomenet med utilsiktede bivirkninger som noen ganger gjør mer skade enn de planlagte fordelene, er kjent som “kobraeffekten.”1
Kobraeffekten på den oppvoksende generasjon
Under mitt besøk til Brigham Young University–Idaho høsten 2017, fortalte skolens nye rektor Henry J. Eyring at hans største bekymring var det store antallet førsteårsstudenter som droppet ut av skolen. Studenter slutter på universitetet av forskjellige grunner, men mangel på robusthet er en av hovedgrunnene til at mange universiteter over hele USA opplever denne samme utfordringen.2
Robusthet er “en evne til å komme seg etter eller lett tilpasse seg motgang eller forandring.”3 Da den amerikanske hæren oppdaget manglende robusthet blant sine rekrutter, begynte de å tilby Master Resilience Training-programmet for gjøre soldatene bedre forberedt på militærtjenestens påkjenninger, krav og vanskeligheter.4
Vi opplever samme bekymring i Kirken, med en høyere andel heltidsmisjonærer som drar hjem fra misjonen før tiden, enn i tidligere generasjoner. Noen misjonærer opplever alvorlige helseproblemer eller andre prøvelser som gjør tidlig avløsning nødvendig, men andre har kanskje ganske enkelt ikke utviklet nok av robusthetens dyd.
Lyle J. Burrup som virket som rådgiver innen psykisk helse i Kirkens misjonæravdeling, konstaterte at den vanligste årsaken til følelsesmessige problemer som misjonærene opplever, er mangel på robusthet. Han sier: “I mange tilfeller hadde misjonæren bare ikke lært å takle utfordringer på en god måte.”5
Universiteter, militæret og misjonsmarken forårsaker ikke problemet, de bare avdekker det. Mindre robusthet blant dagens ungdom kan faktisk være en utilsiktet konsekvens – vår tids kobraeffekt – som følge av faktorer som:
-
For mye tid på sofaen og på digitale enheter, og mindre trening og fysisk aktivitet enn tidligere generasjoner.6
-
For mye eksponering for en urealistisk virtuell eller kunstig verden, som fører til et forvrengt selvbilde, angst, depresjon og lavere selvaktelse.7
-
Utålmodighet i en verden med umiddelbar tilfredsstillelse og svar med Google-hastighet. (Robusthet derimot, utvikles i stor grad gjennom dyden tålmodighet.)
-
Beskyttelse mot grov sjø. “Smult farvann gir ikke dyktige sjøfolk.”8
-
En verden med uendelige alternativer som distraherer, konkurrerende stemmer som forvirrer, og et lettvint liv som kan gjøre ungdom og voksne ufølsomme for det som er av Ånden.
-
For mye skjermtid og ikke nok tid ansikt til ansikt, som fører til underutviklede mellommenneskelige ferdigheter.
Mange bøker er blitt skrevet om denne komplekse og enorme utfordringen, blant annet en med den avslørende tittelen iGen: Why Today’s Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebellious, More Tolerant, Less Happy—and Completely Unprepared for Adulthood [I-generasjonen: Hvorfor dagens supertilkoblede barn vokser opp og blir mindre opprørske, mer tolerante, mindre lykkelige – og fullstendig uforberedt på voksenlivet].
Verden forandrer seg. Herren har holdt tilbake for vår tid ånder som er i stand til å blomstre i møte med dagens utfordringer Vårt ansvar som omsorgsfulle foreldre er å forberede dem til å aktivt møte disse utfordringene ved å utvikle og oppmuntre deres robusthet, tro og kraft.
Ved hjelp av kraftfulle prinsipper i evangeliet kan vi hjelpe ungdommer til å styrke sin robusthet, og gjøre dem i stand til å bli mer lik Frelseren ved å “[gå] fram i visdom [intellektuelt] og alder [fysisk og psykisk] og i velvilje hos Gud [åndelig] og mennesker [sosialt og følelsesmessig]” (Lukas 2:52). Jeg ønsker å drøfte disse fire prinsippene i evangeliet: (1) selvhjulpenhet, (2) motsetning i alle ting, (3) Den hellige ånds gave og (4) moralsk handlefrihet.
1. Å oppdra selvhjulpne barn: Julenissen versus Scrooge.
I arbeidet med å hjelpe de trengende prøver vi å finne den rette balansen mellom to komplementære prinsipper: Å være nestekjærlig og å oppfordre til selvhjulpenhet. Å være nestekjærlig uten å oppmuntre til selvhjulpenhet er julenissen. Å oppmuntre til selvhjulpenhet uten vennlighet er Scrooge.9 Hver ytterlighet er hver for seg ubalansert.
Nestekjærlighet (å gi noen en fisk) og selvhjulpenhet (å lære noen kunsten å fiske) gjelder også foreldrerollen. Vi kan ta alle avgjørelser for våre barn, men det vil være langt klokere å lære dem kunsten å ta beslutninger og på den måten hjelpe dem til å bli intellektuelt, åndelig, sosialt og følelsesmessig selvhjulpne.
Et inspirerende eksempel finnes i den rørende oppsetningen The Miracle Worker, et dramatisk stykke som bygger på biografien om Helen Keller, som fikk en sykdom som spedbarn som gjorde henne døv og blind.10 I sin julenisse-lignende oppdragelse av sin datter, var Helens kontrollerende foreldre overbeskyttende og ettergivende, noe som utilsiktet bidro til å hemme Helens intellektuelle, åndelige, sosiale og følelsesmessige vekst.
Anne Sullivan, Helens privatlærer, så derimot at Helen hadde fått for mye overbærenhet, og begynte derfor å hjelpe Helen til å ta tak i sine problemer og bli mer selvhjulpen. Til syvende og sist var det Anne Sullivan, ikke Helens foreldre, som hjalp Helen å leve opp til sitt sanne potensial.
Fordi vi elsker våre barn, ønsker vi at de skal lykkes. Vi kan bli fristet til å fjerne alle hindringer i deres vei. Eller vi kan bli fristet til å gjøre det tunge arbeidet for dem, som Helens foreldre, for å gjøre skuffelsen eller nederlaget deres minst mulig. Men når vi gjør det, kan vi uforvarende hindre våre barn i å utvikle den robusthet de trenger for å være sterke, uavhengige Kristi disipler.
I stedet for å være overbeskyttende og være for snare til å komme dem til unnsetning, burde vi vurdere Frelserens tilnærming. Han styrker oss så vi kan “bære [våre] byrder” (Mosiah 24:15) og kommer ofte ikke til vår unnsetning så raskt som vi skulle ønske (se Lære og pakter 121:1–3).
2: Motsetning: Velsignelsen ved vanskelige ting
En av måtene vår himmelske Fader, vår fullkomne forelder, oppdrar oss til å bli robuste og forbereder oss til vår fremtidige lykke på, er ved å sende oss til en verden hvor vår robusthet vil bli prøvet og foredlet, som vist i følgende skriftsteder:
-
Vi vil bli “prøvet likesom Abraham” (Lære og pakter 101:4).
-
Motgang “skal gi [oss] erfaring og være til [vårt] gode” (Lære og pakter 122:7).
-
“Det må … være en motsetning i alle ting” (2 Nephi 2:11), så vår himmelske Fader lar oss “smake det bitre så [vi] kan vite å verdsette det gode” (Moses 6:55).
-
Vi “får ikke noe vitnesbyrd før [vår] tro er prøvd” (Ether 12:6).
Å lære å utvikle de Kristus-lignende egenskapene tro, tålmodighet, flid og robusthet, blant mange andre, er ikke mulig uten motgang eller “lidelsens ovn” (Jesaja 48:10). Vår himmelske Fader lar oss derfor oppleve vanskelige utfordringer og gjøre vanskelige ting. Hvordan kan vi noensinne bli som vårt store Forbilde hvis vi ikke opplever prøvelser som ligner på dem som gjorde ham til den han er?
Jeg sier ofte til misjonærene: “På misjonsmarken kommer dere til å bli immatrikulert i noen fag på høyt plan: Flid 6038 og Tålmodighet 6078, blant mange andre. Det er bare ved hjelp av dette krevende pensumet at dere vil lære å bli gode misjonærer og senere fremragende ektemenn og hustruer, fedre og mødre. Hvis dere har en tung dag, gled dere over deres lidelse slik apostlene Peter og Johannes gjorde, som etter å ha blitt fengslet og slått, var ‘glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld’” (se Apostlenes gjerninger 5:18, 40–41; se også 1 Peter 4:13; Kolosserne 2:8).
Det er vanskelighetene, slitet og tøyningen som hjelper oss å utvikle robusthet – evnen til å reise oss, børste av oss støvet og fortsette på den snevre og smale sti. Denne stien er ofte bratt og steinete, og vi vil alle oppleve vår andel av snubling og tilbakeslag. Det er Herrens gave i form av ubegrensede nye muligheter som gjør oss i stand til å gå videre med robusthet.11
3. Den hellige ånd og inspirerte beslutninger
Heller enn å få lettvinte svar, må barn få vokse i kunsten å ta beslutninger. Vi kan gi veiledning, men skulle la dem få tenke selv og begynne å ta selv de minste avgjørelser.
Fordi Den hellige ånds gave er den største gave et jordisk menneske kan motta,12 er det største og mest oppbyggende en forelder kan lære et barn, å gjenkjenne Den hellige ånds hvisken. Å lære barn å være verdige til denne store gave og hvordan de kan motta personlig åpenbaring, er det viktigste vi kan gjøre for å oppdra åndelig selvhjulpne barn.
Vi lærer en viktig lekse fra Oliver Cowdery, som spurte i bønn, men ikke mottok. Herren sa til ham:
“Se, du har ikke forstått, du har antatt at jeg ville gi det til deg selv om du ikke tenkte mer på det enn å adspørre meg.
Men se, jeg sier deg at du må tenke det ut i ditt sinn, så må du adspørre meg om det er riktig, og hvis det er riktig, vil jeg forårsake en brennende følelse i ditt bryst, derfor skal du føle at det er riktig” (se Lære og pakter 9:7–8).
Når for eksempel våre barn kommer til oss og ber om hjelp med leksene, så gjør vi ikke leksene for dem. Vi gir veiledning, og så sier vi, som Herren sa til Oliver: “Gå nå og jobb med det, og når du er ferdig kan du komme tilbake, så skal jeg se om du har riktig svar.”
Å lære barn hvordan de skal arbeide seg gjennom og overvinne sine prøvelser hjelper dem til å tenke selv, resonnere seg gjennom problemer og gjenkjenne Den hellige ånds hvisken. Bare gjennom sin egen erfaring med problemløsing vil de utvikle sunn fornuft og visdom, og vokse i sin evne til å “tenke det ut” og motta åpenbaring.
Underviser vi ikke våre barn åndelig selvhjulpenhet og robusthet, gjelder denne tankevekkende advarselen fra president Russell M. Nelson: “I tiden fremover vil det ikke være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse.”13
4. Å respektere handlefriheten ved veiskillet
Jeg har hørt president Nelson fortelle historien om sin åtte år gamle datter som kom til ham en søndag og spurte om hun kunne bli med en familie i menigheten og kjøre hest og slede. Han sa: “Jeg visste det ikke var klokt å svare enten ja eller nei. Vi slo opp i Bibelen på 2 Mosebok 31:13: ‘Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt’. Så spurte jeg henne hva hun syntes om det å kjøre hest og slede på sabbaten. Hun sa: ‘Pappa, jeg vil vise min himmelske Fader at jeg er glad i ham, så jeg blir ikke med.’”
President Nelson fortsatte: “Da en generasjon hadde vokst opp og min datter nå var blitt mor, var jeg hjemme hos henne da hennes unge sønn ba om lov til noe svært lignende. Det var fascinerende og gledelig for meg å se henne slå opp i Bibelen sammen med barnebarnet mitt og lese det samme verset.”
For mange år siden leste jeg om en far som vekket sin sønn en søndag for at han skulle gjøre seg klar til kirken. Sønnen svarte: “Jeg skal ikke i kirken i dag.” Mange foreldre ville i et slikt øyeblikk blitt fristet til å si: “Å jo, det skal du”, og så tilføye en trussel. Denne faren var klokere og sa ganske enkelt: “Gutten min, du behøver ikke å forklare meg hvorfor, for dette er ikke min Kirke. Men du bør gå ned på dine knær og gi unnskyldningen din til din Fader i himmelen.”
Faren lot så sønnen stå ved veiskillet sammen med Den hellige ånd. Den hellige ånd kan vekke uro hos våre barn langt bedre enn oss, hvis vi bare vil stole på denne store gaven. “Det er ikke noe vitne som er så skrekkelig eller noen anklager som er så kraftfull som vår samvittighet.”14 Etter noen minutter var tenåringen oppe og gjorde seg klar til kirken. Hadde faren tvunget sønnen sin til å gå i kirken, kunne han ha sådd frø av uvilje og opprør, og kobraeffekten kunne ha sneket seg inn.
Det er risiko forbundet med å respektere våre barns handlefrihet og forlate dem ved veiskillet. Men tok ikke vår himmelske Fader den samme risikoen i det førjordiske liv, og mistet en tredjedel av sine åndebarn? Fordi læren om handlefrihet var en uunnværlig del av frelsesplanen, var risikoen uunngåelig, til tross for Lucifers protester.
Hvis jeg kunne gjøre en liten endring i et sitat av profeten Joseph Smith, ville jeg uttrykke det slik med hensyn til barn: “Vi lærer dem korrekte prinsipper, for enten vi liker det eller ei, vil de styre seg selv.”15 Dagen kommer da våre barn vil dra hjemmefra. Vårt eneste håp som foreldre er å lære dem riktige prinsipper om frelsesplanen og hjelpe dem til å gjenkjenne Åndens hvisken slik at de kan bli veiledet til klok bruk av sin handlefrihet. Ellers kan de mangle åndelig selvhjulpenhet og robusthet til å takle fremtidige prøvelser, med en mulighet for at vi kan miste dem.
Vi er alle dypt og evig takknemlige for den mest robuste handling i verdenshistorien – Jesu Kristi forsoning. Frelseren vek ikke tilbake da han sto overfor sin smeltedigel, selv under ufattelig press og påkjenning.
Den hellige ånds gave og åndelig selvhjulpenhet fostrer åndelig robusthet, som er synonymt med å holde ut. Og de som trofast “holder ut til enden … skal få evig liv” (2 Nephi 31:20).
Må Herren velsigne oss som foreldre i vår påkrevde plikt til å oppdra intellektuelt, fysisk, åndelig, sosialt og følelsesmessig robuste barn.