Kapittel 3
Herrens ord og vilje
Under lidelsene i Winter Quarters, fikk Brigham beskjed om at en pøbelgjeng på omtrent tusen menn hadde angrepet det lille samfunnet av hellige som fortsatt var i Nauvoo. Omtrent to hundre hellige kjempet imot, men de ble beseiret i kamp etter noen dager. Byens ledere forhandlet om en fredelig evakuering av de hellige, hvorav mange var fattige og syke. Men da de hellige forlot byen, plaget pøbelgjengen dem og endevendte hjemmene og vognene deres. En pøbelgjeng inntok tempelet, skjendet dets interiør, og gjorde narr av de hellige mens de flyktet til leirer på den andre siden av elven.28
Da Brigham fikk høre om flyktningenes desperasjon, sendte han ut et brev til Kirkens ledere, og minnet dem på pakten de hadde inngått i Nauvoo om å hjelpe de fattige og bistå alle hellige som ønsket å komme vestover.
“De fattige brødre og søstre, enker og foreldreløse, syke og nødlidende, ligger nå på vestsiden av Mississippis elvebredd,” erklærte han. “Nå er tiden inne for å arbeide. La paktens ild, fra pakten som dere inngikk i Herrens hus, brenne i deres hjerte som en uslukkelig flamme.”29
Selv om de hadde sendt tyve hjelpevogner til Nauvoo to uker tidligere og hadde lite mat og få forsyninger til overs, sendte de hellige i Winter Quarters og omkringliggende bosetninger flere vogner, oksespann, mat og andre forsyninger tilbake til Nauvoo. Newel Whitney, Kirkens presiderende biskop, kjøpte også mel til de fattige hellige.30
Da hjelpegruppene fant flyktningene, led mange av de hellige av feber, de var dårlig utrustet for det kalde været og desperate etter mat. Den 9. oktober mens de forberedte seg til å reise til Missouri-elven, så de hellige en flokk med vaktler som fylte himmelen og landet rundt omkring vognene deres. Menn og gutter strakte seg etter fuglene og fanget dem med hendene sine. Mange husket hvordan Gud også hadde sendt Moses og Israels barn vaktler i deres nød.
“Denne morgenen hadde vi en direkte tilkjennegivelse av Guds godhet og nåde,” skrev Thomas Bullock, en sekretær i Kirken, i sin dagbok. “Brødrene og søstrene priste Gud og herliggjorde hans navn som stod bak det som strømmet ned til Israels barn i villmarken og som ble tilkjennegitt oss i vår forfølgelse.
Alle menn, kvinner og barn spiste vaktler til middag,” skrev Thomas.31
I mellomtiden, tusenvis av kilometer unna på Anaa-atollen i Stillehavet, talte en bærer av Det aronske prestedømme ved navn Tamanehune på en konferanse med over åtte hundre siste-dagers-hellige. “Et brev burde sendes til Kirken i Amerika,” foreslo han, “hvor vi ber dem sende mellom fem til ett hundre eldster hit umiddelbart.” Ariipaea, et medlem av Kirken og en leder i den lokale landsbyen, støttet forslaget, og de hellige i Stillehavet rakte opp hendene sine i samtykke.32
Addison Pratt som ledet konferansen samtykket helhjertet med Tamanehune. I løpet av de siste tre årene hadde Addison og Benjamin Grouard døpt mer enn tusen mennesker. Men under den tiden hadde de bare mottatt ett brev fra De tolv, og det hadde ikke gitt noen instruksjoner om reisen hjem.33
I de seks månedene etter brevets ankomst, hadde de to misjonærene ikke hørt noe annet fra familie, venner eller Kirkens ledere. Hver gang en avis kom til øya, gjennomsøkte de sidene etter nyheter om de hellige. En av avisene de leste hevdet at halvparten av de hellige i Nauvoo hadde blitt slaktet ned mens resten hadde blitt tvunget til å flykte til California.34
I lengsel etter kunnskap om Louisa og sine døtres skjebne, besluttet Addison å vende tilbake til USA. “Å få vite sannheten, selv om det skulle være dårlige nyheter,” sa han til seg selv, “er bedre enn å bli værende i tvil og engstelse.”35
Addisons venner Nabota og Telii, mannen og hustruen som hadde tjent sammen med ham på Anaa, besluttet å returnere til Tubuai, der Telii var en elsket, åndelig lærer blant kvinnene i Kirken. Benjamin planla å bli værende på øyene for å lede misjonen.36
Da de hellige i Stillehavsområdet fikk vite om Addisons kommende avreise, ba de ham innstendig om å komme raskt tilbake og bringe med seg flere misjonærer. Siden Addison allerede hadde planlagt å returnere til øyene sammen med Louisa og sine døtre, forutsatt at de fortsatt var i live, sa han seg raskt enig.37
Mens kaldere vær senket seg over Winter Quarters, ba Brigham ofte om å få vite hvordan han kunne forberede Kirken til reisen forbi Rocky Mountains. Etter nesten et år på reise, hadde han lært at å organisere og utruste de hellige til veien foran dem var helt nødvendig for at de skulle lykkes. Likevel hadde tilbakeslag etter tilbakeslag også vist ham hvor viktig det var å stole på Herren og følge hans rettledning. Slik som i Josephs dager, var det bare Herren som kunne lede sin Kirke.
Kort tid etter at det nye året begynte, følte Brigham Herren åpne sitt sinn til nytt lys og ny kunnskap. I et møte med høyrådet og De tolv den 14. januar 1847, begynte han å nedtegne en åpenbaring fra Herren til de hellige. Før Brigham gikk til sengs, ga Herren ham videre instruksjoner for den kommende reisen. Etter å ha hentet frem den uferdige åpenbaringen, fortsatte Brigham å nedtegne Herrens rettledninger til de hellige.39
Dagen etter presenterte Brigham åpenbaringen til De tolv. Den ble kalt “Herrens ord og vilje”, og den understreket behovet for å organisere de hellige inn i kompanier under apostlenes ledelse. I åpenbaringen befalte Herren de hellige å dekke sine egne behov i tillegg til å jobbe sammen på reisen, våke over enker, foreldreløse og familiene til medlemmer av Mormonbataljonen.
“La enhver mann bruke all sin innflytelse og alle sine midler til å forflytte dette folk til det sted hvor Herren skal opprette en Sions stav,” anviste åpenbaringen. “Hvis dere gjør dette av et rent hjerte og i all trofasthet, skal dere bli velsignet.”40
Herren befalte også sitt folk å omvende seg og ydmyke seg, behandle andre vennlig og avstå fra drukkenskap og baktalelse. Ordene hans ble presentert som en pakt, og rettledet de hellige til å “vandre i lydighet” og holde løftene inngått i Nauvoo tempel.41
“Jeg er Herren deres Gud – ja, deres fedres Gud – Abrahams, Isaks og Jakobs Gud,” erklærte han. “Jeg er han som førte Israels barn ut av landet Egypt, og min arm er utstrakt i de siste dager.”
Slik som Israelittene i oldtiden, skulle de hellige prise Herren og påkalle hans navn i vanskelige tider. De skulle synge og danse med en bønn og takksigelse i sitt hjerte. De skulle ikke frykte fremtiden, men stole på ham og utholde sine lidelser.
“Mitt folk må prøves i alle ting,” erklærte Herren, “så de kan være beredt til å motta den herlighet jeg har for dem – ja, Sions herlighet.”42
Gjennom resten av vinteren, fortsatte apostlene å søke åpenbaring mens de forberedte seg til å sende vognkompanier over Rocky Mountains. Under deres ledelse, skulle et lite forberedningskompani forlate Winter Quarters på våren, krysse fjellene og etablere et nytt samlingssted for de hellige. For å adlyde Herrens befaling og oppfylle profetien, skulle de reise et banner for nasjonene og begynne å arbeide på et tempel. Større kompanier, som hovedsakelig besto av familier, skulle kort tid senere følge dem, og adlyde Herrens ord og vilje på sin reise.48
Før de forlot Nauvoo, hadde De tolv apostlers quorum og de femtis råd overveid å slå seg ned i Salt Lake Valley eller i Bear River Valley mot nord. Begge dalene lå på den andre siden av Rocky Mountains, og deres beskrivelse var lovende.49 Brigham hadde sett i et syn hvor de hellige skulle slå seg ned, men han hadde bare en generell forståelse av hvor han skulle finne det. Likevel ba han om at Gud ville veilede ham og forberedningskompaniet til det riktige samlingsstedet for Kirken.50
På ettermiddagen den 16. april 1847 begynte forberedningskompaniet sin reise under en kald og grå himmel. “Det er vår hensikt å gjøre veien klar til frelse for de ærlige av hjertet fra alle nasjoner, eller ofre alt i vår forvaltning,” erklærte apostlene i et farvelbrev til de hellige i Winter Quarters. “I Israels Guds navn, er det vår hensikt å seire eller å dø i forsøket.”53